Sjaman.com – Forumarkiv

Kildens natur er ubetinget kjærlighet. Kilden sender ut kjærlighet, uten å forvente noe tilbake, tror jeg. Så her er jeg på kollisjonskurs med de gode menn som har tolket de hellige skrifter og mener underkastelse, er veien. Bud og forbud må kun være en rettesnor på veien mens en går.

Er det måten vi oppfatter oss selv på som holder oss fra å føle denne altomfattende kjærligheten? For være i stand til å føle denne kjærligheten for andre, krever det at en ser alle mennesker med lik verdi. Inklusiv seg selv.

Å elske noen mest, kan få fram mange følelser som kan oppleves som negative. Sjalusi, skyldfølelse, frykt, forakt. Eller motsatt, et ønske om å eksistere bare for hverandre, å melde seg ut av helheten. Min mann / mitt barn / min familie er viktigst.

Er det «lettere» for et mennske å elske ubetinget, om man klarer å sidestille seg selv i slike personlige forhold? Er det lettere, når kroppens hormoner ikke lenger krever seksuelt samvær, eller når barna dine er blitt voksne og klarer seg selv?

Så flott Liljee!
Akkurat dette funderer jeg over.

Aktuellt idag. Det rammet meg igår. som en krampe i brystet.
Jeg har ikke kjennt sjalusi, jeg har ikke krevd å være alt for den jeg elsket.
Og da lurer jeg på, hvad er feil med meg,har jeg ikke elsket i det hele tatt? Har jeg kun trodd at jeg elsket.

Er det noe som mangler med meg?
Er det en evne å kreve som mangler. Ska en kreve? og hvad ske en da kreve. For meg har det vært nok med ømhet og respekt.

Ska en virkelig kreve?
Den eneste jeg kan kreve noe av er meg selv, syns jeg.

Er det fordi jeg har vært for kravløs mine elskede har sagt, "jeg liker deg veldig mye, men jeg elsker deg ikke".

Kan en være selvstendig å elske?

Den åndelige kjærligheten lærer oss om kjærligheten til jorden,og kanskje omvendt også.    Ugh.

Kjærligheten er universell og grenseløs
størst av alt er kjærligheten

For meg stiller ikke kjærligheten krav, men jeg stiller krav til omgivelsene mine.
Kjærligheten til verden rundt meg kommer fra kjærligheten til meg selv,
men det er vanskelig å skille mellom menneskenes drifter og begjær og den
åndelige kjærligheten. Alt er kjærlighet, og når man dør, blir man atter kjærlighet.
Kanskje...alt trenger jeg ikke å vite, noe kan jeg tro, men kjærligheten er uutømmelig, grenseløs og universell.
Det kjenner jeg når jeg har kontakt med kilden. Men det trenger øving og konflikter med egobevisstheten, og strømmen av universell kjærlighet er variabel. Men det er opp til hver enkelt å finne kjærlighetens kilde i sitt hjerte.
Det er vanskelig å elske alt og alle, he he. Og særlig hvis eventuelle partnere er preget av sjalusi
Love is the answer.

Ubetinget kjærlighet har vært mitt mål de siste årene. Det er det jeg ønsker å kunne gi. Det er bare det at det er en enorm utfordring. Hvordan gir man ubetinget kjærlighet til mennesker som utøver ondskap, hvordan gir man ubetinget kjærlighet til de som hater, ødlegger eller dreper? Jeg har ikke svarene, men jeg gjør mitt beste. Noen dager klarer jeg det, andre dager svikter jeg.

Unnskyld for de dagene jeg feiler.

Takk for de dagene jeg har styrke til å klare det.

"gunilla":

Og da lurer jeg på, hvad er feil med meg,har jeg ikke elsket i det hele tatt? Har jeg kun trodd at jeg elsket.

JEG tror ikke det er noe feil ved deg Gunilla. Jeg synes det er en feil ved det å hente kjærligheten horisontalt, dvs lete etter den store kjærligheten i å få den bekreftet fra andre mennesker. I stedet for å hente kjærligheten vertikalt, dvs i kilden eller i seg selv.

Jeg synes at mennesker nå er på en evig jakt etter en ny partner som kan dekke dette behovet. Partnere blir byttet ut, når forelskelsen går over, og jakten etter en ny fortsetter. Et evig jag etter å oppnå den fullkomne kjærligheten via et annet menneske. En jakt man ikke kan vinne, fordi hverdagen innhenter alle til slutt.

Sjalusi blir gjerne forvekslet med å elske MER. F.eks HAN har dype følelser for meg, for han vil ha meg for meg selv. Dette er en illusjon, etter min mening. Den fullkomne kjærlighet har ingen krav, og kan kun fåes og gis via kilden. Finner man den, kan man elske alle - kanskje??

"teleterkji":

Den åndelige kjærligheten lærer oss om kjærligheten til jorden,og kanskje omvendt også.    Ugh.

Ugh  Ugh 


     

Troen på autoriteter, underkastelse og det å lete etter kjærlighet, eller å forsøke å kontrollere den, er mangel på tillitten til at den er i oss selv hele tiden. Det er kanskje bare et spørsmål om fokus, tillitt og bevissthet. De negative følelsene er bare våre egne selvskapte illusjoner som må bearbeides for fjerne blokkeringene som stenger av for kraften i oss selv.

"Liljee":

Er det måten vi oppfatter oss selv på som holder oss fra å føle denne altomfattende kjærligheten? For være i stand til å føle denne kjærligheten for andre, krever det at en ser alle mennesker med lik verdi. Inklusiv seg selv.

Jag tror mye ligger i det...
Hvordan kan du elske andre, hvis du ikke elsker deg selv?
Har du ikke en verdi, hvordan kan du gi ... og se noen annens verdi?
Det er ikke egoisme at elske seg selv... det er begynnelsen for at elske alle.. og alt.

Det vaer en tid, då jeg ikke elskede meg selv men jeg trodde jeg bar kjärlighet till andre, men det hvor ikke sant... det kan jeg si nu, at jeg har så mye mer kjärlighet i hjertet. Jeg skrev det i noen annen tråd... at jeg hevet blikket fra bakken og mötte glede fra andre... i rulltrappen ... og jeg såg kjärlek, fra mennesker jeg ikke vaer bekjent med.

den er i oss selv hele tiden

Kristin jeg skulle kunne sitere hele din tekst!

Kan en være selvstendig å elske?

Ja, det må man vel kunne vaere, Gunilla? Avhengighet... er ikke kjärlighet...

Er det «lettere» for et mennske å elske ubetinget, om man klarer å sidestille seg selv i slike personlige forhold? Er det lettere, når kroppens hormoner ikke lenger krever seksuelt samvær, eller når barna dine er blitt voksne og klarer seg selv?

Det er ikke min erfaring... men det er muligt at jeg ikke har forstått meningen i dine ord?
Der finnes kjärlighet og kjärlighet... lidenskaplig kjärlighet, den på liv og död for barna... og den for hele kloden.
Jeg her ikke mindre av den altomfattende kjarligheten, for at jeg elsker dattern på liv og död eller er pasjonert med mannen min.   

"Liljee":


Er det «lettere» for et mennske å elske ubetinget, om man klarer å sidestille seg selv i slike personlige forhold? Er det lettere, når kroppens hormoner ikke lenger krever seksuelt samvær, eller når barna dine er blitt voksne og klarer seg selv?

Kanskje det er "lettere" , men hva er "lett ". Alle har forskjellige forutsetninger , forskjellig bakgrunn osv.
Familie , venner , barn osv er der for å hjelpe oss med vår utvikling, samme som vi er der for dems...det er en mening med alt.

En god venn , sa til meg en gang; "hvis du flytter til den andre siden av jordkloden, vil ikke de samme problemene dukke opp. Bare i en annen form? " Du kan ikke rømme fra deg selv.

Jeg synes det er viktig å ta utgangspunkt i det man har for hånden, gjøre det beste ut av den situasjonen man befinner seg i. Hvordan kan jeg bli et bedre menneske , hvordan kan jeg elske ubetinget? Det handler fortsatt om meg og mine valg. Ikke de rundt meg.

Det er mine tanker , takk for fint innlegg ,Liljee

Jeg tror tilgivelse er en del av kjærligheten. Når man kan tilgi seg selv sine egen 'feil' er det lettere å tilgi sine medmennesker også, og elske dem. Feil er noe vi lærer av så vi kan gjøre bedre neste gang. Å elske uten betingelser må jo bety at man elsker TROSS 'feil' og annen oppførsel som er vanskelig å forstå. Å si at man elsker noen ubetinget på betingelse av at de oppfører seg pent blir jo i alle fall helt feil... Man må se mennesket og handlingen for seg tror jeg, og fortsette å elske mennesket som står bak selv om man avviser handlingen de har utført som man ikke 'liker'. Gjordt er gjordt, man går videre, og kan forandre seg.

Kjærlighet har en hel del med vilje å gjøre, mener jeg, og aktiv handling - å gi. Ved å ta i mot kjærlighet gir man andre muligheten til å elske/å gi kjærlighet - det kan være vanskelig det også...

Ordene 'jeg elsker deg' betyr ingenting hvis ikke de følges opp av ord. Kjærlighet er så mye. Det er et STORT ord som vi slenger rundt oss i hytt og pine. Kanskje bør det deles opp, slik som det gjøres på gresk:

Eros: seksuell (erotisk) kjærlighet
Ludis: flørtende (ludder?) kjærlighet
Philo: broderlig kjærlighet
Storge: vennskapelig kjærlighet
Pragma: logisk (pragmatisk) kjærlighet
Mania: kvelende (manisk) kjærlighet
Agape: guddommelig kjærlighet


Alle tror de forstår i en samtale, men ingen er visst helt enig i betydningen. Jeg tenker mye på begrepet, så mye at jeg startet en blog rundt temaet. Det finnes mange interessante tanker rundt det, på mange plan; det fysiske , psykiske , spirituelle , religiøse , sosiale .... m.m.

Kjær_leik: http://kjaerleik.blogspot.com/

Likegyldighet er kjærlighetens motsetning, men samtidig kan den ligne veldig på ubetinget kjærlighet... Det høres helt 'corny' ut, men hvis det er slik at man skal godta alt mulig blir det jo nesten sånn? Hmm... dette krever ettertanke...

Vi må jo forstå hva vi mener med begrepet før vi kan begripe det, og gripe det, og bruke det, eller?

Kjærlighetsfull og vårkåt påske til alle 

Likegyldigheten er ikke mosetningen, men å motsette seg den. Har tenkt mange ganger på hva som er kjærlighetens motsetning, men har kommet fram til at det ikke er noe. Bare fortrengninger.

Hva om kjærlighetens motsetning er...kjærlighet?

"Kira":

Hva om kjærlighetens motsetning er...kjærlighet?

Hvordan kom du fram til det?
...
..ok,.. hvis kjærlighet er alt og alt er kjærlighet - alfa og omega - kilden vi kommer fra og kilden vi vender tilbake til er kjærlighet - da må jo faktisk også kjærlighetens motsetning være kjærlighet...
...var det det du tenkte?

.. eller er vi fortsatt påvirket av fullmånen?

"AinA":

"Kira":

Hva om kjærlighetens motsetning er...kjærlighet?

Hvordan kom du fram til det?
...
..ok,.. hvis kjærlighet er alt og alt er kjærlighet - alfa og omega - kilden vi kommer fra og kilden vi vender tilbake til er kjærlighet - da må jo faktisk også kjærlighetens motsetning være kjærlighet...
...var det det du tenkte?

.. eller er vi fortsatt påvirket av fullmånen?

Genialt!    Det er jo det   

Hm... interessant! 

Og som du skriver over her, AinA, tilgivelse må være en del av kjærligheten, for om man ikke tilgir, fortsetter det å være negativt. Det negative kan kun helbredes med det positive. Så om man skal dyrke kjæligheten, må man gjøre det med kjærlighet. Rett og slett.

"Kristin":

Så om man skal dyrke kjæligheten, må man gjøre det med kjærlighet. Rett og slett.

Da er det rett og slett så enkelt og så komplisert at vi bare ELSKER. Vi begynner der vi er.Fortsetter med den neste vi kommer i kontakt med, og den neste, og den neste... osv. og om vi ikke klarer å få med oss hele byen, eller verden på en dag så får vi bare tilgi oss selv og håpe at det er noen andre som tar seg av dem!  (rent platonisk selvfølgelig)

Klarer vi det U-betinget? Jeg hater meg selv av og til når jeg ikke klarer å gjøre alt jeg hadde tenkt til å få til... så hvordan skal dette gå? Så lenge den ubetingede kjærligheten jeg ønsker å gi - og motta - også gjelder meg selv, kan jeg slappe av, tilgi meg selv, og bare være... Så deilig! Carpe diem.

.. men elskov, sånn rent fysisk og erotisk, DET deler jeg bare med den ene spesielle... og i forholdet mellom oss, rent praktisk, finnes det betingelser, så klart... der er jeg, der er vi, for det finnes grenser... Jeg er menneske, ikke Gud. Jeg er en energi, en ånd, som lever innenfor en ramme av fysisk tilstand, og må forholde meg til det. - og nå skal jeg gjøre det ved å ha kremfyll i en smaskens sjokoladekake med vanilje, kaffe, kanel og en 'dæsh' tabasco i... for jeg ELSKER sjokolade også :-)

"AinA":

Jeg hater meg selv av og til når jeg ikke klarer å gjøre alt jeg hadde tenkt til å få til...

Så så, ikke hate deg selv. Du må else deg. Der er begynnelsen.
Vi kan ikke elske andre, om vi hater oss selve. DU er en del av kilden, som alle andre.

Love peace and understanding 

Og hva er nå egentlig hat...?

"Kira":

Og hva er nå egentlig hat...?

Det er også et interessant spørsmål! Jeg begynner en ny tråd.