Sjaman.com – Forumarkiv

Kira stillte et interessant spørsmål etter noen kommentarer på posten ubetingen kjærlighet: Hva er hat?

-

Er det motsatt av kjærlighet? Samme mynt, motsatt side? Eller er det noe paralellt?

Som bedrivere av sjamanistiske teknikker og tanker, er det viktig for oss å vite dette?

Først kommer forelskelsen og hvis den er sterk forvandles den til kjærlighet.
Kansje kommer sjalusi først for så å gå over i hat hvis den er sterk nok?

Kan man elske og hate samtidig? Det tror jeg går ann.

Jeg tror hat kan komme fra brutte forventninger. Og feilslått kjærlighet. Så det er sterke positive følelser involvert. Så på en måte er hat og kjærlighet to sider av samme sak, men kanskje ikke det motsatte av hverandre.

Man kan også hate av å ha blitt påført skade. Da trenger ikke de postive følelser være involvert. Det har mer med krenkelser å gjøre. Se bare hvor mye hat som sitter igjen etter krigen.
Og så har man rasehat. Hva ligger egentlig bak dette? Hvorfor hater man de som er forskjellige fra en selv? Kommer det fra frykt?
Et eksempel kan være fornorskede samer som er i så sterk fornektelse på sitt opphav, at de hater samer. Her er det også skam involvert.

Andre igjen kan hate seg selv.

Hat har ingenting med likegyldighet å gjøre. Man hater ikke når noe ikke betyr noe for en. Etterhvert som jeg tenker høyt mens jeg skriver, blir meg mindre og mindre klok på dette,  , men det må i hvertfall innebære sterke følelser på ulike måter.

Kan man elske og hate samtidig? Det tror jeg går ann.

Jepp...det tror jeg...  

Men hat tror jeg oppstår om man ikke klarer å tilgi.  

Man kan også hate av å ha blitt påført skade. Da trenger ikke de postive følelser være involvert. Det har mer med krenkelser å gjøre.

Jupp jeg er helt enig med dette, selv om hat er ikke noe sunt følelse 

Klatrendegeit

Jeg er enig i noe Steinar skrev her engang - at den virkelige Kjærligheten er absolutt og derfor ikke har noen motsetning..

Å elske og hate samtidig - det går nok, men er det virkelig kjærlighet? Eller er det egoets kjærlighet i livet som drama..."jeg elsker deg (hvis...når...)" eller "du elsker ikke meg når du ikke vil sitte i timesvis og høre på mine sørgelige historier om mitt vanskelige liv"...

Det største problemet med det som vanligvis kalles kjærlighet er at den er så klebrig. Klissete saker, man blir lett sittende fast. Å sitte fast der er ingen tjent med, dessuten er det egoets superdomene...og vanskelig å se fordi samtiden spiller tilnærmet alle kulturelle/kommersielle tråder rundt dette...for ikke å snakke om politiske ("either your with us, or you`re against us!")

"If you love somebody, set them free" som det synges

Hate appeals to the lowest instincts of humans, 

and comes lurking as a  tempting option, a wave of extatic emotion,
that does not cost anything  to ride on. Appearently.

Not enough that it pestilences the mind and emotions of the
"hater", it also infects all around them. The enviroment they are
in, and also their personal relations.

Hate does not claim anything of the charachter, rather contreary, it
claims lack of it. But still it spreads like fire in dry grass. Yes,
yes, I know I fail sometimes, myself, but that should not stop anyone from
dissecrating it.

Hatemongers

Hate appeals to cowards, and collects them in bunches where they can
escale their toxications, to "reach new heights of strength" , or
rather, to fall to new depths of weaknesses.

We may of course never get rid of this pestilence, but we can prepeare
places, or shpæres where hate are not nurtured. By the strengt of
will, in our own minds, or hearths, by cutting the head of it as soon as it
shows signs of appearance.

Sometimes hate is quite understandable. When we see how some twolegged 
vermin acts upon other humans, one may rage.
Also sometimes, the hate  are agent of other constellations, it may often
be some kind of revenge for feeling helpless, or for inferiority complexes,
or of being  surpressed, and not finding the way out of the misery.

When the cradle  is empty, the horses bites...

The fine thing with hate, is that it is autodestuctive. It breakes down
those addicted to it, and groups where the hate is what is common,
sooner or later drowns in their own shit.

But the open hate are perhaps not the most infective. Underlying hate,
or hate between the lines may actually be much worse. Also the cowardice
of these that are in position to react on and sanction on hatemonging, becomes  passive contributors to it.

Such may have many reasons...

So I think that a discussion on hate, and what we can do against it,
is nescessary and should be priorized.

As a practical contribution agaist hate and hatemonging,
I think  that it is our duty to react on hate,  openly and or underlying hate.
No matter  who such invitations comes from.

All are fallible.

Vi hater fordi vi elsker. Jo, sterkere kjærlighet jo sterkere hat, tror jeg, hvis noen sårer oss selv eller noen vi bryr oss om. Men det er jo mange former for hat, som blir antydet over her. Finnes det en fellesnevner?
Hat som kommer av frykt er nevnt. Som for eksempel mot homofile eller andre folkegrupper. Og det kommer jo av en slags usikkerhet, og når man fortrenger frykten, blir det selvforsvar, og deretter hat (?) som blir sterkere jo flere som går sammen. Survival of the fittest på en måte. Og det kommer av kjærlighet til seg selv (?), man føler seg truet. Redd for at rasen skal utdø.
Så frykt for døden, eller for å miste noe, kan hat komme av. At kjærligheten er rettet mot noe spesifikt man kan miste. Som for eksempel kjæresten, barnet sitt, seg selv (eller det man oppfatter som seg selv).....

Hat . Et sterkt uttrykk.

Det oppstår kun utifra en annen følelse .
F.eks.Kjærlighet, frykt .    Hat kan ikke stå alene  .
det kommer ofte av å bli skuffet på noe vis, en tillit som er brutt.
Noen ganger kommer det utifra hvilke følelser vi tenker om oss selv.
Hat er noe som ikke oppstår av seg selv, vi må mate det, dyrke det, for at det skal vokse.

Vi kan velge å holde på det.
Eller gi slipp på det, velge det bort. Vi infiserer oss selv med hat, og det sprer seg fort.
Tilgivelse er et sterkt våpen mot hat, som også er nevnt før her.

Jeg tenker så langt at hat er en illusjon, hvis man ikke dyrker det, er det ikke der mer....hmmm...

Jeg ser nu... at jeg trodde jeg visste hva hat er, men det gjör jeg nok ikke, for jeg tror ikke jeg fölt det?
Hat... Jeg trodde at jeg i tenåren fölte hat mot den förelder som mishandlede meg, men... nej det hva ju ikke hat allene. Der vear mye sorg, skuffelse, men også en forståelse for en meget liten menneske, med egne problemer... så ... jeg kunne ikke hate.

Jeg har også trott at jeg hatede meg selv i fortiden, men när jeg tenker på det... nei det vaer ikke heller hat ,for hat er forbundet med meget starke negative fölelser. Jeg har ikke fölt så starke negative fölelser noengang, utenom vrede da, men det ser jeg mer som en reaksjon på noe.

Jeg möter tenåringer i midt jobb som sier de hater... men er det hat?
Er det ikke der samme som jeg selv fölte? En mix av fölelser i en utsatt situsjon?

Er hat ett beskyttelse mot att föle andre sterke fölelser?
For å slippe föle seg lei, skuffet... slippe sorg og gråt?
En omformet fölelse... en transformasjon for å kunne holde ut?

Frykt skriver Malaika... ja, där er frykt også

Interessant!
At jeg ikke har tenkt på dette för? Jeg har nok vaert så opptatt av kjärlighet 

"Lie":


Er hat ett beskyttelse mot att föle andre sterke fölelser?
For å slippe föle seg lei, skuffet... slippe sorg og gråt?
En omformet fölelse... en transformasjon for å kunne holde ut?

Det tror jeg også , Lie ! Hat , er trygt på en måte, for det kan du rette mot andre. Det er ofte vanskeligere å gå inn i seg selv, og kjenne på hvorfor jeg hater. Hvor kommer det fra?

Jeg forbinder hat med maktesløshet..  Å være sint uten å kunne "ta igjen", å være prisgitt, et offer. Jeg tror mange diktatorer i sitt indre regner seg som offer. Maktesløshet må slik sett forstås som et drama som kan foregå både innvendig og i møtene med andre mennesker.

Jacobsen

Hat er i seg selv ikke farlig. Det er bare en følelse. Det som er viktig er hvilke valg du gjør når du har den følelsen. En følelse er bare en indikator, en måleenhet. Er det noe i mitt indre som trenger å repareres?

Innenfor new age tror man at man skal bli helt ren, og føle kjærlighet hele døgnet. Det er ikke realistisk. Vi er mennesker. Hele mennesker på godt og vondt.
Vi skal ha følelser for å merke hvor vi er til enhver tid. Det vi gjør ut ifra disse følelsene viser om vi er et godt menneske.

Mvh Stridshjelp

Hat er utrykk for sinne. Sinne er utrykk for at man bryr seg. Hadde man ikke brydd seg hadde man heller ikke fått slike følelser.
Da jeg var i tenårene og var sint på feks mine foreldre, sa jeg at jeg hatet dem. Men ser i dag at det ikke var hat jeg følte men sinne og skuffelse. Tror at følelser som hat endrer seg og får annen betydning etterhvert som man blir eldre og ser ting med litt mer erfarende øyne...

Hvordan føler man seg egentlig når man hater? Hvor sterk er man egentli når man hater? Ofte ser jeg at når noen hater så ser dem veldig sterke ut utenpå og prøver å gi uttrykk for styrke men er egentlig veldig liten og sårbar inni seg. Hva må til for å få noen som hater til å snu om å tilgi? Ydmykhet?

Hat er en form for sterk aversjon og forakt. Sinne. Maktesløshet.
Den innerste kilden til hat, og andre negative følelser, er en form for skam. En uleget og smertefull skam.
 
Det fins òg en "positiv skam", som er mer en slags radar, en motivasjon for å "heve sitt uttrykk" og handle i tråd med sitt potensiale

Skam er interessant. 
Kanskje står det noe interessant i "Feil folk skammer seg" ?
http://www.apollon.uio.no/vis/art/2000/2/skam

Skamfulle hilsner
fordi jeg ikke har tid til å lese den

Hvorfor gå rundt å føle skam?

"Sjelevenn":

Kan man elske og hate samtidig? Det tror jeg går ann.

Jepp...det tror jeg...  

Men hat tror jeg oppstår om man ikke klarer å tilgi.  

Grunnen til at jeg spurte om dette, var at jeg har hørt noen si "Jeg både elsker og hater henne/ham". Det går visst ann etter som jeg har hørt. Men hva ligger egentlig i det å hate? Å hate noen, synes jeg er et sterkt uttrykk. Hvis du hater noen, må man virkelig mislike denne personen. Det er nå min mening.  I tillegg kan man altså elske denne personen. Så kan grunnen være at kjærligheten er der som et bånd? Men at man "misliker, hater" selve personen?

Personlig har jeg egentlig aldri hatet noen så sterkt. Hvis jeg skulle hate, må jeg virkelig føle avsky til den eventuelle personen.
Men jeg har heller aldri elsket noen høyt, her tenker jeg på i kjærlighetsforhold (den store kjærligheten er en myte).
Jeg elsker så klart mine barn, foreldre, søsken, venner.

Skamfølelse oppstår ved dype krenkelser, en "trespassing", inntrengning bak de usynlige grensene til selvet.
Et barn kan utvikle dyp skamfølelse som følge av omsorgssvikt og misbruk av forskjellige slag.
Når et barn ikke føler seg verdsatt i kraft av å være seg selv, får det inntrykk av å ikke være god nok og skammer seg.
Det samme skjer med mennesker som blir utsatt for vold. Denne enorme krenkelsen skaper dyp skam, særlig om volden utøves av en person i nær relasjon.
Skamfølelse skaper hat. Paradoksalt nok blir dette hatet ofte rettet mot en selv, selvhat.
Når man blir utsatt for slike dype krenkelser, føler man seg verdiløs og ikke verdt å bli elsket.
Dermed kan man heller ikke elske seg selv og utvikler selvforakt.


Skamfølelse fører alltid til en eller form for hat.
Den eneste medisin mot dette er tilgivelse

Meget interessant att si hva ni alle skriver... det finns mange vinkler att si ifra.

(den store kjærligheten er en myte).

skrev Fönix och då det står innenför parantes, var det vell ikke så viktig... men jeg vil si att etter 25 år, elsker jeg ennå min man og jeg skulle aldri vilje bytte bort ham. Kjärleken har förandrets, javisst, men den er der likevel. Så... er det den STORE kjärleken? Veit ikke, men den er trofast.

Kan man elske og hate samtidig, er et spørsmål som dukket opp flere ganger i tråden.

Slike blandete følelser blir i psykologien omtalt som ambivalente følelser - og regnes som vanlig. Men hvis ambivalensene blir for store, kan de forstyrre forholdet til andre mennesker. Da kan man snakke om nevrotisk adferd. Hvis f.eks. den enkelte blir en kasteball av skiftende emosjoner som utsetter alle relasjoner for endeløse urimelige bølgedaler, eller hvis det konstant formidles et dobbelt budskap, slik at andre føler seg utrygge.
Det kommer an på graden, intensiteten og bevisstheten, evnen til selverkjennelse.

Margarethe Mitscherlich, en av psykoanalysens fremste damer i etterkrigstiden i Frankfurt, hun mente at evnen til å takle og holde ut ambivalente følelser er det som kjennetegner en voksen, moden personlighet.

Jeg har tenkt mye på ordene hennes før. I mange situasjoner har de hjulpet og vært en ledetråd.
Allikevel:
Når jeg nå ser tilbake på ekteskapet mitt, tenker jeg at det var en del ambivalenser der på et tidlig stadium og at det var feilaktig å "takle" ambivalensene og se på dem som normale.
Jeg var på en måte gått i min egen felle.
Jeg mener idag at det går an å integrere følelsene bedre, og hvis det er mange ambivalenser i en relasjon, da er den ikke ment til å være nær. Da vil jeg ikke det.

Hverdagen, livet i sin fremdrift skaper nok hendelser som utløser ambivalenser og krever sjelsevnene våre. Da gjelder det å ha ryggen fri, være trygg i utgangspunktet hvis man kan.


Så til emnet "SKAM" som og dukket opp her:

Jeg fant noe om SPEILNEURONENE i forbindelse med skam:

"Social emotions like guilt, SHAME, pride, embarrassment, disgust and the like are based on a uniquely human mirror neuron system found in a part of the brain called the insula, Dr. Keysers said. In a study not yet published, he found that when people watched a hand go forward to caress someone and then saw another hand push it away rudely, the insula registered the social pain of rejection.
Humiliation appears to be mapped in the brain by the same mechanisms that encode real physical pain, he said."

http://www.mindpowernews.com/MirrorNeurons.htm

Hat kan kanskje også være et annet ord for, eller være nært knyttet til ordet "tabu"? Kjærlighet binder sammen og hat splitter. Så hat kan  være en måte å distansere seg på, for å slippe å ta inn noe man ikke vil ta innover seg. Enten fordi det er for smertefullt eller fordi det handler om sider eller egenskaper man ikke vil vedkjenne seg, eller ha i livet sitt.

"Lie":

Meget interessant att si hva ni alle skriver... det finns mange vinkler att si ifra.

(den store kjærligheten er en myte).

skrev Fönix och då det står innenför parantes, var det vell ikke så viktig... men jeg vil si att etter 25 år, elsker jeg ennå min man og jeg skulle aldri vilje bytte bort ham. Kjärleken har förandrets, javisst, men den er der likevel. Så... er det den STORE kjärleken? Veit ikke, men den er trofast.

Men det er flott å høre 
Jeg skrev det i parantes, for jeg innser at denne bastante påstanden min ikke er slik for andre. Det er min sannhet, og min erfaring.  Men jeg koser meg virkelig på andres vegne, når de finner denne store kjærligheten.
Jeg trekker meg ut av denne tråden, på listende føtter 

"Kristin":

Kjærlighet binder sammen og hat splitter. Så hat kan  være en måte å distansere seg på, for å slippe å ta inn noe man ikke vil ta innover seg. Enten fordi det er for smertefullt eller fordi det handler om sider eller egenskaper man ikke vil vedkjenne seg, eller ha i livet sitt.

Den enkleste forståelsen jeg har kommet frem til er at hat handler om å stenge ute, og kjærlighet handler om å slippe inn.