Sjaman.com – Forumarkiv

Fra Ailo Gaup’s artikkel om

Koder og tabu
Går man ut med sin kunnskap kan man oppdage at de mest uventede personene
melder sin interesse. Litt motstand fra omgivelsene må forresten alle tåle.
Ikke først og fremst for å gå inn i boksekamp med argumenter, men for å lære mer
om egne reaksjoner. 
I de stunder man er åpen for det kan læringen bestå i å inkludere reaksjonene
man har på andres oppfatning og agering.
Det er spennende å kunne utforske hvordan man reagerer på å bli motsagt.

Jeg ble også inspirert av
- Hva i all verden kan dagens mennesker lære av dette?
Som står under artikkelen ”Hva betyr sjaman?”

Intensjon:
Forstå kamp med perspektivet: å være en sjaman eller å ikke være sjaman.

Vi mennesker er uenig, ofte i alle fall. Også her på Sjamansonen.
Ser vi utover verden, så er uenigheten blitt til krig. Til kamp.
På høyt nivå mellom nasjoner og på lavt nivå mellom naboer og i familien.

Som fersk sjamanspire studerer jeg dette nå, jeg tenker,undres,har spørsmål og av og til svar.
Et svar er: at vi er lagd sånn.
    Om dette svaret er feil, at fasiten er at vi ikke var lagd sånn så har vi mennesker
    i alle fall rotet det skikkelig til, da har vi lagd det til sånn helt av oss selv.
    Altså er det noe i oss, med oss, som gjør at det blir kamp.

Her på Sjamansonen skal vi strebe etter å ha et sjamanistisk perspektiv.

Jeg har lurt på det, hva er et sjamanistisk perspektiv på kamp?      
På konflikt? På uenighet?

AG sier det så godt:
Det er spennende å utforske….. klippet fra sitatet overfor

Det er et perspektiv jeg tar til meg, å utforske.
    Når man utforsker så stiller man seg på et annet sted enn når man lar seg
    rive med i uenigheten med store, svære følelser.

Et annet spørsmål melder seg da: Vi har jo disse følelsene, følelsene er jo ekte,
de er følt og de blir reagert på og da er det ofte at argumentene er i gang.
Hvordan skal vi takle følelsene som setter igang boksekampen?
Likevel: Vi trenger følelsene, de gjør livet spennende.
    Å bli følelsesløs er vel ikke svaret på hva et sjamanistisk perspektiv på kamp er?

Hvor står man i sirkelen når man utforsker?
Hvor står man når det er kamp, uenighet og konflikter?
    Om det har noe med sirkelen å gjøre…
Er det det som er forskjelligheten på å være sjaman og å ikke være sjaman?

Undrende spør jeg Sjamansonen.


Nuntia, som forbeholder seg retten til å ta feil

Har tenkt litt på det med uenighet, særlig det som går på virkelighetsforståelse. Før trodde jeg målet ved en slik diskusjon var å bli enige. Eller komme til forståelse. Det var èn oppfatning som var den riktige. Men hva gjør en når bare forutsetningene en diskuterer utifra er helt forskjellige. Som feks at jeg går utfra at livet har en åndelig dimensjon, ja at dette er på et vis mer virkelig enn den fysiske. Hvordan diskutere dette med noen som kun annser det fysiske som virkelig? og resten for illusjoner og innbildning. Jeg stiller i grunn ganske svakt hvis jeg skal forsøke å appelere til logikken og fornuften. De "harde kalde fakta", det håndfaste. Bevisene, hvor er bevisene? Jeg opplever i sånne diskusjoner å bli annsett som en det enten er synd på, som ikke greier å se livets realiteter, eller en som er blitt lurt av åndelige figurer som er ute etter penger. Det er da mine følelser blir avgjørende for hvordan jeg fortsetter debatten. Og det ender med at jeg blir forbanna og føler meg tråkket på. Ikke tatt alvorlig.

Jeg har tenkt litt på det at det kanskje ikke er meninga at vi skal mene det samme om virkeligheten, fordi vi inntar de perspektiver, som kanskje i bunn og grunn er de mest nyttige, utfra hva det er vi skal utrette i livet. Det er min lille trøste-teori 

Jeg var oppi en slik diskusjon her om dagen. Som endte opp på den måten jeg beskrev. Med såra følelser og såra ego. I ettertid ser jeg at jeg kunne latt være å tatt denne personens forsøk på å "omvende" meg personlig. Stoltheten tok mer og mer overhånd. Jeg lærte ihvertfall hvor lett det er å gi slipp på en ydmyk tilnærming, og begynne å skulle heve seg over den andre, med arroganse og åndsnobberi. Å bli revet med, handler ofte om å miste litt fotfeste i seg selv, og begynne å sloss på bortebane. Begynne å se uklart og fekte rundt i løselufta.

Jeg har alltid tenkt at diskusjoner var verdifulle på grunnlag av at man nærmet seg den objektive sannheten mer og mer. Men utfra et sjamanistisk perspektiv, virker det for meg (som er rimelig ny innenfor dette) at det handler om å nærme seg sin egen "sannhet" mer og mer. Det er slik jeg tolker det med å utforske

Jeg har alltid tenkt at diskusjoner var verdifulle på grunnlag av at man nærmet seg den objektive sannheten mer og mer. Men utfra et sjamanistisk perspektiv, virker det for meg (som er rimelig ny innenfor dette) at det handler om å nærme seg sin egen "sannhet" mer og mer. Det er slik jeg tolker det med å utforske


Av og til dumper en borti gullkorn som er akkurat det en trenger der og da. Denne satt som et blinkskudd! (milkshake)

Utforske mulighetene for å bevare kraften,og våge seg ut av sirkelen,når det trengs.

Være i form fysisk,gjør godt når det blir kamp Psykisk.

erfaring med kampkunst har lært meg hvor viktig balanse er.

God balanse gjør at en ikke trenger tenke på hvor føttene står,når det blåser opp i topp-etasjen.

ops,der snublet jeg.

Sommersky;

Jeg har tenkt litt på det at det kanskje ikke er meninga at vi skal mene det samme om virkeligheten, fordi vi inntar de perspektiver, som kanskje i bunn og grunn er de mest nyttige, utfra hva det er vi skal utrette i livet. Det er min lille trøste-teori 

Det er like mange sannheter som det er individer... utifra hva vi har med i bagasjen, og hva vi tror er vår livsoppgave...
Hver av oss har vår egen sannhet... heldigvis...

Jeg har alltid tenkt at diskusjoner var verdifulle på grunnlag av at man nærmet seg den objektive sannheten mer og mer. Men utfra et sjamanistisk perspektiv, virker det for meg (som er rimelig ny innenfor dette) at det handler om å nærme seg sin egen "sannhet" mer og mer. Det er slik jeg tolker det med å utforske.

Jepp! Og den obgjektive sannheten... Hva er den...? Finns det noen som har svaret?

Jeg tror det er sånn at kampen i utgangspunktet foregår på det indre planet.
All kamp i det ytre er et speilbilde av kampen i det indre.
Oppnår man balanse i det indre, er kampen over.

Problemet er at så mange mennesker er i en indre kamp, som de så tar ut i det ytre. Dette kalles projisering.
Det er viktig at vi blir bevisste på dette, slik at vi kan utkjempe våre kamper på den arenaen det er meningen at disse kampene skal kjempes.

"Inger Lise":

Jeg tror det er sånn at kampen i utgangspunktet foregår på det indre planet.
All kamp i det ytre er et speilbilde av kampen i det indre.
Oppnår man balanse i det indre, er kampen over.

Enig med deg 

"Inger Lise":

All kamp i det ytre er et speilbilde av kampen i det indre.

Takk Inger Lise for disse order.

Det hjelper meg mye med hensyn til mine tanker/spørsmåler om nøytralitet.

"Inger Lise":

Problemet er at så mange mennesker er i en indre kamp, som de så tar ut i det ytre.

Jeg forstår her:

Det er ikke spørsmålet "kamp eller ikke kamp" -
men "hvor skal man kjempe".

Takk igjen Inger Lise, det har gitt meg mye!!!

"Inger Lise":

Jeg tror det er sånn at kampen i utgangspunktet foregår på det indre planet.
All kamp i det ytre er et speilbilde av kampen i det indre.
Oppnår man balanse i det indre, er kampen over.

Problemet er at så mange mennesker er i en indre kamp, som de så tar ut i det ytre. Dette kalles projisering.
Det er viktig at vi blir bevisste på dette, slik at vi kan utkjempe våre kamper på den arenaen det er meningen at disse kampene skal kjempes.

Dette burde barna våre lære allered på skolen. Dette er noe av det beste jeg har lest på veldig lenge.

Ja, jeg er enig med Antje, det er utrolig bra sagt av Inger Lise, jeg lærer meg noe om meg selv av å lese det!

Mvh Stridshjelp

Det er skrevet et sted om den åndelige krigeren, at h*n bare kriger med seg selv i sitt indre, aldri med andre.

dette likte jeg å lese
takk alle sammen for at dere har lagt energi inn her, hjalp meg en god del med å forandre perspektiv på krangler.
jeg bor sammen med 2 andre gutter i 20åra.
det blir mye klinsj jah! har i det siste tenkt masse på det her. kranglinga gjør så vondt når jeg tar det personlig
kranglene utvikler seg stort sett til en egodrakamp, hvor vi bare krangler for å vinne.
og når jeg skjønner det så bare holder jeg kjeft, fordi jeg skjønner at det ikke går noen vei (han ene jeg bor med er supersta, som meg
men selvom jeg bevisst tar denne beslutningen føler jeg meg utrolig såret og tråkka på.. noen som har noen tanker på hvordan dette kan takles bedre?

4sindre: Et råd kan være å flytte.

Jeg hadde det mye slik da jeg bodde hjemme. Jeg og faren min kunne virkelig sette i gang kjempe krangler over simple ting som "hvem skal sitte i den beste stolen" og "hvilke tv-kanal skal vi se på". Tenkte som så at dette huset er ikke stort nok for oss begge. Ja, foresten, jeg forsøkte å heve meg over også en stund, men man blir jo lei av at alle andre skal styre og bestemme. Så....ut av huset forsvant jeg.

"Inger Lise":

Jeg tror det er sånn at kampen i utgangspunktet foregår på det indre planet.
All kamp i det ytre er et speilbilde av kampen i det indre.
Oppnår man balanse i det indre, er kampen over.

Problemet er at så mange mennesker er i en indre kamp, som de så tar ut i det ytre. Dette kalles projisering.
Det er viktig at vi blir bevisste på dette, slik at vi kan utkjempe våre kamper på den arenaen det er meningen at disse kampene skal kjempes.

Kjempebra svar som kan fordøyast i lengre drag av alle som ein.

Og heilt klart;kamp vil etterkvart utvikle seg gjensidig mellom to einslege "projiseringsoffer" ,men utgangspunkt kan ofte ligge i gruppeprojisering,på ei side.
M.a.o,ein kan healast så mykje som muleg på sitt eige indre plan,men inne i/saman med ei gruppe vil gjerne projiseringen komme framatt...?
Nokon andre tankar om det?

Sitat fra Final Tribe

Og heilt klart;kamp vil etterkvart utvikle seg gjensidig
mellom to einslege "projiseringsoffer" ,men utgangspunkt kan ofte ligge
i gruppeprojisering,på ei side.
M.a.o,ein kan healast så mykje som muleg på sitt eige indre plan,men
inne i/saman med ei gruppe vil gjerne projiseringen komme framatt...?
Nokon andre tankar om det?

Akkurat !!!

Jeg har opplevd akkurat det !
At jeg healet mine egne smerter alene, og straks jeg kom i en gruppe, det være seg
arbeidsplass, større vennegrupper, kurs, så kom alt tilbake. Utrulig, jeg undres. Forvirra!
Jeg kjenner den sirkelen igjen, uten å forstå hva som skjer, at jeg går i ring.
Tror det handler om å kommer seg innover, mer enn det handler om å bare gå i ring……

I natt skal jeg undres enda mer, jeg vil be om svar, fra "verden innenfor og utenfor"
eller fra Sjamansonen?

Handler det om at jeg glemte noe da jeg prøvde å heale min egen smerte?
at jeg glemte alle mine, alle mine slektsledd, som har samlet opp smerte...
og ja, også om  glede!!!, at det også trenges hjelp bakover???

imorgen skal jeg ut, ut der jeg hører hjemme, i naturen, lytte. være tolmodig, bare være.

Nuntia, som hilser Sjamansonen, ennå fersk, ennå her....

Inger-Lise skrev;

Jeg tror det er sånn at kampen i utgangspunktet foregår på det indre planet.
All kamp i det ytre er et speilbilde av kampen i det indre.
Oppnår man balanse i det indre, er kampen over.

Problemet er at så mange mennesker er i en indre kamp, som de så tar ut i det ytre. Dette kalles projisering.
Det er viktig at vi blir bevisste på dette, slik at vi kan utkjempe våre kamper på den arenaen det er meningen at disse kampene skal kjempes.

Jepp!!! Du kloke kvinne. Om vi bare kan se det selv.....

Jeg opplever indre kamp,der det finnes andre som kjemper i det indre,men det er på utsatte steder,der det er mange mennesker,eller mye stress i atmosfæren,supermarked,togreiser,buss,og sannelig i en bil langs riksvegen,der en fort kommer inn i energiene til den fremmre bilen,eller bakre.
Kvartskrystall har hjulpet meg før,så den må jeg huske å bruke mer på utsatte steder. Men jeg kan ta meg i å glemme ting i farten.

De saktmodige skal arve jorden,hører jeg en stemme si,er det Torstein? Hallo??

Og jeg husker den indre kamp som pågikk under vinterstormene her ved havet,å herrejeme.

Da nytter det fint lite å sitte inne å tro en har det fint. Jeg fant ut det hjalp å legge seg på gulvet,få jording å puste.

I mine  kamper er den tøffeste motstanderen meg selv eller den jeg har trodd var meg. Det som har hjulpet meg er mer og mer å forstå at den jeg kan forandre er meg selv. Og lære meg å akseptere eller slutte fred med det jeg ikke kan forandre. Som for eksempel mine egne foreldre. Jeg brukte lang tid på å forstå hva som lå i min opplevelse av at de ikke så meg og hvem jeg var. Etterhvert som jeg mer og mer sluttet fred med mine indre forestillinger av hva mine foreldre skulle/kunne ha vært for meg, ble det også lettere å se hva de virkelig hadde gitt meg. Dette er en møysommelig prosess der projeksjonene som tilslører en for en faller og det blir klarere. Indre støy stilner og når sinnet finner ro er ikke det ensbetydende med å ikke uttrykke eller være i sterke følelser. Men i det å nullstille meg og forsøke å fri meg fra mine projeksoner opplever jeg en vekst for den jeg egentlig er. Som f.eks å våge å ta kontakt med sjamansonen. Og oppleve klarere relasjoner til mine nærmeste og de mennesker jeg møter i arbeidet mitt. Utvidelsen av dette gir meg ideer om kraften i en sjamanistisk livsholdning og hva denne kan bety i et større perspektiv.En for en er vi alikevel alle samme sjel på et vis.I et sjamanistisk perspektiv heter den indre kampen ego døden. Tror jeg.

her stiller du tre intressante spm som jeg gjerne vil reflektere litt over:

Altså er det noe i oss, med oss, som gjør at det blir kamp.

noe er det kanskje i oss som gjør at det blir kamp. Men det er også noe utenfor. Det som er utenfor oss, og som gjør oss krigerske er sukker, mat med høy glykemisk indeks, vitaminfattig mat, ferdigmat, mat som mangler mineraler og sporstoffer, fordi den er produsert under kapitalismens og effektivitetens åk. Videre giftstoffer som kan føre til en fysisk forgiftningsdynamikk. Noe som igjen fører til raseriutbrudd og vold. Videre fins det et samfunn som er usosialt og som ikke innkluderer mennesker uten betingelser. Noen mennesker er sosialt isolerte, og dette kan føre til frustrasjon og aggresjon. Der fins stress og effektivitetsjag. Presset til å være flink og oppfylle kravene til suksess. Man skal ha en karriere, en familie, en hytte på landet, bil, båt, unger, kone osv. osv. Dette fører til stress og overbelastning. Hva kan vi gjøre med disse tingene? Svaret er lett men vanskelig. Etterhvert som man oppdager kildene til stress, så tar man avstand fra dem. Uten egoisme eller stolthet vender man seg helt enkelt bort fra dem. Jeg trenger ikke sukker. Jeg trenger ikke bil. Jeg trenger ikke ny jobb og jeg trenger ikke bry meg om hva andre mener at jeg bør ha. Jeg avgjør selv mine behov. Jeg er voksen, og kan være selvforsynt. Jeg klarer meg alene. Eller jeg klarer meg med den kjæresten jeg har. Jeg trenger ikke en ny som er høyere eller mørkere. Alt er vel og bra som det er. Jeg har kanskje en alkoholisert og egoistisk far. Men jeg klarer meg med ham og. Han var god nok for meg, for jeg vokste jo opp, tross alt. Han gjorde meg til den jeg er nå. Jeg kan selv ta avstand fra alkohol, hvis jeg vil. Som sjaman ser jeg dynamikken, og er ikke redd for å påpeke den. Jeg sier det som er nødvendig å si. Hverken mer eller mindre. Eller gjerne mindre. For handling er større enn ord. Jeg tør å fortelle mine venner at jeg synes det er trist at vi aldrt kan møtes uten å drikke oss fulle. Jeg forbeholder meg retten til å holde meg edru på festene våre. For jeg ser at både jeg selv of andre lider under drikkekulturen som vi har utviklet sammen. Jeg er sterk og tåler å kalles for en særing og en original. Jeg vet at jeg er sær, men jeg vet også at det er nettopp denne særheten, som gjør at mange av vennene mine har plukket meg ut som en blant mange. Videre vil jeg bruke særhetene mine i det godes tjeneste.

Å bli følelsesløs er vel ikke svaret på hva et sjamanistisk perspektiv på kamp er?

jeg vil ikke si følelsesløs. Ikke direkte. Men dersom man tillater seg å meditere regelmessig blir man mer stabil i psyken. Man lar seg ikke vippe av pinnen så lett. Man blir roligere. Man gir opp tanken på ære, følelser. Man aksepterer at lidelsen og døden er en uunngåelig del av livet. Men man frykter den ikke så ille lenger. Man har mindre av stolthet og ære, og mer av medfølelse, innsikt og forståelse. Man har fokus. Man ser egne styrker og begrensninger. På denne måten kan man kanskje si at man takler følelser bedre. Man takler større følelser. Værre følelser. Man tør å face virkeligheten og se tingene som de er. Man har ikke behov for å leve i en boble av konsum, forbruk og suksess lenger, for man ser at vi er bare ørsmå biter av et hele. Og dersom man ser at helheten trenger minjøbevissthet, fredsarbeid og healing fra molekylnivå til det øverste samfunnsnivå, så går man helt uten å spørre seg hvorfor inn i spillet. Inn i kreftene og inn i dynamikken for å spille sin lille rolle, slik at helheten fungerer. Man trenger ikke engang å tenke på hva man skal gjøre. Dersom man begynner på den åndelige veien, så kommer svarene rekende av seg selv. Den rette veien er ikke vanskelig. Den er ikke bratt eller krunglete. Den er lett. Plutselig bare flyter man med, og er ett med helheten. Her kan det tilføyes at dette selvsagt ikke skjer uten personlig innsats. For at man skal komme hithen, så går man gjennom stadier av død. En symbolsk og billedlig død, hvor man er ett med lidelsen. Mange sjamaner dykker ned i det mørkeste mørket. De "ser" til bunns i materien. Det de finner er ofte avskrekkende, avskyelig. Det er uutholdelig. Man må jobbe seg gjennom det. Det kan komme flere slike faser, men man må ikke gi opp. Man må gjennom det. Kanskje i perioder for resten av livet. Eller kanskje bare i en fase som går over. Når man kommer opp, har man kraften med seg. Og da har man også evner, og ressurser som kan brukes videre i det sjamanistiske arbeidet.

Hvor står man i sirkelen når man utforsker? Hvor står man når det er kamp, uenighet og konflikter? Om det har noe med sirkelen å gjøre…

Man står der man velger. Men jeg tror at avstand er nøkkelen. Hvis man vil, kan man gå inn i kampen der den skjer, og ta en rolle. Eller man kan bøye av og stå utenfor. Men uansett hva man velger, så vil man ha avstand til det som skjer. Man er ikke den personen som agerer i virkeligheten. Man er noe høyere, og mer enn det. Man kan reflektere over sin rolle i en konflikt. Men begreper om ære, respekt og status for egen person bør man legge igjen utenfor. Det som skjer er bare illusjoner og et spill av krefter. Folk handler utfra tro og forestillinger som er gjenskinn av noe som ikke fins. I en konfliktsituasjon må man gjøre det man må. Eller man kan la det være. Man kan reflektere over det. Underveis og etterpå. Og man trenger ikke å ta noe av det som skjer personlig. Man frigjør seg helt enkelt. Man er ikke en konflikt. Den bare oppstår. Noen ganger kan man forhindre den. Andre ganger ikke. Slik er det bare.

Nuntia fikk svar, svar å fordype seg i, å boltre seg i.
Det er bare deilig, utvikle et språk her på Sjamansonen.

Men begreper om ære, respekt og status for egen person bør man legge igjen utenfor.

det er mitt prosjekt:
    å søke kunnskap,
    å vise kunnskap,
    å erfare hverdagslivet
    la kamp bli til utvikling for sjela
    gjennom et sjamanistisk perspektiv
   
Nuntia, ydmyk lykkelig i nattetimen