Etter en periode med masse om og men, mye tenking og indre væromslag, har æ vel karnsje vært litt tyst til tider. Den siste tida har vært en tid for gjennomgang og fin-sannering i mett indre arkiv, og derfor har æ vært litt fraværende her på sonen.
Likevel har aktiviteten vært stor rundt mæ. Æ har brukt mye tid på å opprettholde kontakten med mine veiledere, hjelpere og kraftdyr. Store ånd har vært en god støttespiller, æ har fått mange gode råd og veien e blitt godt skiltet.
Av mangel på andre ting å legge fram, synes æ dette diktet fortell en heil del:
Å VENTE TIL MAN KAN HØRE GUD!
Etterhvert som mine bønner ble mer bevisste
og innadvendte,
fikk jeg stadig mindre å si.
Til slutt ble jeg helt taus.
Jeg begynte å lytte
- noe som ligger enda fjernere fra det å snakke.
Først trodde jeg at jeg måtte snakke for å be.
Så lærte jeg at bønn er å høre,
ikke bare være taus.
Slik er det.
Å be er ikke det samme som å lytte til sitt eget snakk.
Bønn innebærer å bli taus,
å være taus,
og vente til Gud kan høres.
(Søren Kierkegaard)
En go helge-klæm fra Kira!
