Sjaman.com – Forumarkiv

Jeg skrev i tråden om min innvielse at jeg har en veninne som er redd for sjamanisme. Hun er reikimaster/ shamballahealer og snakker bare om lys. Jeg bruker også reiki, men kan ikke velge kun lys, for alt er en polarisering og det er balanse... i sjamanism opplever jeg både mörke og lys...

Så spörte tiril:

"tiril":

Kan jeg få dele denne undring om veien med deg. Jeg har også en venninne som vil holde seg kun til lyset men jeg trenger og trekkes mot både - og. Tror at lys og mørke gjensidig vil oppløses i hverandre. At vårt skille mellom lys og mørke er kunstig, at vi må søke en syntese av energi og at på veien dit kan skillet være en klargjørende hjelp. I mitt mørke bor det mye kraft, og lyset er med på å lokke det frem.

Så jeg gjorde en ny tråd...
Jeg tenker at vi må ha alle deler, for at få en helhet og da trenger vi både mörker og lys. Jeg tror også at det kan bli for mye, av bare en sak... for mye mörker... for mye lys... inget er bra i ensomhet. MEN jeg tror også at det ikke trenger å skje samtidig i noe parallellhet. En person som levt lenge i mörker, kanskje behöver lys en lang periode, for å skape balansen? Likevel en menneske som bare hatt lys under en lang periode, må gå in i mörker og kjenne og huske, mörkret...

Mange mennesker föler en trygghet i lys og forteller om engler... men jeg sier andevesen og man möter forskjellige vesen i de ikke ordinäre verdenene. Vesen med forskjellige oppdrag... i mörke og lys, skyet og sol, oppe og nere... overalt!

Så tiril... nu er det din tur 

Intressant , Lie .

Jeg føler som deg og tiril . Vi trenger begge , for balanse .
Jeg har opplevd mørke i mitt liv , og derfor setter jeg pris på det lyse.
Men hva er mørke , egentlig ? 
Hva legger  dere  i  det?  er det ondskap ?

Jeg tror ikke på ondskap, men forbinder mørke med lave energier .
Nå er jeg i lyset , og har ingen mørke energier med meg lenger ...
ikke de som ødelegger meg ihvertfall.

Jeg skrev i et dikt , at jeg trenger dypet i meg for å være uredd .
Det mener jeg fortsatt . Jeg trenger også ild-energien .

Men er usikker på om det dype  er mørke ?

Hmmm...ble litt mer grublende etter dette 

Et svensk dikt og sang, begynner med orde:

Var inte rädd för mörkret
ty ljuset vilar där

Jeg skrev i tråden "Det gode og det onde" [svart magi] att jeg ikke tror på onde og gode krafter, jeg tror på kraft og vi kan bruke den på forskjellige vis... Og erfaringen vi ikke önsket, kan vaere noe godt i livets helhet. Mörke er for meg ikke noe farligt.

Ja, det er viktig lærdom . At mørke ikke er farlig / det kan ikke skade oss , hvis vi ikke tillater det.
Da kan man bruke disse kreftene til noe positivt .

takk , Lie for at du hjalp meg litt på vei  - til å forstå meg selv !

 

Ja, forklar gjerne "mørket" for meg, fra et sjamanistisk synspunkt!

For meg er mørket, når en har mistet den naturlige medfødte vellysten, kreativiteten og gleden!
Når tankene har dratt en ned i en ond sirkel av bekymringer og frykt...
Og utfordringene blir til overveldende problemer....
Når tankene blir destruktive, og ender med depresjon og handlingsforlamning.
Som tilslutt setter seg i kroppen som fysisk sykdom....
Er det dette "mørket" dere mener...?

Oi hva jobbig... Sjelevenn!   
Jeg orker ikke det nu... kanskje en annen dag... 

Enig med deres utsagn om at man trenger både lyset og mørket. Det er en balanse i det, Yin/Yang.

I gammel tid ble lyset sett som det gode, og mørket som av det onde. Mye frykt ble lagt i ordet mørke.
I dag sliter mange av oss fortsatt med å være *mørkeredde* Vi ser ting i mørket som vi ikke ser i lyset.
En gammel furu i skogen, ser ut som en fæl heks. Skyggen på veggen tilsier noe som ligner noe ubeskrivelig
stort og stygt i rommet.

Jeg er en av de som kan ha tendenser til å være mørkredd. Jeg går f.eks ikke ut i skogen når det har mørknet.
Jeg er bybarn, vane med lys overalt. Sover med lyset av om natten, men døra må stå oppe når jeg sover alene.

Men hvis man definerer mørket. Hva får man da?

Under reiser og meditasjon, kan mørket være ganske skummelt. Mange rare vesener gløtter på deg gjennom det mørke sløret.
Mange av dem er IKKE pene eller tillitsvekkende. Å kan skape litt angst. I hverdagens sammenheng, blir ting skjult for oss, i mørket.
Vi får panikk fordi vi ikke ser som vi pleier, å fordi som nevnt over, mørket forvrenger ting, gjør ting større og skummlere.
Under angst og depresjoner, vil jeg også tro at mørket forsterker disse vonde følelsene. Gjør ting mer ubehagelig.
Vi føler vi blir sugd/dratt ned i et oppslukende mørke som kjenns ut som det kan kvele oss. Men skjer ikke dette fordi vi nettopp
forbinder mørket med angst og djevelskap? Vi har ikke så mange andre bilder å sette på angst/depresjoner, annet enn i svart?

Men....vi trenger mørket, fordi i natursammenheng så betyr mørket også hvile. Alt går til ro. Kroppen skal  hvile seg. Dyr, blomster, alt levende
trenger mørke, for å avbalansere lysets (dagens aktiviteter) gjennom hvile i mørket (nattens søvn). For noen dyrearter er det motsatt. De hviler på dagen og jakter på natten, men det er i sammenheng med anskaffelse og lettere tilgang til mat.

Det er vi selv, oss mennesker som har gjort mørket til noe negativt. Gjennom kristendommen og enkelte religioner består mørket av onde krefter.
De som lager skrekkfilmer vet å benytte seg av dette, for å skremme. Derfor er det vi forbinder mørket med redsel. Vi har blitt pøset på med info på info, om alt det skumle som kan skje i mørket.

Mørket i seg selv, er hvile. En stund hvor en kan *forsvinne* å samle krefter. Gå til ro, i en hektisk hverdag.

Skyggearbeid er det noe som heter, i dette arbeidet reiser jeg ned i mørket og tar tak i de kreftene og skikkelsene jeg møter der. I begynnelsen var det skremmende, det var mange vesener der nede som ikke så vakre ut når lyset kom på. I mørket har jeg møtt tilsynelatende onde krefter som i møte lar seg transformere til noe som styrker meg. Gjenstår endel arbeid her men jeg kjenner at fra mørket kan jeg hente kraft. Har vært i mørke lenge i perioder, noen ganger som en kamp, andre ganger rett og slett så sliten at jeg ikke kunne være noe annet sted. Men har og lært meg en tillit til det arbeidet og den reisen det er; i sjelens mørke natt ligger også veien til å kunne holde lyset mer og mer. Når jeg har godtatt at det er i mørke jeg er i nå, har jeg også fått hjelp til å finne lys. Og jorden, den er mørk, men dypt inne brenner en ild. 

På et vis er også mørket kjærlighet
fordi det beskytter, gir vern og hvile.
Alt vi ikke liker forviser vi til mørket
og der får det leve og vokse
Når vi er redd for mørket
er vi i virkeligheten redd for det som gjemmer seg der
det vi selv har forvist dit..
I mørket fins skaperkraft og vekstpotensiale
andre sanser utvikles, vi lærer å lytte
vi lærer å se
Lyset finnes i mørket

Det er sagt om sjelens mørke natt
at det er da vi er nærmest Gud
nærmest lyset
vi er bare blendet av det
og føler oss fortapt,
men aldri var vi nærmere
livets blendende lys
og kjærlighetens kraft
dybt der inne i oss selv.

I mørket blir allting til

Åh takk for det ni alle har skrevet...
Dere skriver presis som jeg föler, men ikke kan si... idag.

Sorry… Det var ikke meningen å være slitsom, Lie…?

O.k. Skjønner det er forskjellige definisjoner på ”mørket” her…
Klart vi trenger det fysiske mørket for å hvile. Det ville jeg ikke vært foruten…
Og jeg er også mest kreativ i de sene nattetimene…

Men ofte har jeg fått inntrykk av at i sjamanismen er ”mørket” lik smerte, frykt og lidelse….
Og at det må til for å finne lyset og gleden….Der henger jeg ikke helt med…

Er det ikke det vi streber mot, å befri seg fra smerte, frykt og lidelse.?

Selv har jeg ikke opplevd noe ”mørker” i reiser eller meditasjon… ennå… så der har jeg ikke mye å komme med,
men jeg har opplevd det jeg beskrev i forrige innlegg, ”mørket” som gikk på helsa løs.
Det har ikke gavnet meg, og der vil jeg aldri havne igjen!
Livet er for kort til det! 

"Sjelevenn":

Sorry… Det var ikke meningen å være slitsom, Lie…?

Det er hett OK Sjelevenn... trenger bare å klage idag 
Det er ikke vanlig at jeg savner ord! 

Nei jeg sir ikke mörke som kun smerte, frykt og lidelse.. men det er den tiden, när det ikke er som vi önsker og när vi möter ting, vi ikke vil. Det kan vaere også vaere å möte vesen, fra mörkeverden, som du kan bli redd for... eller si "god dag" til og lytte til, for å läre deg noe om. Og det kan også vaere den der hvilen... när inget hender...

Se... en hop ord fra meg! 

Enig med Lie her.

Jeg tror det er  bra og møte det "mørke " i oss , som vi ikke vil se på / er redd . Da kan vi på en måte befri oss fra denne frykten for det. Møte det , jobbe oss gjennom , og bli "venn" med det . Jeg synes det er vanskelig å forklare hva jeg mener...men håper noen forstår.
Som deg sjelevenn, har jeg ikke hatt mange reiser til nedre verden ( som jeg forbinder med mitt mørke) , men for en stund siden hadde jeg det . der fikk jeg healing, og så at det ikke var noe å være redd for.
Jeg tror vi har flere liv, og at dette med mørke kan henge igjen fra liv vi har arbeidet med mørke energier . Eller at vi har hatt mye makt og utøvd f.eks magi eller lignende mot andre med mørke tendenser.
Jeg har selv vært i regresjoner , hvor jeg har sett slike liv. Da jeg jobbet meg gjennom dette , har jeg sluppet lyset mer til og åpnet opp for min åndelighet mer . Nå er jeg ikke så redd for mine egne krefter , som hindret min åndelige utvikling tidligere.
Jeg var f.eks redd for kreftene mine fordi jeg ikke ville skade noen . Nå vet jeg at jeg ikke gjør det , for mine intensjoner kommer fra kjærlighet .

"Malaika":

Enig med Lie her.

Jeg tror det er  bra og møte det "mørke " i oss , som vi ikke vil se på / er redd . Da kan vi på en måte befri oss fra denne frykten for det. Møte det , jobbe oss gjennom , og bli "venn" med det . Jeg synes det er vanskelig å forklare hva jeg mener...men håper noen forstår.

Jeg forstår veldig godt hva du mener Malaika. For å få lys så må vi finne svarene gjennom å oppleve og opplyse alle de mørke rommene i oss selv. Vi må gå på "skattejakt" for å finne svarene. I dette mørket bor alle "uhyrene" som prøver og tester oss i alle former og fasonger. Vi må banke på og be for å få. Hvis vi tør å banke på - så blir døren lukket opp. 

RITA

Jeg er nok både naiv og uerfaren..... så bær over med meg om jeg spør dumt.....
Vil så gjerne forstå... men må visst ha det inn med teskje....

Har alle et "mørker" i seg? Disse monstrer eller uhyrer... er de en del av oss..? Hva er de? Hvordan innvirkning har det "mørket" dere snakker om på oss... Skal jeg gå noe i møte, så må jeg vite hva jeg skal gå i møte.....

Er "frykten", og "den indre kritiker" blant disse monstre...?

Jeg skulle gjerne like å vite...om det finns noen som ikke har mørke i seg.

Mørket er en like naturlig ting som lyset.

Monstrene eller uhyrene ser jeg på som vår egen frykt. Disse har vi skap selv. Alt fra trollet
vi drømte vi sprang fra i søvne, til dagnes skrekkhistorier, enten fra det virkelige liv, til skrekkfilmer.

Vi snakker her inne om...mye...om hvordan vi påvirker hverandre, inspirerer hverandre,
gjennom dikt og egne skrevne erfaringer. Slik er det også med frykten. Vi suger til oss
frykten på lik linje som gleden.

Alle har et mørke i seg. Et mørke forårsaket av forferdelige hendelser som liten kanskje.
Dramatiske øyeblikk, minner, kanskje var man mye redd....Mørket som kom signede da alt
gikk galt, jobben gikk ad dundas, man ble syk, mann/kone forlot en...osv.
Mørket er noe skummelt, etter gamledager. Dette har vi dratt med oss videre.

Tenk de som har kommet dithen, at de ikke ser mørket som noe farlig lengre.
De ser mørket som et sted å hvile, et sted man må innom for å sette ting i et annet
perspektiv. Som nyter å sitte ute, å lytte til stillheten.

Jeg aner virkelig ikke om monstre finns....annet en de menneskeskapte.
Men jeg vet vi selv har mye skyld i at mørket.....er neo skummelt.

Er mørket egentlig skummelt? Farlig?

Kan dele med deg at ved å konfrontere og møte skyggevesener i mitt mørke, forsto jeg mer om hva som lå bak min frykt. Jeg tenker at i dette mørket ligger både sider ved meg og hendelser jeg har fortrengt fra dette liv og andre liv.
Dette kan også være et kollektivt eie. Aner noe om det. 

Iblant, när solen er for stark i sitt skinn...
då vil vi gå i skyggens varetekt
og när varmen er uutholdelig
så er det behagelig i kjelleren
men vi vil ikke vaere der for alltid...
vi går ut og in, ut og in...
Kanskje det er praktisk
at bare stå der i dören...
mitt imellom
men da blir inget gjort!

Og nu undrer jeg... hvordan reiser ni?
Både i under- og övre verden?
Eller kun i övre verden?

Jeg velger utifra mitt spörsmål og iblant for mitt kraftdyt velge, när jeg ikke vit

I begynnelsen av mine reiser, reiste jeg mest i underverden, men nu er det nok like mellom i under- og övre verden. Iblant reiser jeg i väderstreck (himmelströk?) og det opplever jeg som övre verden, men det er nok ikke så for alle.  Det jeg har prövd minst er at reise i ikke ordinäre mellomverden, men det har gjett meg et meget viktig svar en gang. Initialt var jeg litt redd, men det er jeg aldri nu. Jeg ser og observerer det som kommer og tror at jeg har evnen at klare reise-oppgaven.

Jeg reiser også i meg selv

Takk Silva, for at du belyser det mørke på en forklarende måte...
Nå ble det litt mer å ta og føle på!

Jeg har kun vært i underverden...høyeste opp jeg har vært, er fjell.

Jeg reiser gjennom tunneler.....raser gjennom stein, fjell, gruve, sand ganger....noen ganger i fargerør..
Nesten gjennomsiktige rør, med illrøde farger som mønster.

Mine første reiser gikk nedover, nå reiser jeg som regel bortover. DVS uti naturen, ved havet, i skoger og opp
på fjell.

I mine reiser ned har jeg ofte fått forvarsel av et sirkelsymbol, i drømme eller meditasjon, som sier meg, etterhvert som jeg har forstått mer, at nå er jeg klar for å gå ned igjen. Jeg reiser i meditasjon, og i psykodrama ved å sette kreftene i scene. Har reist noen få trommereiser.
Lysvesener og lysdrømmer kommer i drømme og meditasjon, det hender jeg arbeider med de også i psykodrama, hvis jeg strever med å forstå budskapet. Jeg har alltid hatt lett for å reise opp mot lyset, har måttet jobbe hardere med å reise ned. 

Mørket kan være bra. For meg er mørket det dype. Det hvilende og yin kraften. Det er utmattelsen og depresjonen, men også potensialet for å skape nytt liv. For når man slapper av i hele seg, for eksempel om natten, under søvn, så er det i det et stort potensiale for å reise seg og ha mye styrke og krefter etterpå. I vårt samfunn er yang kraften, dagen, solen og det aktive veldig sterke krefter. Mange er redd for mørket. Men vi trenger også yin. Vi trenger natten, mørket, det passive og hvilende. Alt handler om balanse. Dersom man sikrer nok plass for hvile, yin og passivitet i løpet av en yangsk arbeidsdag i vestens samfunn, så slipper man kanhende å betale med langtrukne utbrenthetsperioder hvor man bare ligger og skjelver av frykt i sengen eller på badegulvet. Hvem vet, man slipper også kanhende sykdom, om man er riktig så flink... Balanse mellom yin og yang skaper harmoni i livet. Dersom man ikke har balanse, så kan man havne uti psykiske problemer. Derfor mener jeg man bør pleie både lyset og mørket. Både bråk og stillhet. Venner og kontemplasjon. Vi trenger begge. Inviter dem inn i hverdagen, hver til sin tid. Og har man lyst til å gå på jakt etter monstre i mørket, så kan jo dette og være en ytterst rensende og styrkende prosess. Personlig elsker jeg spøkelseshistorier, og blir gjerne med på et lite eventyr...

                       
hvert humør til sin tid
                     

Kan du forklare meg hva psykodrama er?