Sjaman.com – Forumarkiv

Det kan virke som om barn generellt sett ser ånder veldig klart, til ca 4-6 års alder, før de gradvis lukker seg.

Hmm, Fønix, jeg har lurt på det. Min yngste sønn beskrev en del opplevelser som jeg husker for bestandig, men han har glemt de nå. Det gjelder også huset vårt.

Ja, ikke sant. Det gjelder også min sønn. Han begynte med å fortelle om det han så, fra han var to år. Nå er han seks år og har sluttet å fortelle. Jeg spurte ham forsiktig en gang, om det var noen andre i samme rom enn oss. Han tittet rundt i rommet og sa, Nei, de er borte nå.

...

Ånder! Interresant tema! 

Mitt første møte med en ånd, var rundt 7 - 8 års alderen. Jeg visste først ikke at det var en ånd, siden jeg så den fysisk. En eldre mann som gikk over gårdsplassen vår og inn i huset. Da jeg nevnte dette for mamma, ble hun redd. Vi bodde langt inni skogen, og vi var alene hjemme. Vi var et stykke unna huset, men kunne se det hele tiden. Da vi kom frem og gikk inn, var det ingen å se. Jeg forstå selv etterhvert at jeg så ting andre ikke kunne se. For denne ånden bodde på mitt rom. Det som var, jeg var ikke redd...ble ikke redd før de rundt meg viste redsel. Da lærte jeg også å frykte det *sette usette*

Så...jeg sluttet å se, fysisk.

Jeg tror på en indre og en ytre verden. Og da snakker jeg kun om den åndelige biten. Jeg tror, for å kunne komme i kontakt med den ytre åndelige verdenen, må man først gjennom sitt indre. Jeg ser på det indre som en port til det ytre. Det er her vi *som de ånder vi egentlig er* kan møte de andre åndene.

Jeg tenker....i mitt indre er porten til mitt hjem, som jeg kaller åndeverden. Det jeg tror er den virkelige verden. Jeg kan kanskje sammenligne det med:

Jeg er i utlandet på studietur. For å lære, studere osv. Ofte har jeg kontakt med hjemmet mitt, via tlf og internett. Som da er for meg beskjeder enten gjennom symboler, dyr, drømmer ol i dette livet. (Fysiske) I ferier drar jeg hjem. (Mediterer) Og møter da mine åndevenner og ferierer i mitt hjemland blant venner og familie.

Noen ganger kommer de til meg, å besøker meg. I utlandet der jeg bor.

Slik ser jeg for meg den indre og den ytre verden. Og møteplassen mellom det indre og i det ytre er for meg i hjertet. Det er porten, møtestedet.

For ikke så lenge siden materialiserte det seg en for meg, som Liljee beskriver over her. Og jeg ble ikke redd. Det ble ganske komisk. Jeg hadde fått en mail...en lang og utrolig fin mail....og ganske så privat. Rett før jeg skulle legge meg måtte jeg lese denne mailen ennå en gang. Jeg sitter konsentrert og leser. Men...jeg merker en forandring i høyre øyekork. Plustelig kommer det frem en mann. Litt eldre. Han står å leser sammens med meg. Står bøyd fremover med hendene på ryggen og er gør nysgjerrig.  Jeg titter selvfølgelig til siden og borte er han. *Nysgjerrigper* måtte jeg si til ham da. Og kjenner en hærlig latter boble i både meg og i han.

Jeg nekter å tro, at alt kommer fra meg selv, ene og alene. Det gir meg en enestående trygghet å vite at *noen* passer på meg. Noen er med meg. Disse noen som kan være gamle forfedre, *venner hjemmefra åndeverden*. Jeg tror det finns ånder overalt som noen sa her oppe. Jeg tror på alver som passer på naturen, med andre naturvesner. Jeg tror på engler, men jeg kaller dem heller lysvesner. Jeg tror på gjenferd og poltergeiseter. Jeg tror det finnes like mange (om ikke mer) forskjellige type ånder som det er menneskeraser.

Men jeg tror forskjellen er, i åndeverden er det ingen klasseskiller eller raseskiller. Man er forskjellige, ja...lik mennesker....men der er vi i ett. Alle er i ett og vi lever slik også. Det klarer vi ikke helt å få til (alle) i denne fysiske og materielle verdenen.

Vel, noen tanker fra meg, rundt ånder! 

Spennende erfaringer, Silva.  (  )

Når jeg liker tanken/idèen/opplevelsen av at alt er innvendig, så er det fordi jeg føler dette er nøkkelen til "oneness", følelsen av enhet.
Denne enheten er medisinen hvert enkelt individ og verden trenger. Mer enn noen gang
Selv om vi ikke opplever den hele tiden - fordi vi ikke er fullt ut "våkne" - kan det være greit å ta utgangspunkt i den, venne seg til perspektivet

Dette for meg utelukker ikke opplevelsen av nærvær, syn av ånder, "utenfor" (kropp/sinn) f.eks i rommet like ved seg.

Innvendig - utvendig er egentlig en illusjon, det kan gå for det samme (i mystisk, ikke-rasjonell forståelse)

Men jeg tror fokus på at alt er utenfor tar oss til det separerte sinnet, styrker atskilthet og det illusoriske egoselvet.
En god del folk med synske evner er overhodet ikke balanserte, de kan være temmelig usunne både fysisk og psykisk. Klarsynte evner er ikke nødvendigvis noe tegn på "velutviklet åndelighet", dette er en av mytene i alternative kretser. Psykiske evner tar oss ikke forbi ego, oftere tvertimot. Når det er sagt så kan det virke som mange "store" synske ofte er svært uselviske, og at dette er den egenskapen som gir "ekstra tilgang"

Så sjøl om vi opplever slike fenomener utenfor oss, mener jeg det nyttig regelmessig å tenke at alt - uten unntak - er innvendig

Og med det mener jeg innvendig i et gigantisk universalt selv (og at dette er den vi egentlig er, selv om det er vanskelig å fatte), ikke i hodet og de mentale forestillingene

George Harrison mente nok det samme, og jeg gir ham herved ordet for jeg kan hverken synge like pent som han eller illustrere det like psykedelisk som denne videoen:

Within You Without You
http://youtube.com/watch?v=cw41VqE0UjA


Men hva skjer med denne karen: IN & Out ?
Anima vil frem ...

http://youtube.com/watch?v=BLbx_eHXHFg

etter som jeg har sett på dokumentarer så har ånder somregel ting som de ikke har gjort ferdig og derfor besøker de oss en gang i blandt, mens andre ånder kan bare komme innom en tur og det værste er ånder som vil skade eller plage . alt dette har jeg jo sett på dokumentarer o.l så jeg er ikke helt sikker