Sjaman.com – Forumarkiv

Forfedre, hjelpere. Kommer de egentlig fra oss selv, vår underbevissthet? Eller eksisterer de utenfor oss? Er det noen som har noen tanker om det her?

Jeg velger å tro, og er ganske sikker for min egen del, at det er krefter utenfra oss selv som påvirker og kommuniserer med oss når vi er mottagelige. Opplevelser og erfaringer fra kraftopplevelser bekrefter dette for meg. Selvfølgelig ar jeg mine tvil inne i mellom, men tro og tvil går sammen som hånd i hanske. En og annen vil sikkert mene at de kommer fra oss selvog det er helt finfint, men det spiller ikke noen rolle for meg. Jeg synes det blir mer magi ved at det finnes en åndeverden som man kan gå inn i for å hente kraft, få healing og hente kunnskap. Blir mer kraftfullt slik også synes jeg.

Overskriften er : Ånder.

Du kan lese litt om hva Olav sier om ånder her:

http://www.utdrivelse.no/default.asp?side_ID=14884


Samin 

En kombinasjon av å lese noen glupinger og etpar peak-opplevelser
har gitt meg den tro at alt er innvendig.
Likevel opplever de aller fleste av oss ting som utvendig, mesteparten av tiden
Det er greit nok, innvendig-utvendig....kan fort bli nok en dualisme

Av og til kan bare streiftanken "alt er innvendig" gi en merkelig, lett utvidet fornemmelse
(fordi man befinner seg i motsatt modus så mye av tiden)

En god meditasjonøvelse kan være å forsøke visualisere (oppleve) hjertet som uendelig
i alle retninger. (Fjell, åser, skoger, hus, mennesker, biler...alt er plutselig inni hjertet ens..)

Etterhvert kan det romme hele kloden, og forbi...det rommer alt. Det vil si at ingenting
er oss fremmed, vi inkluderer alt i oss selv, medfølelsen blir automatisk gigantisk, og muligheten for
å føle seg hel burde være kolossal (hehe)


(Nuvel, i fare for å bli en teoretisk smartass, skal jeg holde kjeft og helllllller start doing these things myself...more often)

  Jeg er enig med torstein


            (  ikke at du er en smartass....assa , men det andre SMARTE du sa ...  )

              ( hehe )

Enig med, øh, meg selv 

Denne sonen her f.eks er full av ånder.

etter at jeg har skrevet noe her,blir jeg full av dem,de kan finne hjem til sjelen min via
tankemønsteret i det jeg skriver her.
Det var nok derfor jeg fikk meg pc.åndene ville jeg skulle bli kjent med dette området i åndeverden.
Dette sjamantreet,med alle disse snodige greinene,se der sitter jo Magus og drikker eple-nektar!
(den gode kar)

Men hvor er dem når man trenger dem? Jeg skulle likt å visst hvordan man får kontakt med sine  hjelpere/ånder

Mvh Stridshjelp

   De er rundt deg hele tiden.

   Hvis vi skaper vår egen virkelighet. Da er vel åndene vår egenskapte virkelighet da

   Så hvis du tror på de, så finnes de

   Men hva er virkelig?   Det som flertallet tror på ? liksom ?  tror ikke det jeg hvertfall


  ( Det er ingenting som er egentlig er virkelig )


                                                  ( ja det har klikka for meg ... ( litt ) ...hehe  )


   
  Ånder finnes i meg, fordi jeg tror på de . Jeg er min egen virkelighet .



   

   

Vi opplever jo ting som "utvendig". Spøkelser...slike ting...

Slik har jeg det.

Jeg snakket med en sterk kvinne i sommer (en med mange dype åndelige erfaringer og mye innsikt), og hun omtalte hjelpere (etter "mas" fra min side) og den slags. Etter litt kommenterte hun småtørt at hun nå opplevde disse som integrert i henne, og ikke utvendig. Som ulike aspekter ved Selvet

  Utvendig/innvendig - det kan gå for det samme...
Kanskje er denne dualismen årsak til alle de verste illusjonene

Vi opplever verden og ting som utvendig, men å tro at alt er utvendig hele tiden, virker på meg som potensielt trist og skremmende.

Å meditere på at alt er innvendig er forøvrig en utmerket måte å passere egogrensene på

Folk renser hus og styrer på. Kanskje - hvis de var "virkelig sterke" - så ville lavfrekvente energier nøytraliseres og utlignes av seg selv, ihvertfall langt oftere, når man kom i deres nærvær

(Jeg tenker høyt)

Jeg har lært at åndeverden  ER den VIrKElIGE verden

alt det andre vi ser, er den materielle fysiske illusjonen,der vi kanskje innbiller oss at vi lever i et solid-statisk univers.
men ser man inn i sjamanens virkelighet,så blir alt dette snudd på hodet og hengt opp i et tre.
(og siden røkt i en skikkelig steinovn.Smaker nydelig med rips-gele å brekk-brød.)

Har du engang sett åndene,at de er overalt,til alle tider.
Så har du denne kraften,når du påkaller dem,enten det er ute eller innendørs.
Naturen er full av dem,og vi er aldri et sekund alene i denne verden,eller den neste.
Åndene kan godt finne på å lære opp et menneske som er mye alene med sånne åndetanker.
Sjaman-tromming pleier være en effektiv måte å få kontakt med sjamaner i forfedrenes verden.
En måte å gjøre seg kjent med dem,er å synge og chante,og lytte til stemmen underveis.
Den har det med å forandre seg,og disse subtile men merkbare forandringer er verdt å legge merke til.
Det er selve nøkkelen.legge merke til,kjenne etter.
Men jeg vil anbefale enteogene planter,for de som vil bli overbevist
om at åndene ikke bare handler om spøkelser og poltergeist innendørs i gamle hus med mye støv.
Jeg fikk se åndene og bli kjent med deres verden,via fleinsopp som vokser i hagen min
beskjeden var klar,jeg trenger ikke dra til india å bo hos en guru,eller gå på dyre dumme kurs.
Alt du trenger vokser der du bor.
I den frie naturen bor det gode ånder,som tenker litt klarere en spøkelsene på loftet
de er ikke redde for lyset,og forteller gjerne det de vet om denne hellige verden inni verden
Fleinsopp er en stor hjelper som forteller sannheten om naturen og åndene,du får ikke gå rundt grøten med denne.
Vi har lært å frykte naturen og den åndelig verden av kristendommen som er prakket på oss ved fødselen.
Å oppleve at åndeverden ikke rommer en SATAN og en skjeggete gud,var for meg den sanne frelse.
Jeg ble født på ny. Åndeverden er det gode stedet å dra til,vår materielle virkelighet er den vonde ånden
so sier at det ikke skal være andre en den. den objektive,målbare virkelighet,som vi kan ta på å betale for.
Jeg tenker at i de kristnes åndeverden,finnes den satan de frykter,og de nærer han ved sin daglige angst for mørket
som de tror rommer onde ånder.
De finnes mange guder,og jeg tror på dem alle. Alle kan litt om åndeverden,som den andre ikke kan.

Om det er vi som har skapt disse gudebildene?
Nei jeg tror gudene finnes
de er ikke noe vi fantaserer opp
at gudene kan få oss til å tro at vi fantaserer,gjør de fordi vi er hemmet slik
og trenger å gå den harde veien til erkjennelse.

De gjør med oss,som vi fortjener.
Vi har alltid fortjent en eller flere av gudenes vrede
når vi klamrer oss til  det materialistiske syn på tilværelsen,
Og ikke erkjenner gudenes tilstedeværelse i naturen
og deres behov for oppmuntring av å til.

De moderne mennesker tror ikke på noen åndeverden
og behandler jorden som den var et høl de kunne gjøre som de vil med.
På skolen lærer barna å bli gode medlemmer i dette samfunnet
som skaper tapere av de som ikke kan konsentrere seg om
stresset som står på programmet hver bidige dag.
Jeg husker å være opptatt i timene med en høyere bevissthet
men lærerinnen ble sur å deprimert å måtte ha samtale med min far.
Jeg satt å dagdrømmte,mente hun i sin begrensede fantasi.
Det var min feil,at hennes læringsmetoder var dypt kjedelige.
Jeg var den tapende brikken i dette sjofle makt-spillet.

Nå vet jeg at det var en ånd som underholdt meg i timene
og som underholder meg når folk drar opp sine kjedelige ting
sånn at jeg ikke mister meg selv i deres verden
og blir likedan.

Åndene arbeider gjerne slik.
de støtter den de bor hos
på mange sære måter
som jeg tror den åndelige
personen ikke helt klarer å begripe selv.
men det er jo den magiske biten
som ikke bør spises for fort.


Når jeg filosoferer over dette her
får jeg det for meg at det ikke
eksisterer noenting utenfor oss selv
at våre øyne ser egentlig alltid innover
samme hvor store og oppglødde man gjør dem til. (Marty Feldman!)
Og når jeg snakker om andre mennesker
så er det min egen indre status,som gjør seg merkbar.
Jeg klarer altså ikke å flykte fra min egen indre sannhet
ved å virke objektiv,utadvendt,verdenskjent.
når jeg egentlig er  et 100 % subjekt.

















Vår Staude.

Folk renser hus og styrer på. Kanskje - hvis de var "virkelig sterke" - så ville lavfrekvente energier nøytraliseres og utlignes av seg selv, ihvertfall langt oftere, når man kom i deres nærvær

du sier så mye intelligent i dag torstein, at jeg vet ikke hvilken setning jeg skal velge å sitere. Men. Hm. Altså: jeg følger etter deg i alt du sier. Det virker logisk!

det meste er nok innenfor. Dersom elementærånder, klebeånder, poltergeister etc. eksisterer, så er det likefullt et faktum at den skaden disse vesnene gjør, er bare brøkdeler av den ondskapene menneskene selv oppfinner hver dag. Sladder, baksnakk, skitt. Likegyldighet, griskhet, egoisme. Det er de levende menneskene som er problemet. Ikke de døde. I den grad jeg har opplevet elementærkrefter, så har det vært i form av meget ensomme og kalde sjeler som mot slutten av sine jordiske liv var ofre for omsorgsmangel og ensomhet.

Her har jeg en liten ånde- historie å dele med dere.
I min første leilighet levet jeg side om side med slike kalde, tassende vesener i noen år. Til slutt var det tid for at jeg skulle flytte. Dette ikke på grunn av sjelene, men på grunn av de trafikale forholdene utenfor huset, som ikke egnet seg for mitt barn. Da jeg ryddet i kjelleren, fant jeg et gammelt pjolterglass etter den forrige beboeren. Kjelleren til det huset var koselig innredet med verktøy, sagbenk og pjolterglass som stod gjemt bakpå en hylle. Alt dette ryddet jeg opp i, fysisk. Jeg hadde følelsen av at begge de tassende kuldegysersjelene hadde falt til ro eller dratt videre da jeg var ferdig med dette. I dag husker jeg tilbake på tiden jeg hadde i min første leilighet med glede. Den ene sjelen kaller jeg i mitt stille sinn for en pjoltergeist.

Spøkelsene i det huset var alltid vennlige. Selv om de var kalde og ensomme, så gjorde de så godt de kunne for å hjelpe meg. Jeg hjalp dem og, på mitt vis, tror jeg. Man skal være glad i spøkelsene sine, synes jeg, og gjøre seg til venns med dem. Ikke bruke masse energi på å gå rundt og være redd etc. Man bør ha omsorg for dem, og spørre dem hva de trenger. Når de har fått den omsorgen og oppmerksomheten som de trenger, så forsvinner de av seg selv. Og til barnene sier man alltid: Spøkelser fins ikke. Dette er viktig tror jeg. Ikke nødvendig å sitte og hisse seg opp over spøkelseshistorier. Takle dem, helt enkelt. Og gjerne takke dem også.

Slik tror jeg.
Ta alt i beste mening, tror jeg. Selv en spøk!

Jeg forsøkte meg på en lang, innfløkt tankerekke (skrevet som innlegg)
men falt av lasset...(gud har sagt det er kveld)

Hvis alt er innvendig, og utvendig er en fullgod del av innvendig (ingen innvendinger her nå da  )

så er vel enhver forklaring og teori en fullgod del av helhetens bilde   

(når man ikke orker å sloss mer, blir det fred)

Jeg tror på ånder, men det er ikke min innerste endelige versjon...(i så tilfelle, den endelige versjonen, tror jeg at alt er En ting, utenfor tid og rom, uten mulighet for fornuftig definisjon eller benevnelse eller forståelse...bortsett fra en påfallende følelse av søthet i hjerte....)


we are That

"teleterkji":

Jeg har lært at åndeverden  ER den VIrKElIGE verden

alt det andre vi ser, er den materielle fysiske illusjonen,der vi kanskje innbiller oss at vi lever i et solid-statisk univers.
men ser man inn i sjamanens virkelighet,så blir alt dette snudd på hodet og hengt opp i et tre.
(og siden røkt i en skikkelig steinovn.Smaker nydelig med rips-gele å brekk-brød.)

Har du engang sett åndene,at de er overalt,til alle tider.
Så har du denne kraften,når du påkaller dem,enten det er ute eller innendørs.
Naturen er full av dem,og vi er aldri et sekund alene i denne verden,eller den neste.
Åndene kan godt finne på å lære opp et menneske som er mye alene med sånne åndetanker.
Sjaman-tromming pleier være en effektiv måte å få kontakt med sjamaner i forfedrenes verden.
En måte å gjøre seg kjent med dem,er å synge og chante,og lytte til stemmen underveis.
Den har det med å forandre seg,og disse subtile men merkbare forandringer er verdt å legge merke til.
Det er selve nøkkelen.legge merke til,kjenne etter.

Jeg henger meg på teleterkji 

Det kryr av ånder overalt. Noen ganger snakker åndene til meg innvendig, da tenker jeg at de oppstår for det indre. de er en del av meg. Her har jeg også lett for å kalle dette for mine fantasier, at de ikke eksisterer. Dette er bare noen figurer jeg skaper.

Når jeg ser ånder utenfor meg selv. De står fremfor meg, på siden min, jeg ser de stå omkring andre mennesker. Noen står tett inntil, andre kan stå langt bak. Noen bare surfer innom på en snarvisitt og flakser avgårde igjen.
Når jeg da altså ser de utenom meg selv eller andre, da kan det jo umulig oppstå for mitt indre.

Som et menneske med de begrensninger jeg har, klarer jeg ikke helt å forestille meg at den ånden som står foreks fremfor sengen min, kun eksisterer for mitt indre.

Disse mener jeg befinner seg bakom "sløret", det er som om det åpner seg en vegg til den andre siden. som teleterkji er inne på, ville jg kalle denne verdenen for den virkelig verdenen.

Hej Her kommer en lille fortælling som skete torsdag i sidste uge.
Jeg kørte på knallert på vej til arbejde,pludselig kom der en krage flyvende og baskede så sjovt omkring mig,at jeg satte farten ned til 35 km/t<knallerten kan kører omkring 70 km/t efter at nogle unge mennesker har ortnet den.
Så på vej hjem,da jeg kom til samme sted,satte jeg farten ned igen,og tænkte på hvad kragen ville mig.Umiddelbart efter kom der en politivogn kørende bagfra uden jeg havde set den.
Hvis jeg ikke havde set kragen om morgende,er jeg sikker på jeg havde kørt hurtigt,og var blevet stoppet.Så tak til min nye hjælper,Kragen
Det skal lige nævnes at i de 5 år jeg har kørt på knallert til arbejde,har jeg højst mødt 3 politibiler.

mvh Frank.

teleterkji     
det innlegget der resonnerer sååååå bra med det jeg tror på. Takk for at du setter ord på det for meg. BIGGGG HØGGGG til sørlandet 

I "gamle" dager levde Åndene og Menneskene  side om side i ett symbiotisk forhold. Åndene veiledte og hjalp Menneskene på sin vei. I dag føler jeg at vi på død og liv skal være det mest suverene vesenet her i universet. Gjennom skole og oppdragelse blir vi fortalt at vi er de eneste vesnene i universet og at man må verifisere med vitenskaplige metoder for at det skal eksistere.

Ser man på urfolk, så lever de fremdeles(eller prøver ihvertfall) å leve i harmoni og respekt med Åndene. Jeg tror at vi her oppe kanskje har neglisjert og ikke tatt vare på denne arven gjennom å utvikles til materielle konsumenter som lever for Me, Myself & I. Hvorfor skulle Åndene gidde å engasjere seg i folk som til tider er sykelig opptatt av seg selv? Åndene krever en viss kjærlighetsfull og respektfull forpliktelse for at de skal manifistere seg. Der kommer de gamle tabuene og "the code of conduct" inn i bildet. Disse tingene har ikke blitt gitt oss for å dempe eller gi oss en følelse av underdannelse, men for å øke fokus og kraften i seremoniene, slik jeg ser det. Kanskje også for å beskytte oss selv fra oss selv.

Jeg jobber med å vende snuta opp fra egen navel og se utover. Jeg prøver så godt jeg kan å være til tjeneste for Den Store Veven. Jeg vil ikke si jeg har de reneste motiver, pga at jeg gjør det for at jeg skal få det bedre. Det som er så bra, er at for at jeg skal få det bedre så innebærer det at andre rundt meg må få det bedre. Jeg liker ikke å se tilbake på dagen å se at jeg ikke var kjærlighetsfull mot mine omgivelser, at jeg har oppført meg smålig, at jeg har handla på misunnelse og sjalusi. Jeg prøver så godt jeg kan å være obs på dette i løpet av dagen og være til tjeneste til Veven, og dermed til åndene og ALT som lever. Vi er alle knyttet sammen og det jeg gjør mot mine nærmeste forplanter seg og vibrerer videre. Åndene hjelper de som prøver å gjøre en forandring tror jeg. De venter på at noen vil ta steget. Da lages en ny retning i livet, en som er fyllt med både smerte, fortvilelse og frustrasjoner. Men på den annen side, også fyllt med eventyr, spenning, kjærlighet og dramatikk. Jeg føler at jeg begynner å bli helten i mitt eget liv. En helt som er helt avhengig av å spille på lag med Universets vilje for å vinne dama, drepe skurken og flytte til en øde øy på slutten av filmen.

Når jeg skriver at "alt er innvendig", så er det mitt forsøk på å skissere en modell av det virkelige selvet, slik jeg har forstått det (forsøker forstå det)

Det betyr ikke at jeg mener alle usynlige fenomener ("ånder") er fantasier, tankespinn, eller rene mentale projeksjoner etc  (som om jeg var en slags materialist som mener alt kan forklares psykologisk, eller noe slikt bullshit)


Hvis man fortsatt - om enn ubevisst - tenker seg materien som utgangspunkt, kommer behovet for å tro på eller bevise ånder. Men hvis man opplever Ånden som utgangspunkt, da blir "fenomenet" med myriader av ånder automatisk inkludert, spørsmålet mister sin edge, fokuset blir anderledes.

Dessuten har et slikt fokus sine fordeler. Det minsker frykt, det minsker troen på å kjempe (for man ser at det å kjempe forsterker det man kjemper mot). Når alt er innvendig er man i berøring med det allmektige, og etpar spøkelser og annet blir av mindre betydning

"torstein":


  Det betyr ikke at jeg mener alle usynlige fenomener ("ånder") er fantasier, tankespinn, eller rene mentale projeksjoner etc  (som om jeg var en slags materialist som mener alt kan forklares psykologisk, eller noe slikt bullshit)

 

Det var godt å høre for nå blei jeg reint ut bekymra!!! 

"Magus":

"torstein":


  Det betyr ikke at jeg mener alle usynlige fenomener ("ånder") er fantasier, tankespinn, eller rene mentale projeksjoner etc  (som om jeg var en slags materialist som mener alt kan forklares psykologisk, eller noe slikt bullshit)

 

Det var godt å høre for nå blei jeg reint ut bekymra!!!  :lol:

Puh, det var godt å få avklart det da (trodde aldri at noen tenkte slik om meg  :innocent2: )

Det er vel igrunn bare utgangspunkt og vinkel som skiller innleggene her, tenkjer eg..

Forskjellige kakebiter av en sirkelrund kake.

Jeg er åpen og nysjerrig på de usynlige som andre her. Og opplever dem spesielt sterkt og positivt i naturen, slik teleterkji skildrer det bl.a
 
  (Men siden jeg tilstreber et non-duality-perspektiv forsøker jeg å fange alt inn i samme ramma...kanskje bare å gi opp det der inntil videre... "Ord og konsepter ble hans bane..." (bedre å holde seg til piker, vin og sang)...nuvel, nå ble det så tett inni rommet her...leggetid da, bare sortere litt blant gjestene  )

Her er dagens sitat, som jeg underskriver:

"teleterkji":


De finnes mange guder,og jeg tror på dem alle.

(For egen regning vil jeg si de er som ulike farger i en prisme bestrålet av det samme lys)

jeg er også enig med tele! Det som er innenfor er utenfor og omvendt. Alt henger sammen. Vi har fått mind og fantasi, drøm, visjon og syn. intellekt, rasjonalitet osv. Alt for at det skal brukes. Og verden er MYE større enn vi tror. Vi kan styre MYE mer enn de fleste vet. Og alt er mystisk så det holder. I livet. Livet er et mysterium. Det blir mere magisk for hver time som går og selv om man ikke trenger å dra til india for å bo hos guru, så kan man gjøre det hvis man vil. Det popper opp guruer uansett og iallefall. De er overalt, og de er magiske, mystiske og fantastiske når de manifesterer seg selv om du ikke ventet det.  Ånder det samme.  Det er fantastisk. Alt! Jeg føler at jeg sitter litt for mye i lyset nå, så jeg skal prøve å grave meg ned i mørket hvor jeg hører hjemme. Jeg klarer ikke være mørk og jordete i kveld, er helt blitt lysapostel visst. Huff. Jeg som har sneglen som kraftdyr. Men det får bli til i morgen. I kveld er det helt halleluja her ved pcen.

Og de kristne...
Angående de så vil jeg få sagt at jeg hadde mye dritt i barndommen, men kirker det var jeg heldigvis forskånet fra. Men da jeg ble voksen, traff jeg de kristne for alvor. Fikk dem skikkelig tett innpå og. De tok fra meg alle de naive illusjonene jeg hadde om at kvinner er frigjorte og at vi har kommet forbi det der mørkemanns- hysteriet her i vårt samfunn. De kjørte på, jeg var heks og Kvinne med stor H. En ondskapens pøl etc. Og de forfulgte meg og brant meg sakte på kjetterbålet sitt. Redde var de og. De rødmet av skam da jeg kontaktet dem, og det var tydelig at alt jeg gjorde og sa hadde en kraft i seg som skremte dem inderlig. De svettet og skalv, men de gav seg ikke. Jeg skulle nedkjempes. Aldri hadde jeg trodd at det fantes slike folk. Men det gjør det. Kristenfolket de er noe hedensk pakk, det er nå min mening. De glemte troen og skriften på veien, og nå lever de blant sladder og bakepulver. Stakkars dem!

Dessuten har et slikt fokus sine fordeler. Det minsker frykt, det minsker troen på å kjempe (for man ser at det å kjempe forsterker det man kjemper mot). Når alt er innvendig er man i berøring med det allmektige, og etpar spøkelser og annet blir av mindre betydning

ja torstein, her sier du noe. Selv vil jeg tolke det samme "alt er innvendig" som at universet er stort, og vi er del av det, også i våre tanker og drømmer. Vi beveger oss på ulike plan, og i ulike dimensjoner. Det er en utvikling. En personlig utvikling. Men også en reise. Tid og rom har ulik styrke i ulike dimensjoner. Når man reiser slik vi gjør når vi trommer eller bare når vi mediterer eller manipulerer med oss selv, våre kropper og vårt sinn, så kan vi også til en viss grad styre noen av de dimensjonene som ligger bortenfor det rasjonelle. Da nærmer man seg kanskje den sjamanistiske kunnskapen. Slik tror jeg. Men jeg vet svært lite, dette her er bare spekulasjoner. Spekulasjonene bygger jeg på noe okkulte greier jeg leste som liten. At man ved å manipulere mikrokosmos (oss selv), også er i kontakt med makrokosmos (verden). Dette kan man blande med den gamle kunnskapen om at der finnes sju eller flere himler/ bevissthetsnivåer/ chakraer/ verdener etc. Da nærmer man seg kanskje noe. Og det er litt komplekst her kanskje, men jeg tror at gjennom drømmer/ reiser/ planteturer etc, kan bevege seg gjennom disse, og siden vende tilbake og "vite mer". Alt som deler av en vei, og en helhet, hvor vi sjeldent kjenner målet...

Men at vi er en del av en ufattelig helhet. Små sjakkbrikker som spiller på lag i en verden som er et fysisk verdenssamfunn, men også noe mer. Det tilhører et stort og åndelig metasystem som vi ikke kjenner rekkeviddene av. Ei heller fins der vitenskapelige beviser for at der er mening og moral i dette systemet. Men likevel vil hver person som jobber med det åndelige/ bevissthetsaspektet finne fram til noenlunde liknende "sannheter" og "oppdagelser". Rent vitenskapelig arter dette seg ofte som at filosofien, og matematikken og religionsvitenskapen ofte har visse kjernepunkter hvor man treffer på de samme spørsmålene og den samme mystikken. Dette peker også mot at der fins flere veier til sannheten. Altså kan man tenke seg fram til sannhet. Eller man kan gå ut i verden og teste seg empirisk fram til sannheten. På tross av bruk av ulike metoder, ender man kanskje opp med samme resultat. Dette peker mot det samme. At makro- og mikro, innenfor og utenfor er ett. Og igjen: Vi er deler av helheten. På denne måten maker det sense, også det som ikke maker sense...

Det er en helhet, et meta, som vi ikke trenger å bry oss særlig med, for vi kjenner det allerede, gjennom den vi er, og den vi var, og det vi husker og som vi gjør. Som vi ser, føler og ler


--

Jeg har hørt mange fortelle om ånder, men bare en av dem omtales som den hellige. Er det slik at de andre åndene ikke er hellige eller?

Jeg har lagt ut noen fortellinger her tidligere - http://sjaman.com/component/option,com_ ... pic,5160.0



Ellers så driver den derre sjamankatalogen å dukke opp på skjermen min, jeg har jo til og med tatt screen rip av den også, - og i kveld dukker den opp på nytt  Spooky

Og no e pinade tråen æ skreiv om fenomenet søkk vekk, men hehe

Den har da jeg hatt også, Cenobit ... Trodde det var noe nytt...?

Ellers så tror jeg at jeg består av bare en ånd...( Håper jeg ihvertfall)  Resten får pent holde seg utenfor.... 

Det var åndene som fikk meg til å tro på dem.  Før trodde jeg ikke at de eksisterte.

De lærte meg å se naturen på en helt annen måte enn det jeg gjorde før.
De fikk meg til å virkelig bli glad i naturen. De lærte meg til å se ånden i trær, steiner, planter.

Det var bakom sløret jeg oppdaget gleden ved å danse med vinden, ilden og vannet.
Jeg møtte på moder jord som fikk meg til å virkelig begynne å se henne som den praktfulle skapning hun er. Respekten for henne økte gradvis for hvert møte.

De fikk meg til å innse at hver skapning er en liten brikke i puslespillet, som sammen skaper en helhet.

Hadde det ikke vært for åndene, hadde jeg aldri funnet ut at kjærligheten også er i meg.
Lille ubetydelige meg, kunne da ikke ha en guddommelig gnist i seg. Etter mange kamper, etter mange spark i baken fra åndene, har det endelig kommet en liten tanke om at jeg også har dette i meg. De sier at for meg personlig, så må mitt ego vokse til store høyder. Men jeg må aldri forhøye egoet mitt over andre.

Det var åndene som fikk meg til å respektere livet. De viste meg nye måter å håndtere livet mitt på.
De fikk meg til å tenke som et barn igjen, utforske livet på nytt med et barns øyne.

Åndene har fått meg til så smått å begynne å elske livet.

Med et barns øyne ser jeg kjøttmeisen sitte på syrinbusken min. Den sitter der tillitsfull, med meg rett i nærheten og kvitrer. Det gir meg en enorm glede å studere den lille skapningen. Tidligere fløy den av gårde når jeg kom ut på altanen. Nå fryder jeg meg altså som et barn, når den ikke gjør det lenger.

I dag er jeg takknemlig for åndene som har vært til stor hjelp. Det har ikke alltid vært lett i møte med dem.

Takk

(må bare unnskylde hvis innlegget mittt virker noe rotete, men sitter her med spysyke og en dundrende hodepine. klare ikke å tenke klart med det helsikes styret  )

"cenobit":

Ellers så driver den derre sjamankatalogen å dukke opp på skjermen min, jeg har jo til og med tatt screen rip av den også, - og i kveld dukker den opp på nytt  Spooky

Og no e pinade tråen æ skreiv om fenomenet søkk vekk, men hehe

Jeg har tygd litt på den der. Jeg liker kataloger. Jeg la den inn igjen. Den er her:

http://sjaman.com/component/option,com_ ... 5#msg65425

Hilsen Fenrisulven!

Fønix, du skriver vakkert som alltid. Jeg bøyer meg i støvet for dine erfaringer og måten du forteller dem på.
Mange her har skrevet vakkert og inspirerende ...dette er blitt en nydelig tråd full av ånd(elig) næring.

Men jeg kan jo ikke bare drive å hylle alle andre, jeg må jo prøve å uttrykke mine egne tanker (bare at det er litt vanskelig for meg)
Jeg syns det meste er sagt. Det handler om den store veven, og alt henger sammen, det indre og det ytre, makro- og mikro. Vi kan bevege oss på forskjellige nivåer i denne veven, og vil da oppleve ånder og fenomener på forskjellige måter, tror jeg. Så dette skillet mellom utenfor eller innenfor er igrunnen uvesentlig, når det kommer til stykket.

Her støtter jeg meg til torsteins forklaring, og jeg mener at ånder og ånden som sådan, beveger seg uavhengig av
materien, og dermed kroppene våre .... de er alle steder. Tid og rom er den fysiske virkelighetens begreper eller orienteringsverktøy. Et for meg perfekt bilde på sammenhengen 'alle er i en' ble sagt av torstein. Sitat:

(For egen regning vil jeg si de er som ulike farger i en prisme bestrålet av det samme lys)

Dette syns jeg var en så vakker måte å beskrive det på, at jeg adopterer den! 

Jeg er glad for inspirasjonen dere har gitt meg her, jeg er blitt en gammal treig tenker, og hadde virkelig behov av litt solid 'åndestoff'. Så fikk jeg litt fart i mine egne resonanser eller kanskje speilnevroner!