Sjaman.com – Forumarkiv

Under Saivo samlinga vi hadde i forrige uke, hadde vi en reise hvor vi reiste for å finne ut av hvordan vi kunne gi slipp på ting. Som hjemmelekse fikk vi å dele dette på sonen. Dette er en tråd for hvordan man praktisk kan jobbe med det å gi slipp på vanskelige ting.

her er mitt bidrag:
Hjelp til å gi slipp gjennom Naturens kraft
Jeg drar ned gjennom hulen. Kommer ut på en blomstereng. Det er sol og blå himmel. Gresset er høyt og det er fredfyllt rundt meg. Jeg ber om at det kraftdyret som skal hjelpe meg med oppgaven om å komme. Rådyret dukker opp i det høye gresset. Det hopper og skutter fremover mot meg. Jeg hilser det og sier takk for sist.

Vi drar avgårde gjennom gresset. Vi kommer til ett vann. Det er helt klart og vindstille. jeg ser speilbilde av meg selv og Rådyret ved siden av hverandre. En tanke kommer som sier at det handler om å se seg selv. Se hva det er jeg ønsker å gi slipp på. Følelsen. Rådyret bøyer seg ned for å drikke. Speilbildet blir kruset og forsvinner. Jeg dypper hendene ned i vannet og skyller ansiktet mitt. Jeg drikker litt jeg også. Det er forfriskende.

Vi beveger oss igjen, langs vannkanten mot venstre. Rådyret spør meg om jeg vil sitte på og jeg setter meg på. Det flyr oppover, opp mot himmelen. Over skydekket dukker Ørna opp på min venstre side. Så er den over meg og tar tak i meg med de sterke klørne sine. Jeg kjenner kraften av dem i skuldrene mine, mens den flyr med meg hengende under. Den tar meg med til ett skogslandskap. På en liten bakketopp står en stor og høy Furu helt alene. Ingen andre trær rundt den, de står som i en beskyttende sirkel rundt den. Den er kongen på haugen. Ørna setter meg ned i trekrona. jeg blir sittende der og skue ned på landskapet under meg. I små korte blikk ser jeg meg selv i en bygning. Jeg begynner å hyle og skrike av all min kraft. Finner primal hylet og slipper det jeg bærer på. Når jeg er ferdig å hyle, frakter Ørna meg ned på bakken.

Der står den Hvite Reinen og venter på meg. Jeg hilser den og ber den om å hjelpe meg. Jeg kjenner på dens ro, kjærlighet og generøsitet. Den tar meg med inn i skogen. Det er en mørk og tett skog. Etter en stund kommer vi til en bålplass. Reinen reiser seg på bakbeina og danser i vei. Mot slutten av dansen begynner den å riste. Jeg skjønner at gjennom dansen og ristingen kan jeg gi slipp. Så kaller tromma meg tilbake.

Prinsippene som ble klare for meg er å identifisere problemet, finne ut hva som gjør vondt og hvorfor. Deretter bli fysisk. Gå ut i skogen og skrik hvis, man trenger det. Dans og rist. For meg er dette ting som jeg visste virket før denne reisen, men det ble en god bekreftelse på det jeg har trodd. Var kanskje ikke helt overbevist om at disse tingene kan hjelpe til med å gi slipp egentlig.

Håper dere andre kanskje kan få noe ut av dette også 

Flott Magus 

Kan du beskrive den dans-og-rist teknikken nærmere?
For det er vel den som skal hjelpe med å gi slipp?

Ja, selvfølgelig 

jeg tenker på å danse inn det du trenger å gi slipp på. la følelsen ta over og stamp den ut med beina. Gi deg hen til kroppens signaler. Vil den til venstre så følg. prøv å koble ut sinnet og la intuisjonen lede deg. På ett eller annet tidspunkt ser jeg for meg at følelsen vil gi slipp. Den har, som Ailo sier, fått gløde ut.

Ristinga består av noe vi lærte på kurset, som blir litt vanskelig å forklare gjennom tekst kjenner jeg. Skal prøve å forklare i grove trekk. Det handler om å samle energien nede rundtmagen, navelen. Begynn å gi etter med knærne, vipp opp og ned i ett rask tempo. Ikke gjør det her på knirkende gulv. Da begynner du bare å flire istedet(Malaika ). Kjenn at ristingen begynner å ta over. her er det samme prinsipp som over. La ristingen bare skje. Den vil spre seg oppover mot hodet. Rist løs. Det som er greia, for min del, er at når jeg først rister, så klarer jeg ikke stoppe. Jeg må virkelig kjempe for å holde igjen. Har en bok som heter Shaking Medicine av Bradford Keeney og jeg kjenner meg godt igjen i det han beskriver. Er akkurat som om kroppen venter på å bli aktivisert til å riste. På samlinga så oppdaget jeg denne kraften for første gang og det var helt utrolig forløsende. Vanskelig å stoppe, men utrolig godt. Tror jeg kunne rista en stund om ikke Ailo hadde sagt at jeg skulle ha kontakt mellom føttene og bakken. Blei litt irritert på han da husker jeg. Jeg ville egentlig bare stå å riste

Hm...skulle lært den risteteknikken (skjønte ikke helt av tekst, vanskelig å forklare sånt med ord), men til den gang har jeg funnet en slags teknikk selv. Hm igjen....en stemme har bedt med riste løs en stund nå, men ikke helt skjønt sammenhengen før jeg leste det du skrev. Å gi slipp, det var det det handla om....

For en flott øvelse! og en fryd å lese reisen din! Dette fikk meg på andre tanker her! Takk for at du deler! 

Jeg har også den boken av Bradford Keeney! 

Og deler troen på spontan og fri risteshake (på grensen til en slags frivillig indusert krampe)

(Brrrrrrrrrrrrrrrrrrrrrrrrr!!!)

 

Takk Magus 

her kommer min ;

Hvordan gi slipp

Jeg fyker over ei slette . Det er ørkenlandskap, med snødekte fjell i det fjerne.
Ørna kommer og tar meg med til en fjelltopp, en hylle i fjellet. Der er det et bål . Ørna blir til en mann, han har Mongolsk utseende, er gammel og vis.
Jeg ber om at han forteller meg hvordan jeg skal gi slipp. Jeg sier han må fortelle meg til hjertet, for hjernen vil kanskje ikke være helt med. Jeg forteller at jeg trenger å vite konkret hva jeg skal gjøre.

Han sier jeg må først vite/finne ut hvajeg vil gi slipp på. Jeg må finne følelsen. Hvor i kroppen sitter den, identifisere den.

Videre forteller han meg at jeg skal dra til tjernet mitt ( et sted i naturen som er viktig for meg ). Der skal jeg tenne et bål.
Et renselses bål. Jeg skal synge , mens jeg lager bålet. Jeg skal tromme. Min lidesle skal komme ut gjnnom sangen og trommingen. Jeg skal gi det som en gave til tjernet, så det kan transformere det for meg.
Når jeg kommer hjem skal jeg tegne, hva jeg følte , på et stort ark, med store bevegelser, uten å snakke med noen på hjemveien. La tegningen komme i stillhet.
Når jeg ser den etterpå , vil jeg skjønne mer.

Jeg takker for rådene.
Han blir til ørn igjen, og begynner å hakke på hjertet mitt . Det virker som det er noe sorte tråder, den hakker løs og drar ut trådene. Etterhvert kjenner jeg at hvitt lys kommer mer og mer frem , til slutt er alt hakket vekk og det lyser av hjertet mitt. Det er åpent.


Ja, der var den .... ( i takknemlighet )  ( og Magus, jeg kjenner ristingen er mer under kontroll nå ...flirer bare litt  )

Interessant at vi begge fikk opp dette med å identifisere følelsen og finne ut hva det er konkret vi trenger å gi slipp på. jeg tror vi har tappa inn til samme go'kilde 

Ja, det var veldig bra. Go'kilden ligger i oss vettu 

Vi er  alle  på nett lizzom , sånn egentlig

 

Takk Magus og Malaika 

Her kommer min;

Å slippe er å tørre og la seg falle:

På et fjell møter jeg gråbein. Jeg spør han om hvordan jeg skal bli av med "ryggsekken" - hvordan jeg kan gi slipp? Gråbein fører meg bort til et stup. Det er uendelig langt ned. Her møter vi kongeørna, hun er utrolig vakker. Jeg får beskjed av ørna om at jeg skal la meg falle utenfor med blikket vendt nedover. Etter mye diskusjon blir ørna og jeg enige om at jeg kan fly sammen med henne. Når jeg prøver å klatre opp, så vipper ørna meg av - jeg faller - har ikke kontroll. Ørna sier at jeg skal slippe taket, la meg falle. Plutselig er hun under meg og tar meg i mot. Hun flyr meg opp igjen og i det jeg skal til å slappe av, så vipper hun meg av igjen. Jeg faller igjen, igjen plukker hun meg opp, flyr meg opp og vipper meg av. Dette skjer gang på gang. Gråbein står på kanten av stupet og følger med på hva som skjer.

Etter noen slike runder hvor ørna har kastet meg av, så lar hun meg falle uten å ta meg i mot. Jeg er skrekkslagen, har ikke kontroll på noe som helst. Det er armer og bein og tårer. Jeg vil skrike, men lyden kommer ikke ut. Plutselig hører jeg fløytelyd. Jeg tenker; "hvor i all verden kommer denne lyden fra"? Den blir sterkere, så svakere, sterkere igjen. Jeg ser ingenting, men plutselig oppdager jeg at jeg ikke faller lenger, jeg glir gjennom luften. Jeg har en deilig glideflukt gjennom lufta, jeg er blitt ørna. Fløyten blir klarere og klarer, det er en helt utrolig vakker melodi. Plutselig ser jeg en person - eller rettere sagt en figur på en fjell hylle som spiller altfløyte. Denne figuren er halvt menneske og halvt tyr. (Overkroppen er menneske og bakparten til en tyr). Det står mange av disse figurene og spiller fløyter på fjellhyllene nedover stupet. Det er så vakkert, jeg kjenner at pusten er rolig, hjertet er rolig.

Omsider er jeg nede, jeg lander på bena og der kommer gråbein i mot meg. Han ser meg rett inn i øynene og ber meg om at jeg skal finne min indre melodi, melodien vil hjelpe meg med å få lyden ut. Melodien vil hjelpe meg til å danse og den vil hjelpe meg til at jeg skal tørre å la meg falle.

Jeg ser på Gråbein og takker han, da ser jeg at han har ett gråhvitt og ett blått øye.

Jeg kalles tilbake og drar samme veg som jeg falt - jeg hører melodien- men nå veldig surrealistisk for den spilles baklengs. Til slutt står jeg på kanten av stupet og ser ned. Nå ser jeg bunnen og jeg ser hvor vakker og frodig dalen er.

Det handler om å tørre å slippe taket, ikke alltid ha kontroll og la seg falle.

RITA i takknemlighet 

Jeg kan bare gjøre en ting! Har ikke så mange ord om dagen!

Til Magus, Malaika og Rita!

Fint å lese om deres riste laus opplevelser 

Takk Magus, Malaika og Rita, og her kommer min variant

å slippe medisinulven til

Den sårede ulven vender sitt senkede hode bort fra flokken. Sinnet har revet flenger i hjertet. Nå hever den hodet, mot fjellet, der den skal søke råd for hvordan ulver gir slipp. På toppen av fjellet ser han medisinulven. Det er langt dit, og han vet ikke om kreftene rekker. Den sårede ulven kjemper seg gjennom ura nederst i  fjellet. Og så videre oppover langs fjellryggen. Nå kreftene tar slutt, finner han ei fjellhylle. Det er litt gress der, og det er godt å ligge der. Han vet han er helt trygg der, men likevel vil han ikke slippe noe innpå sårene sine. Han venter. Medisinulven er der. Nå kjenner han medisinulvens nærvær, men slipper den ikke helt til. Likevel varmer medisinulvens nærvær. Han vet at den bryr seg.

Historien forteller meg at om en skal gi slipp, så må en også overgi seg. Eller om en overgir seg så er en heller ikke sårbar lenger. Og så er det noe med at det å være ydmyk gjør det lettere å gi slipp.

"Fønix":

Fint å lese om deres riste laus opplevelser 

jepp, shake your booty...

Oya eiya oiya eiya hei ho hei ho.......

Vil dele noe av mine erfaringer i det siste, syns de passer inn her

Noen uker siden så kom følgende dikt

Säg ett ord
och livet leker
Sjung
du är en annan värld
det du vill
kan ge dig tid

du är nu
i etern fången
hos ett liv
med tid som vinst

där du leker
lever visan
känn dig för
och tänk ej nu
kom igång
med hjärtats saga
    _______

Jeg spurte: Hvilket er ordet jeg skal si? Svar: "Jag är fri"
Etter det har jeg hver dag sagt og skrevet,  jeg er fri.

Imorse begynte jeg og tenke, hvor er jeg ikke fri.
På hvilke måter kjenner jeg meg ufri?

Jeg føler meg blant annet ufri i forhold til tiden,det var den første ufriheten som kom opp. Dags og ta grepet, jeg laga en plan. Det føles veldig bra.

Det kom 7 punkter til hvor jeg ikke kjenner meg fri, jeg mener å ta hand om de. Se til gjøre meg fri i forhold til de.

Jeg skriver ikke om noen sjamansk vei å gjøre seg fri, men jeg tror det er bra å se og oppdaga sine egne ufriheter.

Jeg mener å gi slipp på tron på tiden. Se til at den ikke har mulighet til å bestemme over mitt liv.
Alfa-hunn tenker å ta grepet, (Ulven var her en stunn og luktet igår, takk til den)

Gunilla



 

  gunilla ! Det var bare sååå vakkert 

  Du har  rett. Det er akkurat det spørsmålet vi alle burde stille oss." Hva gjør at vi ikke føler oss fri ?"

  Har vi mot nok til å velge bort det som holder oss tilbake ( uten "unskyldninger " ), vil vi velge lykke for oss selv.
  Og vi kan leve det livet vi alltid har drømt om . Å leve rett .
  Mange har " gode " grunner til at de liksom ikke er fri....men det hele dreier seg faktisk om valget .
  Vi har alltid et valg.


  Ja ,til frihet !!

Igjen kloke ord FRIHET 

ja, leve rett, ( det som føles, kjennes rett, akkurat for meg), å velge bort har jeg så smått begynt å lære å gjøre, men noen ganger gnager den sk. samvittigheten i et sted, men litt etter litt, så kanskje en dag? kommer følelsen av friheten fram...

Takk til Mor Hubru for oppskriften på forsiden og takk for at du delte den med oss Ma Pantha Anjana.

Igår prøvde jeg å gi slipp på en ting etter oppskriften, her er en rapport.

Er dette et mønster, en tanke, en følelse eller en situasjon jeg vil slippe?
Det var alle fire...oops..trolig noe grunnleggende.

Vil jeg gi slipp?  Jaaa... dette har preget meg hele livet, gitt meg både dårlige og gode erfaringer, men nå er jeg ferdig !!!

1.Vær ærlig: Jeg tror jeg er ærlig, det føles sånn.
2.Ta tid på deg: Jeg har brukt noen uker nå for forberedelse oppdaga jeg når jeg tenket etter.
3.Ha fokus: Ja
4.Gå inn i en renselseprosess: Jeg mente meg å rense meg med vindens hjelp, jeg er mye i vinden akkurat nå. Jeg valget en plass, toppen av berget der jeg vokste opp, der blåser det alltid.
5.Ta imot det du vil ge slipp på...lev det ut: Begynte å gråte da... gråt for en stunn...så at vannet ville rense meg...det kom fra bergets indre kom opp i kroppen min gjennom føtterne, renset og forlatt kroppen min som tårer...til jeg hadde grått ferdig.
Vinden...jeg skulle jo bruke den...jeg la den blåse inn i navelen min, blåse rundt i kroppen og så pustet jeg ut det som skulle vekk..holdt på med dette en stunn...det strekkte ikke til, det krevdes mer. Jeg hadde skrevet ner det jeg ville gi slipp på og hadde planert å brenne det papperet etter "gi slipp-meditasjonen".
Jeg tok til ilden i meditasjonen....jeg lot med brenne...prøvde å føle smerten...det gikk ikke, men jeg brandt likevel...det tok tid...til slutt var jeg aske der på berget, det var en sprekke i berget der asken falt ned og det begynte å gro der...det kom opp en solsikke.
Så...nå vokser det en solsikke på berget der jeg vokste opp og der jeg hadde min kjæreste lekeplass.

6.Ta avskjed: Jeg tok avsked og sendet dette iveg. Jeg vet ikke om det var jeg som blåste det iveg eller om det var vinden som tok det. I hvert fal så ga det seg i veg som en pil til solen, der det brant opp og ble til lys for oss alle.

Igjen, mange mange takk for en flott oppskrift!!

I tillegg vil jeg si at jeg også, etterpå bad en venn å gi meg healing i denne saka.
Det er ikke sånn at en må gjøre alt selv, en kan be om hjelp.
Og en kan også trenge hjelp.
Å gi og ta imot det er det vi har hverandre til.

Gunilla 

Heia Magnus og takk for et kort møte på messa.

Noen ganger lurer jeg på om jeg blander sammen det å gi slipp og det jeg går glipp av?
Hvorfor kom du ikke tilbake, slik at vi kunne snakke mer?

moskus