Sjaman.com – Forumarkiv

Fy fasen Ailo den var bra! Takk 

Liljee: Hehe, du får sagt det. Jeg har ikke snakket så mye med vaskemaskina enda, men det kommer nok 

Jeg har en teori og det er at jeg har unngått en angst i meg selv, ganske lenge. Noe som har med mellommennesklige ting tror jeg, makt, grensesetting. Noe i det området. Men har blitt så flink til å unngå slike situasjoner blant mennesker, at plutselig finner jeg meg i en slik situasjon...med et tre. Noe jeg ikke hadde forutsett og heller ikke tenkt på å unngå. Unngåelsestrategiene har riktignok satt i gang igjen og jeg har omtrent ikke vært uttafor døra i dag. (Er så jævlig mange trær der  )

Men nå er visst tida inne for å gjøre noe, det er i gang prosessen. Så får vi se om ikke ting blir i orden igjen til slutt.

Ja när det kommer... kommer det Sommersky  og da har man to valg; att lytte, närme seg, undersöke og läre seg håndtere muligheten at ha kommunikasjon med åndeverden ELLER at "for alti" stenge seg ner og misse sjansen til denne dimensjon av livet. Jeg levde i nummer 2 i mange år og det gjorde ikke livet bedre - tvert imot.

Du er fremdeles ung og har mange år foran deg, til å utforske dette.
Good for you!  og hvis du lärer deg å leve med dette kommer det å bli en stor tilgang i ditt liv.

Mitt tips er at arbeide med din innstilling (sier man så på norsk?) til dette. Ikke forstörre, uten ta det for hva det er - det er ikke noe stort og farlig - det er en del av livet. Visst blir man litt sjokkeret i  begynnelsen, men så blir man "use to it" og det blir din beste venn.

Det skjer da og da, att det surrer for mye blandt trärne - det blir stress - og da sier jeg "Ikke nå", jeg kommer tillbake när jeg orker lytte (og da går jeg naturigvis tillbake, som jeg lovet). Biler har jeg ikke snakket med, med det finns biler som har sökt kontakt... men det blev for mye det for meg  ...enn så lenge

Lie: jeg har prøvd å stenge ned for alltid. For tre år siden, da jeg hadde noen merkelige opplevelser den gangen. Men så har jeg ikke greid å stenge helt av likevel da. Tingen er at jeg er forferdelig nysgjerrig og så lar jeg meg dra inn i ting.
Når det gjelder åndeverden, så føler jeg det som noe mørkt og kaotisk og klister-aktig greier, som hvis jeg blir dratt for langt i det, så mister jeg nesten forfeste og må kjempe meg tilbake i meg selv. Om du forstår? Det er forferdelig ubehaglig og jeg er redd jeg en dag ikke skal greie å stå på beina og bli helt kokkeliko. Er det verdt det? Trenger jeg å ha kontakt med ånder?
Jeg kan vel bare ha kontakt med kilden tenker jeg og de aller lyseste tingene. Dem er ikke skumle. Men alt det andre. Jeg forstår heller ikke hva jeg skal bruke det til, eller på hvilken måte det er nyttig for meg. At et tre er sykt og trenger hjelp, jeg kan ikke gjøre noe for det. Jeg kan ikke heale, ikke en dritt, jeg er bare redd for det. Så at de i det hele tatt ønsker å snakke med meg, skjønner jeg ikke.

Hm...Jeg veit virkelig ikke om det er noe for meg dette. Ikke bare fordi jeg er litt redd og slikt, men fordi jeg virkelig har forsøkt og det er så mange ubehaglige og vanskelige ting ved det. Men kjenner jeg meg selv rett, så er det vel påen igjen når sjokket legger seg. Det er det rareste av alt....at jeg ikke greier å la det ligge.

Ja du... det skulle kanske värt bra med noen som kan gi deg guiding?

For meg har det värt sånn att när disse ekkel har dukket opp, har det värt på tide å bekjempe min frykt.
Först den dagen jeg ikke sprang... Den dagen jeg stod kvar, med mot at möte "det", da vendte det...
Men det tok meg mange år... 

Reiki har i perioder, faktisk värt noe som hjulpet med att holde det ubehaglige burte fra min syn.
Då har fokus på Reikins symboler og mantraer värt en slags värn og flykte. Det er ikke noen lösning på sikt, men det har värt en måte att håndtere tillvärelsen. For att få litt ro... å få sove.

Nu er det nok integrert - en helhet - og behovet av å flykte ikke så stort.

Guiding hadde vært toppers. Føler jeg får mange bra innspill er i fra ihvertfall da, så får vi se hva som skjer. Pleier å dukke opp de tingene jeg trenger når jeg trenger dem.

Jeg vingler mellom flykte og utfordre. Har tenkt meg bort til treet en dag, en del av meg syns dette er spennende og vil utforske. En annen del minner meg om hvor redd jeg har vært før og hvor skummelt det har vært. Men jeg tenker egentlig som så, at det HAR alltid gått bra før. Selv om det har vært ubehaglig. Føler likevel at det er på tide å trå mer varsomt, være mer våken i forhold til mine egne begresninger. Greie å si stopp. Jeg greide det i dag og det føltes bra. Det er litt som å ta tilbake kontrollen over livet mitt og det kan sikkert brukes i andre sammenhenger også.

Hadde også en ganske talende drøm, hvor jeg ble jaget av en zombie, men så var det en mann der som gjore en avtale for meg, slik at zombien lot meg gå, hvis jeg fortsatte å lete etter svarene (husker ikke helt hva som ble sagt, men det var no i den duren).

Blir spennende å se hva som skjer utover. Du må ha takk for at du deler dine erfaringer med meg. Det setter jeg pris på. 

Jeg tenkte det var på sin plass å fortelle hvordan historien med treet endte. Jeg tok det gode forslaget jeg fikk fra noen her inne, om å lage en papirfane til treet. Saken var at jeg visste ikke hva en papirfane var, men jeg klippet noen hvite papirstrimler og limte på en hyssing. Det var slik jeg forestillte meg at det måtte se ut. Denne skulle jeg knyte rundt treet for å hedre det vennskapet vi har hatt, som jeg nå ønsket å avslutte.

På tur bort til treet ba jeg ulven om  å følge meg. Tok også med en tiger og en pandabjørn. Den siste gikk veldig sakte, så vi måtte hele tiden vente på den. Når vi nærmet oss, satt de seg ned alle kraftdyrene og sa at de måtte hvile. Derfor satt vi der i ti minutter og det gav meg anledning til å tenke over hva jeg egentlig ville si. Jeg fant ut at jeg skulle høre med treet om hva det trengte og finne ut om det var noe jeg var i stand til å hjelpe det med. På vei nedover passet jeg på at jeg var beskyttet på alle måter jeg kunne komme på. Pandaen ville ikke være med ned og tigern ble til en liten tigerunge som surret rundt. Derfor var det bare meg og ulven.

Det er en bratt bakke ned til treet og jeg vet ikke om jeg innbildte meg eller hva, men jeg syns jeg hørte treet fortelle de andre trærne:" der kommer ho!" Som i "hva var det jeg sa?". Dialogen min mellom meg og treet var litt spesiell. Den var fremdeles kjærlighetssyk. Holde rundt, ba det meg. Men jeg lot være. Det gikk ikke ann å snakke til treet, så jeg bandt fanen rundt treet og spurte den veiledende stemmen i hodet mitt om hva treet faktisk trengte. Svaret jeg fikk var at det trengte å heales for midd. Jeg spurte om det var noe jeg kunne gjøre for det. Da fikk jeg til svar at det var best om jeg øvde meg på et annet tre i stede. Så derfor gikk jeg derifra. Ba en bønn om at treet skulle få den hjelpen det trengte.

Følte meg ganske lettet da jeg gikk. Et stykke lenger borte snakket jeg med ulven. Den fortalte meg om en svart sky, som den hadde spist opp. Det var fra treet og ulven beskrev det som sinne. Jeg merket at tankene mine begynte å virre. Angst og slike ting dukket opp. Fikk et forstyrrende bilde av en gren som vokste ut av det tredje øyet mitt, men jeg ristet vekk de tankene og tolket det som angsten forsøkte å forvirre meg, eller noe.

Så det var det. Historien om treet. The end.