Sjaman.com – Forumarkiv

De siste ukene har vært heftig ambivalente. Vært både høyt oppe og langt nede. Tatt ett dypdykk ned i mørket og studert noen sider ved meg selv som jeg lenge har fortrengt og avvist. Den her veien er full av frustrasjon, glede, sorg og ekstase. For meg skifter det veldig hurtig. Våkner opp full av inspirasjon og glede, men så skal det bare ett lite sleivspark til, så farer jeg ned i de dype avgrunner. Når jeg er der nede, så er det så jææævelig mørkt. Eneste jeg ser er mine mangler og brister. Der oppe er det lett og ledig. Da tar jeg alt som det kommer og ingen utfordring er for stor. Der nede lager jeg fjell ut av maurtuer. Ser liksom ikke ut som jeg kommer noen vei. Da kjenner jeg det er bra å ha folk rundt seg som klarer å få meg til å se litt annerledes på det.

I det siste har jeg jobba mye med egen selvtillit, frykt, dårlig selvbilde og andre go'saker. Jeg har vært så smertelig klar over der jeg står, og har ønsket å være alle andre steder enn der jeg er. I tillegg har jeg i det siste blitt klar over hvor mye misunnelse jeg har inne i meg overfor andre, som har noe jeg ønsker meg. Jeg har vært redd for at jeg ikke er god nok(igjen), jeg har vært redd for å miste folk rundt meg pga at jeg ikke lenger har noe som er tiltrekkende. Alt bunner ut i min usikkerhet og frykt for å bli avvist. Jeg tror liksom ikke at folk vil ha noe med meg å gjøre hvis jeg ikke beviser noe hele tida. det som skjer da er at jeg vil enten stikke av å glemme hele dritten, eller så føler jeg at jeg må gjøre noe spektakulert for å hevde meg igjen. Faen ta det derre oppmerksomhets behovet. Det her kjenner jeg så jævelig godt igjen fra da jeg var liten. Jeg begynte å juge i ganske tidlig alder for å prøve å hevde meg, for å få folk til å like meg. Jeg husker så innmari godt, og kjenner fremdeles, redselen over å føle at jeg ikke skal ha noen venner, som jeg kan kalle MINE venner. I de åra som fulgte prøvde jeg hele tida å finne min flokk. Det som skjedde var at jeg blei rotløs og klarte ikke bygge relasjoner med noen. Følelsen av å være alene vedvarte. Jeg kjenner at det gjør vondt av å skrive om det. Slike følelser er med meg enda. Jeg er fremdeles redd for å bli borte i andre sin stråleglans.

Shit, det her blei bare jammer. Men må få det ut kjenner jeg. Ville skrive litt fordi jeg ikveld har klart å bryte mye av motstanden jeg har hatt på å jobbe med disse tinga. Jeg sendte Ailo en mail og ba om hjelp, og ha ga meg instrukser for meditasjon. Jeg satt meg ned med hensikt å komme i kontakt med den personen som ga uttrykk for denne misunnelsen. Jeg gikk inn i en mørk skog og fant en mann som var gravd ned til halsen. Han hadde røde lysende øyne, og virka helt fra seg av sinne og raseri. Jeg kunne klart kjenne igjen meg selv.Småkryp krøyp over issen og små marker kom ut av ørene. Jeg satt meg ned ved siden av ham og begynte å grave han ut. Jeg kjente forfedrene og kraftdyrene mine rundt meg, men de hjalp meg ikke å grave. Jeg gravde og gravde, men jorda var så hard og han ville ikke ut. Jeg begynte å snakke med han. Jeg børstet bort alle dyra som krøp på han, og begynte med å si:"Beklager at jeg har ignorert deg, og avvist deg så lenge. Jeg vil ikke lenger gjøre det. Jeg håper på at vi kan bli venner og bli til en. Jeg aksepterer deg og vil ikke lenger dytte deg bort. Jeg tilgir også meg selv for at jeg har gjort disse tingene. Jeg visste ikke bedre. Jeg vil gjøre de tingene jeg kan for å bli ett helere menneske".

Deretter kjente jeg at jeg fikk ekstra kraft, og jeg begynte å grave igjen. Jeg spurte om det var nor jeg kunne gjøre for han og han svarte at jeg måtte komme tilbake, ofte. Jeg ble sittende der en stund, helt til jeg kjente at en sang kom innenfra. Jeg begynte å synge og grave. Jeg ba Jordmoderen om hjelp til å slippe fri denne mannen som satt fast. Jeg sang og grov. PLutselig kom den ene armen seg fri, så den andre. Vi fikk halt han opp fra jorden og han ble liggende utslitt på bakken. Jeg tilkalte Ørna for å hjelpe meg med å bli kvitt alle krypene som gikk på han. Ørna smeltet inn i min kropp, og jeg fikk et helt nytt syn, et syn som kunne se gjennom kroppen til mannen. Jeg så et lysende rødt organ inne i kroppen hans. Jeg kjente at det ikke skulle være der. Jeg hogg tak med nebbet og rev det ut. Det var en kjempe mark som var der. Den ble til støv når den ble dratt ut av han. Deretter satte jeg han foran meg og begynte å børste bort all jorda som var blebet fast til kroppen hans, sangen ble sunget hele tiden. Den hvite reinen kom og slikket bort all jorden som var på kroppen hans. Jeg omfavnet han og ga han kjærlighet. Den kroppen som nå sank sammen i utmattelse var en helt annen en den jeg først så. Byllene og den løse huden som var over kroppen var borte. Istedet var kroppen lysende og ren. Jeg la ett teppe over mannen, som sov allerede og takket alle de hellige kreftene som hadde hjulpet meg. Jeg vendte tilbake med klump i halsen.

Det er liksom helt magisk hvordan ting kan snu. Bare ved å gjøre disse handlingene, kjenner jeg meg fornyet. Jeg skal tilbake og jobbe mer, men jeg ser helt annerledes på hele greia. There is light in the end of the darkest tunnel. Jeg er fyllt av takknemmelighet over livet og alle de mysteriene det innebærer. Takknemmelig for at jeg har mennesker rundt meg som er glade i meg, selv om jeg er helt på (finnmarks)vidda til tider. Takk 

Takk kjære GaldrMann for at du deler dine innerste følelser med oss.
Så fint at du klarte å grave frem mannen, at du fikk kraften i deg. Jeg kjenner meg godt igjen i det du skriver. Det er ikke helt enkelt å manøvrere fremover når alle disse "berg og dalbanene" kommer i veien. Det er i grunnen rart at de ikke kan holde seg i fornøyelsesparkene og ikke i livet.

Jeg sitter nå i min stue og nyter utsikten utover Lillehammer fjorden og tenker på hvor takknemlig jeg er som har møtt alle disse fantastiske menneskene som jeg setter så stor pris på. En av dem er deg og jeg føler meg priviligert som får lov til kjenne deg. Som får lov til å ta del i dine indre "berg og dalbane turer". Jeg er priviligert for å få være med ut på (finnmarks)vidda sammen med deg.

Takk kjære du for at du er du.

RITA

Takk for din åpenhet

herlig å lese om slik sjamanarbeid

Takk for at du deler GaldrMann
det er et godt stykke sjamanarbeid du gjør her.
Du berører.

Takk for et meget åpent og ærlig innlegg. Du har en selvinnsikt som mange sikkert missunner deg...   
Her er det så mye mange kjenner seg igjen i, du er nok slett ikke alene om disse tingene...
Godt jobbet!!! Vær deg selv, ta fram den du er innerst inne....! Bli grenseløs... Hva er det egentlig å frykte...?
La din livsglede skinne igjennom.... og du blir som en magnet! 

Hvorfor uroe seg for hva andre skulle tenke om deg... Som regel tenker de ikke... De er mest opptatt av å selv fremstå som noen bedre...

De som ikke skulle godta deg som den du er... er ikke verd å være din venn.... 

JA. Kjenner meg igjen. Takk skal du ha runemannen. Hjelper.

Takk for en kraftfull fortelling.

Jeg er glad for å være på tur med deg, og håper vi får mange fler fine turer.

Her var mye gjenkjennelse, ja. Og din historie rørte meg til tårer.
Du har så stort mot og vilje til forandring, stor kjærlighetskraft og visdom.

Ønsker deg all mulig lykke videre.

En stark berättelse GaldrMan   

Somt känner jag igen, annat inte, men grunden - att ha en önskan om att få komma fri, lämna fruktan och den dåliga självbilden - det var länge ett tema i mitt eget liv. Igenkännandet... känslan för dig i din gruelse... det berör mig och jag känner tårar bränna bakom ögonen.

Du vet... det är många som bär, det du bär, men inte alla arbetar med det.
Starkt av dig att jobba dig igenom och att du ger dig, det du behöver.
Så att du får känna vinden, smeka din kind

  Skål!
Drinkmixen *Självtillit, självkänsla och självkärlek*

Jeg har tenkt mye på dette innlegget ditt i hele dag, GaldrMann.
Du imponerer med din åpenhet, og du berører mange med dine ord.

Og det er godt sjamanarbeide du gjør i den meditasjonen.

Som Aventura skriver, la din livsglede få skinne gjennom og du er uimotståelig! 

Takk for åpenhjertigheten din 
Det er inspirerende å lese. Berg og dalbanen du beskriver er velkjent. Flott at du finner veien ut av det. Minte meg på mine dumme-ting, at de også har en vei ut av. Det er så viktig å aldri glemme, for da er man stuck.

Lykke til videre med arbeidet 

Gjorde en ny meditasjon. Ååååå, det var bra det  :w00t:

Jeg fant mannen der jeg forlot han igår. Han sa han var kald og sliten. Jeg spurte om det var noe jeg kunne gjøre for han. Han sa han ville gå en tur. Vi begynte å rusle innove i skogen. Jeg spør om han vil ha noen av klærne mine. Så gir jeg han noen plagg, men det er ikke klær. Plutselig vandrer en Bjørn ved min side! Jeg blei litt perpleks, men på ett eller annet plan så skjønte jeg hva det var som hadde skjedd. Bjørnekrafta kom tilbake. Jeg tenkte hva jeg kunne gi han å spise mens vi gikk der og slarva litt. En bie dukket opp, og jeg spurte bien om de kunne ofre litt honning til min venn Bjørnen. Det var ikke no problem sa bia. Den fløy avsted og vi fulgte etter.

Den leda vei til et høyt tre. Bjørnen fulgte med opp i treet og drakk honning. Jeg ble igjen nede på bakken. Brått manifisterte det seg en fløyte i hendene mine. Jeg satt den mot munnen og blåste. Ut rant de vakreste toner. Blei helt overraska. Rådyret kom til meg og la seg ned med hodet på mitt høyre kne. En Sølvrev kommer og krøller seg sammen i fanget mitt, ett lite Ekorn kommer pilende ned armen min og blir borte igjen. Musa kommer og legger seg der den også. Jeg blir sittende der full av takknemmelighet for alle disse dyrene som er i livet mitt og gjør det de kan for å hjelpe meg.

Etter en stund kommer Indianeren oppover mot meg. Han setter seg ovenfor meg og forteller meg om dyrene mine som er i de forskjellige retningene, samt hva som er over og under meg. Jeg ser opp mot Himmelen og ser mine jordiske forfedre der oppe, livsglade og fornøyde. Jeg blir varm i kroppen. Så gir Indianeren meg en svart og porøs stein. Han sier jeg skal finne en stein, som skal være denne steinens fysiske representasjon og ha den ved sengen min. Jeg fikk en drømmestein! Så forsvinner han. Bjørnen kommer ned fra treet. Jeg takker de andre dyrene for at de kom til meg. Bjørnen og jeg gikk videre innover skogen. Han satt seg på ryggen min og jeg bar han oppover. Vi kom frem til en fjelltopp jeg kjenner igjen. Det er fjellet i Valdres som jeg kjenner en stor dragning mot. Han sier at nå kan jeg dra tilbake, men jeg må fortsette å jobbe på denne måten med andre sider av meg selv. Jeg takker for alt og drar tilbake.

Tilbake, vet jeg allerede hvilken stein jeg skal bruke. Den har ligget på kjøkkenbenken og ikke helt visst hvor den skal gjøre av seg. Det fikk den svar på nå 

Jeg kjenner at jeg er i bevegelse igjen... takk for svar og pm'er jeg har fått. Er godt å kjenne at man ikke er alene om de her tingene, og har dere gærninger klart å komme dere igjennom, skal faen meg jeg også klare det    :respect:   

"GaldrMann":

Jeg kjenner at jeg er i bevegelse igjen... takk for svar og pm'er jeg har fått. Er godt å kjenne at man ikke er alene om de her tingene, og har dere gærninger klart å komme dere igjennom, skal faen meg jeg også klare det    :respect:   

jepp, det gjør du vet du.

RITA

Takk for at du deler din opplevelse, du beveger meg veldig. Det skal et stort mot til gjøre dette som du nå gjør.

Takk for at du deler, gir insperasjon til å ta et tak i seg selv, videre på veien 

det er fint å høre dine historier galdrmann. du har mye kraft i deg. motstanden som du har hatt, gir deg kraft.

du e høvding

Store Høvding

finn tilbake til den kraften
den ligger i deg

æ ser den
og kjenner den

"ædni":

du e høvding

Store Høvding

finn tilbake til den kraften
den ligger i deg

æ ser den
og kjenner den

Bifall. Signerer doktor Ædnis diagnose.  (  )

det trenges vel ikke noen ord fra meg , du er på vei, i riktig retning,tror nå jeg...men jeg er ikke vis, bare har en "magefølelse" at noe skjer der borte i ditt indre...lykke til, det blir så bra, så bra

klem fra ho marihøna

Dette var inspirerende lesing
Tunge ting du har tatt tak i her og det står respekt av slike oppgjør

Bjørnen og jeg gikk videre innover skogen. Han satt seg på ryggen min og jeg bar han oppover. Vi kom frem til en fjelltopp jeg kjenner igjen. Det er fjellet i Valdres som jeg kjenner en stor dragning mot. Han sier at nå kan jeg dra tilbake, men jeg må fortsette å jobbe på denne måten med andre sider av meg selv. Jeg takker for alt og drar tilbake.

Tror det er noe viktig i det om at det nå er andre sider i deg du skal jobbe videre med...
Det er viktig å innse når man har jobbet ferdig og ikke holde gamle sår ved like ved stadig å oppsøke dem.
Takk heller for følge og for den visdom som smerten gav,
snu ryggen til,
gå,
-og se deg ikke tilbake.

Det er oftest nødvendig å oppsøke og stå i smerten for å jobbe med den, for at sår skal gro.
Men om man har stått lenge i smerten blir det trygt å stå der fordi man kjenner den og man identifiserer seg med den.
Å gi slipp på smerten er derfor å gi slipp på en del av ens ego
-og det er skummelt, for egoet.

I denne prosessen vil egoet spørre seg: "hvem er jeg uten dette såret?"

Kansje er smerten så grunnleggende at det fungerer som selve hjertet i "egokroppen",
kansje er det ørene som helst bare hører det som sårer,
kansje er det øynene som helst ser det som gjør vondt,
eller kansje det er som en betent tann som det bare var godt å bli kvitt.

Uansett vil "egokroppen" forsøke å holde seg hel
-på godt og vondt...

Mye handler altså om å godta tomrommet som et slikt "egotap" forårsaker.

Om man så klarer å gi slipp tror jeg det er viktig å bli kjent med de av sinnets rom som smerten fyllte før man forsøker å fylle dem med noe nytt.

"Biernna":


Det er viktig å innse når man har jobbet ferdig og ikke holde gamle sår ved like ved stadig å oppsøke dem.
Takk heller for følge og for den visdom som smerten gav,
snu ryggen til,
gå,
-og se deg ikke tilbake.

  må bare si dette er veldig bra sagt

...