Sjaman.com – Forumarkiv

Jeg er litt i vakum for tiden. Et sted mellom det ene eller det andre. Gå framover eller gå bakover. Fortiden ligger bak meg som en grå strøm og jeg vet ikke om jeg ønsker å stå der igjen. Følelsen av evig lengsel mot noe annet, bittersøtt vemod. Nei, det får holde med de årene jeg har tilbrakt der allerede, lengtene etter barndommen. Men hvor går veien videre? Jeg føler at jeg må slutte med hobbyåndeligheten min og gjøre noe mer med det. Men jeg vet ikke om jeg vil. Om jeg orker. Fins det noen kur mot gjenstridigheten for å ta ansvar for livet sitt?

Jeg har visst begynt å jobbe litt med saken i drømme. Planlegger å skrive om det på drømmesiden her inne etterpå, så det her blir en slags henvisning til det. Det er som fint sand i hendene mine disse tingene. Jeg er vant til mer hakking i gråstein. Kjent styrken i kroppen, kjent utfordringene og mestringen. Ikke pirke i sandkornene. De flyter jo så uhåndterlig omkring uansett. For ikke å snakke om hvordan de reagerer på utålmodighet og tvang. Bare søl.  Så jeg antar at jeg får synge vente-sangen litt til og ta ting som de kommer.

Men å slippe kontrollen, vanskelig...

Jeg har tenkt på dette med å finne en veileder også. Men så var det noen som sa noe om å bli funnet, istedenfor å lete etter. Hm....

Hei kjære Sommersky
En klok dame fortalte meg for noen år siden at jeg måtte være tålmodig, man må bare ikke prøve så hardt. Det kommer når det skal komme, så vente - sanger er gode å ha. Og mens vi synger vente - sangen så opplever man at litt av den kontrollen som er så vanskelig å slippe er blitt litt mindre gjenstridig.
For hver gang du kjenner deg utolmodig så har du kommet deg litt videre på din vei.

Det er fint at du drømmer, da jobber du godt. I drømmene så er ikke vår indre kritiker med oss, vi slipper litt mer taket.

Det er viktig å skynte seg langsomt, men gu så vanskelig det er.

klem fra RITA

Heisann

Jeg har nynnet på en sang i det siste, som treffende nok har tittelen "the waiting song" 

Drømmer er god arena føler jeg og. Sliter med å la ting komme av seg selv under meditasjon. Da er jeg inne og sensurerer og noen ganger ender alt opp med å bli tegneserie figurer...

The art of patience. Virkelig en kunst det der.

Klem fra meg

Hvis du vil komme igang, så er vel det viktigste bare å begynne Finn ett fokus og mat det med tid og energi. Er ikke så greit med all motstanden, men den kan du komme over ved å handle på det motsatte av motstand, nemlig villighet. Fake it til you make it. Hvis du ikke vil feks sette deg ned å meditere, gå ut å vandre, danse, tromme el, så gjør akkurat det du ikke vil. Har funka for meg mange ganger. Man får også masse kraft og energi fra de tingene der. Er litt det der at man bruker mere energi på å unngå å gjøre de tinga man trenger å gjøre, enn faktisk å gjøre dem. Jeg har nettopp kommet over en måneds motstand på støvsuging. Gikk så langt at jeg vurderte bare å henge no pynt på hybelkaninene som lå i krokene og gi faen i dem. Men jeg så dem hele tiden, og jeg måtte seriøst jobbe for å fortrenge de derre kaninene ut av sinnet. Ca 10 min tok det meg å støvsuge, og etter det følte jeg og leiligheten oss renere  :w00t:

Tror dette kan tillempes andre forhold i livet også. Man ser hva man bør gjøre, men pga at det koster litt så gidder man ikke. Men, min erfaring er at alle disse oppvaskene med en selv gir så mye mer tilbake. Jeg synes at hvis du selv synes du står på stedet hvil, og har gjort det en stund, så få ut fingern. Er greit å ikke være i bevegelse hele tiden, og bruke tid på å integrere og roe ned, men å føle at jeg stagnerer har ikke hjulpet meg så mye. Føler du at du bør komme igang, så gjør det. Stol på følelsen, og finn ut hva du vil fokusere på. Deretter gi fokuset tid og oppmerksomhet, da kommer du deg videre. JEG LOVER!!!  :lol:  :w00t: 

Måtte flire litt av støvsugereksempelet ditt. Veldig velkjent 

Min motstand handler mer om det å bli voksen tror jeg. En del av meg vil være et barn for alltid. Det er den motstanden som må overkommes. Særlig skummelt er det hvis jeg velger veien bortenfor allfarvei. Jeg føler at det hviler et ansvar på meg, som jeg dveler med å ta på meg. Kan ikke noen andre gjøre det, tenker jeg. Så kan jeg være ansvarsløs for alltid og "leve livet" som min alkoholiserte eks-kjæreste formulerte det.

Kanskje jeg begynner å føle graden av oppofrelser det kreves. Hvilken grad dette utfordrer meg....

Jeg føler ikke helt at jeg har stagnert, men at det er på tide å velge om jeg vil ta disse åndelige tingene på alvor eller ikke. Eller kanskje har lagd et slik høytidelig veiskille, for å skremme meg selv ytterligere. Det skulle være ganske likt meg 

Men hva vil jeg fokusere på? Jeg vet neimen ikke. Overaskende fokus-mangel detektert her, nå. Shit.

Det kommer nok bedre tider også, for den som ikke gir opp. Takker for tilbakemelding og håper jeg ikke oppfører meg alt for mye som den kameraten du har i avataren din om dagen 

Det handler litt om det samme som RITA skriver om i en annen tråd, å velge livet:
http://sjaman.com/component/option,com_ ... pic,7414.0

Den eneste som kan velge å ta ansvar, er deg selv. Det vet du Jeg levde også i en slags tilstand for noen år siden at jeg ikke ville gjøre noe med livet mitt, det var alle andre som burde gjøre noe med sitt. Gang på gang fikk jeg valget om å gå en annen vei, men jeg bare stritta imot. Til slutt endte jeg opp i ett behandlingsopplegg, og overga meg. Jeg fikk valget, leve eller dø. Det var så dramatisk som det høres ut. Jeg skjønte at det var nå eller aldri. heldigvis valgte jeg å gjøre en snuoperasjon. motstand ble erstattet av villighet, uærlighet ble erstattet med ærlighet, offerrollen ble erstattet med ansvar. Det ble begynnelsen på å finne tilbake til meg selv. Det holder jeg sef på med enda.

Jeg tror at du ikke kan unngå å ta det "riktige" valget til slutt. Det er en plan, og det er bare opp til oss nårvi vil innrette oss. Det som er det geniale med denne planen, er at den fører med seg så masse overraskelser og gode ting. Ja, det er ett helvete innimellom. Og bli glad i seg selv koster faktisk. Men, gleden blir desto større når du oppdager nye sider ved deg selv, som du trodde du ikke hadde i deg. Sånn har det vært for meg ihvertfall. du kan selvfølgelig velge å utsette, men jeg tror at du hele tiden vil få valget om å gå veien inn i deg selv, istedet for å flykte. Vi har ett sånn innmari heftig forsvar som stritter imot enhver forandring, til og med de som er gode for oss.

Håper dette gjør noe, med ett eller annet. Lykke til ihvertfall 

Hei igjen.

Jeg satt akkurat å leste gamle dagbøker og ser at det er mye av det samme som går igjen. Karusellen, høyt oppe, lavt nede, slave av omgivelsene og like mye offer når den ikke oppfører seg som jeg vil. Jeg vil ikke tilbake dit, jeg husker hvordan det endte, hos psykologen.

Takk for påminnelsen om valget, ansvar ja. Jeg har hatt ordet "snuoperasjon" i hodet mitt i det siste, så jeg kvapp litt da jeg leste det hos deg nå.

Ja, ordene dine når fram til meg. Motstanden er der, men fanken...den må da kunne overvinnes. Det er som du sier, å bli glad i seg selv koster. Men ikke halvparten så mye som å kaste bort livet på å mislike eller hate seg selv.

Jeg vil jeg vil jeg vil og jeg skal få til. Puste dypt. Ja det må gå.

Takk igjen for ord, som vekket til live litt kampglød i meg