Jeg blir stadig mer forbauset, overrasket, satt ut
av hvor mye som rommer min indre natur.
Jeg er overbæret og ærer denne gaven.
Min indre natur dekker alle savn jeg har.
Den dekker alt jeg måtte trenge.
Min indre natur er spennende med alle
sine formasjoner og farger.
Med alle de indre ånder, dyr.
I min indre natur jeg rommer
skogen. Den dystre skogen,
med alle de skumle vesnene,
de døde trærne og de digre
slyngrøttene, øynene som stirrer
fra fjellet, bakken.
Skogen som danser lystig med
solen i vindens kjælne pust.
De kjærlige skogsåndene som
viser seg frem i all sin prakt.
Havet. Det brusende sinte havet,
mørket der det skjulte gjemmer seg.
Havet, det blikkstille blå som
solen speiler seg i og som renser.
Fjellet, de store og tunge massene
skarpe, knudrete, spisse og stikkende.
Mørket, der noe skjuler seg i sprekkene.
Fjellet som lyser vei i sine fantastiske farger.
Med sin porøse struktur, med sine indre skatter.
Som gir meg gaver når jeg har har klart
å forlate noe gammelt og gjort plass til noe nytt.
Moder Jord. Trangt og fuktig. Varmt.
Tørt, sildrende sand, kilende mellom
tærne. Hælene synker ned og mottar
moderhealing. Moder jord, moder. Mor.
dyrene, de ville og de få tamme.
De sinte og brutale, de lekne.
Dyrenes vrede, trygghet og kjærlighet.
Disses lære, utfordringer.
Jeg kan ikke annet enn ydmykt takke
for alle gaver. De er alle gaver.
Enten de er nydelig innpakket i gull og silke.
Eller om de inneholder slimete vesner.
Jeg kan ikke annet enn å ydmykt takke
for at de en dag ikke lengre mottok mine protester.
Den dagen de ikke lengre ga meg noen valg.
Jeg kan bare ydmykt takke.......
Takk takk takk!!!!!
RITA
