Et utdrag fra Brita Pollan sin bok Samiske sjamaner
Tradisjon om samenes motstand mot utvelgelsen til noaide.
Den utvalgte sterkt motstand mot å bli utvalgt. Slik motsant er kjent også fra andre sjamantradisjoner. Det er grunn til å tro at det beskriver et faktisk fenomen. Den samiske tradisjonen stammer fra en tid da det kan ha vært flere grunner til å motsette seg utvelgelse som noaide, for eksempel det faktum at det var dødsstraff for å utøve trolldom.
Randulf refererer imidlertid at noaiden selv tok initiativ til å velge sin skytsånd og sine hjelpeånder i de hellige fjell. Også fra andre sammenhenger er det kjent at sjamaner selv har tatt initiativet til å bli opplært. En viss ambivalens overfor sjamankraften kan man anta har vært vanskelig. Det bekrefter også mange av historiene om noaide-gadzene indirekte.
Eliade skriver at enhver sjamanutvelgelse er et religiøst krisefenomen, som midlertidig forstyrrer den åndelige likevekt hos den utvalgte. Krisen innebærer ekstrem isolasjon fra det vanlige livet, og ofte alvorlige sykdomssymptomer. Men når krisen er overvunnet, i løpet av kortere eller lengre isolasjon og i løpet av en innvielsesseremoni, er en helt ny åndelig kraft- sjamankraften – erobret - Bâckman (1978) tolker motstanden mot utvelgelsen som en følge av at noaiden bar en tung byrde av uønsket ansvar for hele samfunnets velstand. Dessuten var han tvunget til å gjennomgå både fysisk og mentale plager i den læreperiode som var nødvendig for å oppnå en posisjon som formidler mellom mennesker på den ene side og guder og ånder på den annen side. Olsen har en meget fyldig dokumentasjon av hvordan noaide-gadzene kunne operere når de var ute etter arvtagere til noadekunsten. Historiene om Nicusbuss, mathilas Melcherssøn og Ole Olssøn dekker til sammen det meste av det en slik situasjon kunne innebære.
Historien om Nicusbuss og hans strid med noaide-gadzene
Finnene har selv fortalt meg at det var en mann av deres folk, for en god tid siden, han hette Nicusbuss, og til ham kom en gang en noaide-gadze og tilbød seg å lære ham noaidekunsten. Men han sa nei, at han ikke ville lære noaidekunsten. Det er et stort hodebry med å være noaide, sa han, og et besvær og mye umake med alltid å fare om på bygdene og lære folkene. Noaide-gadze spurte hva umake det var å regne for, når han fikk det tidobbelte av alle menn for sin umake, og dessuten ville være i stand til å hjelpe seg og sine og deres krøtter i sykdom og ulykker og i andre situasjoner og befri seg selv og sine krøtter fra fare og onde folk som kunne ha forvoldt ulykker, og endelig ville han kunne skaffe seg selv lykke til jakt og fiske og ikke behøve å leie andre til det. Nicusbuss svarte likevel nei, at han ikke ville lære noaidekunsten. Da sa noaide-gadze at når han foraktet lærdom og ikke ville samtykke i deres gode tilbud å lære ha, denne herlige kunst uten å be om noe til gjengjeld, da ville de pine og plage ham til han dør. Han sa det fikk ikke hjelpe, han ville gi seg Gud i vold. Da ble han straks syk og lå hårdt til sengs, og pintes svært av deres plager. Da han hadde ligget slik syk en stund, så kom finnenes offergud og viste seg for ham i drømme og straffet ham og sa at hadde handlet meget ille når han ikke ville anta den gode kunst og sa noaide-gadze imot, som er Guds gode engel. Derfor kom han nå til å dø i sin beste alder, sa han, for sin uforstandighets skyld, fordi han ikke har forstand på hva godt er. Men hvis han nå vil ta et menneske og ofre til den avgud som nå taler med ham, så skal han straks bli frisk og ikke dø – hvis han da også samtidig lover at han skal annamme noaidekunsten og lærdommen. Gjør han det ikke, skal han umidlertid visseligen dø. Siden kom mannens slekt og talte med ham og jamret seg over at han var så syk, og ba ham for Guds skyld, at han ikke skulle si noaide-gadze imot, men annamme noaidekunsten godvillig. Det ville være godt både for ham og for dem, sa de, at han ble en god noaide. Hvis han ikke gjør det når de råder ham til, vil han uten tvil dø. En ytret videre at gid de hadde vist noe råd eller middel til at han kunne bli god så ville de gjerne brukt det, om det skulle koste aldri så mye. Og de spurte ham om han ikke selv hadde noen gode råd om hvordan han kunne bli frisk. For offerguden hadde også vist seg for dem i drømme og sagt at den mannen vet selv hvordan han kan bli frisk, hvis han vil. Han sa ja, at han vet det vel, hvordan han kan bli god, men han vil ikke gjøre det, og ikke vil han heller at de skal gjøre det og heller ikke si dem det engang, for at de ikke skal komme til å gjøre det, når de vet det. Han vil heller dø i Guds navn enn at han eller de skulle gjøre noe slikt. Da de hørte at han viste det, slapp de ham slett ikke før han måtte si dem det. Da sa han at dersom han ville nå ta et menneske og ofre til den avgud som hadde åpenbart seg i drømme, så ville han bli frisk. Men han ville ikke, sa han. De andre var straks klart til å gjøre det som var sagt, men han forbød dem det, for at de ikke skulle gjøre det. Det er bedre at han dør i Guds navn enn at han skulle gjøre noe så ondt, og om de gjør det mot hans vilje og befaling, så skal han selv straffe dem, når han kommer opp igjen, eller si fra til øvrigheten, hva de har gjort. Og om han forstår at han skal dø, skal han befale sine barn å varsle øvrigheten, sa han. Så ble det ikke gjort. Siden etter at mannen hadde ligget syk omkring et år, ble han frisk og noaide-gadze forlot ham og pinte ham ikke mer. De innså at de kom ingen vei med ham, og så hjalp Gud selv ham siden for hans standhaftige tro, like som han hjalp den trofaste Job, og dette er skjedd i Varanger.
Historien om Mathias Melcherssøn i Varanger som Noaide-gadzene ville lære noaidekunsten og som de til slutt drepte.
Det var en mann i Varanger som hette Mathias Melcherssøn og var gift og han kunne også lese i bok. Så kom noaide-gadzene til ham i 1704 og tilbød seg å lære ham noaidekunsten som er hans arv etter hans slekt som er utdødd. For han er født og båret til å annamme den kunst. Men han sa nei at han ikke ville lære den, om han var ti ganger født og båret til det. Og til og med har han dessuten et svakt hode som ikke kan tåle eller bære så mange kunster og besvær. Han kan nå først lese i bok, og derfor kan han ikke love å ta ved noaidekunsten, for han hode kan ikke tåle eller bære to slags kunster. Så ba de ham kun tro på boken sin og dø og se hva den kan hjelpe ham med. For de skal nå pine og plage ham til døde, fordi han ikke vil annamme den gode kunst, som hans forfedre har hatt, og hjulpet både seg og sine med i sykdom, ulykker og alle andre slemme tilfeller, og skaffet seg både lykke og næring ved og levet lenge ved. Så ble mannen straks syk, og noaide-gadzene pinte og plaget ham med adskillige og ufattelige plager, inntil han døde av de samme sykdommene
Historien om Ole Olssøn i Laksefjord, en gutt som noaide-gadzene pinte og plaget mange ganger.
I 1709 var det en gutt i Laksefjord som het Ole Olssøn og var 20 år gammel. Han var født i Laksefjord av en arrig og fornem trollslekt, som var så kraftig i sin kunst at de kunne gå på vannet og sjøen like som på den tørre jord. Og Laksefjord-finnene har selv fortalt at deres forfedre var så dyktige i sin kunst at når folk var rodd ut på fiske så tok de seg et par bøtter eller spann og gikk ut til dem som var i robåtene, og forlangte kokfisk av dem. De gikk fra den ene båten til den andre og folkene turde ikke annet enn å gi dem. Om noen ikke gå dem kokfisk, så gikk de fra dem og da satt straks angelen deres fast i bunnen, mente de, og deres håndsnøre gikk straks av og forsvant i sjøen. Så måtte de ro hjem, fordi de ikke hadde håndsnøre mer, og når de så kom hjem, da hang deres håndsnøre med jern, stein og angel på veggen. Siden lærte de å gi fra seg kokfisk godvillig.
Så hendte det på den tid som er fortalt, at noaide-gadze åpenbarte seg og kom til den før omtalte Ole Olssøn og tilbød seg at de ville lære han noaidekunsten, for han er født og båren til det, og han bør anta den kunst som hans forfedre og slekt etterlot seg, for den er tilfalt ham arvelig. De var så kyndige folk og gode noaider at de kunne forrette forunderlige ting med sin kunst, og de kunne hjelpe både seg selv og andre fra døden, sykdommer, ulykker og andre skadelige tilfelle og de levde lenge og tjente mye og ble rike, både p.g.a. god lykke og de tjenester de utførte. Og noaide-gadzene vil gjøre Ole Olssøn til slik en god noaide som han forfedre har vært, så han både kan hjelpe seg selv og andre med det og tjene på det og.
Men gutten sa nei at han ville ikke lære noaidekunsten, for han hadde hørt, sa han, at en del av hans forfedre var tatt levende bort på det siste, fordi de var noaider og brukte noaidekunsten.
Noaide-gadzene spurte om det var ille at Gud tok dem selv og førte dem hjem med seg; fordi kunsten var av Gud, sa de, var det gud selv tok dem bort, allikevel ikke bort, men gud førte dem som var hans beste tjenere og mest trofaste venner hjem til seg. Og de begynte å true ham og sa at han bær og skal tre i sine forfedres fotspor, og de lovet at de skulle pine og plage ham til døde og ta han helt bort, hvis han ikke ville annamme den kunst som hans forfedre har hatt. Men gutten ville ikke. Så ble han først syk og siden ble han gal og avsindig og liksom besatt, verken bånd eller tau holdt på ham, så de visste ikke sin arme råd hvordan de skulle bære seg ad med ham.
På disse tider var det kommet en finn fra Nordland som var noaide og som hadde sine instrumenter med seg, som hørte noaidekunsten til. Både runebommer og annet mer. Så forlangte de at denne noaide skulle hjelpe gutten for betaling, hvilket han også gjorde. Han tok til med trollmessen, joiket og runet og slo på runebommene sine, helt til butten ble frisk og ferdig. Så måtte de skaffe en fet simle til offer, og den ofret han på foreskreven måte. Og når nå gutten var blitt frisk, så skulle noaiden ha den betaling han var lovet, og han måtte også få det han ba om så som penger og slakterein. Siden for noaiden til Nordland igjen, så ble gutten frisk og fri for noaide-gadzene ca et år. I den tid visste han ikke om dem eller oppfattet noen fare fra dem. Så kom noaide-gadzene til gutten igjen, og bad ha, om at han godvillig skulle annamme noaidekunsten, for han bør være noaide slik som forfedrene som var gode noaider. Men gutten sa fremdeles nei, at han ikke ville lære noaidekunsten, p.g.a. det besvær og den fare som følger med. Da lovte noaide-gadzene at de skulle pine og plage ham ynkelig og gruelig, helt inntil de til slutt tok livet hans, siden han ennå ikke ville annamme noaidekunsten, så ble gutten igjen syk og gal og avsindig, så de måtte holde vakt over ham dag og natt. Han ville drepe folk og løpe til skogs, og hvis de bandt ham, så slet han seg straks løs igjen, så de visste ingen råd med ham mer, for den noaide som hadde hjulpet ham før, var reist bort. I begynnelsen når noaide-gadzene viste seg for ham, så var de deilige og kledd i fine klær, men siden da han ble syk og gal, fordi han ikke ville annamme noaidekunsten, så var de djevlene hos ham natt og dag og morgen og aften, i adskillige dyrs og udyrs lignelse, for å skremme ham, de viste seg som fisker, som ulv, bjørn, oter, rev, rein, ku, sau, geiter, bukker og hunder. De lot som om de ville drepe og ete ham og ta ham bort. Han bekjente selv at djevelen hadde villet tatt ham bort for lenge siden, men hadde djevelen sagt til seg selv at det maktet han ikke, for gutten var døpt i den hellige trefoldighets navn og derfor kunne han ikke ta ham bort, sa han.
Han slekt og søster i Laksefjord var nå så beklemt med denne gutten og viste ikke mer noe råd eller midler til å hjelpe ham, og ikke kunne heller noen klare å hjelpe ham med sin kunst, for djevelen ville ikke lenger lyde sine noaider og vike for dem. Slekten lot og noen ganger deres sogneprest be for dem i kirken, men det hjalp ikke gutten noe. Årsaken til det var at de ikke trodde det ville hjelpe ham. Heller ikke fortalte de presten hvordan hans sykdom var, og heller ikke årsaken til han sykdom, og derfor hjalp de ham ikke. De hadde hørt fortalt meget om prosten i Vadsø, hr. Ludvig Christian Paus, at han var en ivrig ånd og hadde gode gaver til å handle med den slags, og at han både var godvillig og med Guds ord og ånd kunne drive bort djevelens spøkeri og djevelskap og lapperi. Så førte de gutten til Tana, til hans andre søster som var gift med Thomas Nielssøn, for at de skulle ta vare på gutten en stund og se om de kunne få ham til Vadsø til prosten, for det var nærmest for dem. Og i 1710, ved juletider førte de gutten til Vadsø, og ba prosten om at han ville hjelpe gutten med sin bønn til gud. De sa at han var syk, allikevel sa de ikke den hele årsak til hans sykdom. Og derfor ble han ikke helt hjulpet, men han ble noe bedre. Siden kom også jeg til deres by og fikk høre det alt sammen, og at de ikke hadde fortalt presten årsaken til sykdommen, og hvordan hans sykdom er, og derfor kan han ikke bli hjulpet.
-hvordan kan han bli frisk når dere ikke vil si legen hvordan hans sykdom er og årsaken til han sykdom? Sa jeg.
Da fortalte de met alt sammen, både årsaken og begynnelsen og slutten og ba meg og at jeg skulle si det til prosten og fortelle ham alt, hvilket jeg også gjorde. De sa at de ikke kunne så mye norsk at de selv kumme fortelle det alt sammen. Siden da prosten fikk vite det, så visste han bedre å lage sine bønner deretter. Siden ble gutten hjulpet og ble bedre. Allikevel fulgte det han en lang stund siden. men når noaide-gadzene siden kom til gutten, så var det som om prosten også straks kom for gutten øyne og kjørte dem bort for ham, så den ene fløy hit, den andre dit, hvilket ikke var noe annet enn kraften i Guds ord som slik ble synlig og virksom for ham. Han spurte også i sitt raseri: hvem har satt den der prest på ham, slik at han ikke kan få fred for ham, for han forstyrrer alle hans noaide-gadzer sa gutten. Men til slutt ble likevel gutten helt kvitt noaide-gadzene, og så ble han helt frisk og sunn igjen, så han aldri mer merket noe til noaide-gadzene. I 1712 fant jeg samme gutt i Laksefjorden igjen og snakket med ham og leste for ham, og da var han helt frisk og sunn igjen, helt som et annet menneske. Siden har jeg alltid funnet ham hvert år, og han er ved sin fulle fornuft og fyrighet likedan som før.
Samlet gir disse historiene en rekke ulike informasjoner om hvordan noaide-gadzene opererte. I alle tre historiene er de først og fremt ute etter å lære bort noaidekunsten, og truer med store ulykker hvist tilbydet avvises og ditto fordeler for den som vil annamme kunsten. I to av historiene skjer henvendelsen til folk av noaideslekt, som hadde plikt til å påta seg arven. En av historiene introduserer en overordnet gud for noaide-gadzene, som krever menneskeoffer for at hevnen over en avvisning skal trekkes tilbake. Menneskeoffer i forbindelse med kommunikasjon mellom denne og ”den andre verdenen” er nevnt flere ganger i tradisjonen. Også i forbindelse med Anders Sivertsens sønn bled et krevet at et menneske døde istedenfor den syke. Menneskeoffer er imidlertid aldri beskrevet i forbindelse med et ritual. Det er usannsynlig at det har vært praktisert på en måte som samemisjonærene har vært vitne til uten at kommentarene hadde vært sterkere. Slik det forekommer i nevnt i kildene, virker det mer som en måte å forsterke inntrykket av en generelt unyrlig religion på enn å referere til faktiske hendelser. Møtet mellom menneske og noaide-gadze stod imidlertid om liv og død, og kunne ende tragisk som i historien hovr den utvalgte forsvarer seg med at hans hode er for svakt til og bære to kunster. Han dør – lesekunsten alene frelser ingen. Bedre går det med han som er døpt, ham kan noaide-gadzene ikke få has på. Uavhengig av den utvalgtes egen vaklende holdning. Presten kunne også fordrive noaide-gadzene. Når han kjemper sin fiende, kan han finne de rette ord som skal til – da fordrives noaide-gadzene ut fra en lignende styrkeprøve som når en noaide overvinner en annen noaide. Selv om helbredelsesmetodene er annerledes, oppfattes også presten som lege i likhet med noaiden. Prost Paus var en spesielt ”sterk” prest. Slik enkelte noaider var sterkere enn andre. Men Guds ord er i seg selv i stand til å fordrive det onde, sel når en vanlig kristen som Olsen trår til med lesning.
Et eksempel på en virkelig god slutt på møtet mellom en noaide-gadze og et menneske, slik Olsen ser det, er historien om han som viser så stor motstand at han heller vil dø i Guds navn enn å følge den onde offergudens krav om menneskeoffer.
Detaljene i disse dramatiske hendelser er unike og ikke sammenlignbare med tilsvarende sjamanstradisjon fra andre sammenhenger, annet enn i dette ene: Den som er utvalgt, må avfinne seg med sin skjebne. Normalt fines innenoe annet alternativ til utvelgelse enn døden, for den som ikke godtar utvelgesen. De alternativ som Olsen redegjør for, har selvfølgelig ingen forankring i den opprinnelige tradisjonen. Hans alternativ er rett og slett det å skifte religion, hvilket selvfølgelig aldri kan ha vært en aktuell bestanddel av den samiske tradisjonen.
Noaidens opplæring.
I opplæringstiden som fulgte i alle de tilfeller hvor noaiden bøyet seg for noaide-gadzes krav, var det meget som skulle læres. Bäckman (1978) hat ut fra 1700 – tallskildene summert opp hva noaiden skulle mestre: han skulle kunne hente informasjon fra fjerne plasser, finne ut hvor forsvunne gjenstander eller reinsdyr holdt til, forutse fremtiden for sine stammefrender, diagnostisere sykdom og helbrede, kommunisere med gudene og åndene for å vite hvem som krede offer og hvilket offer, redde en døende eller svært syk ved og hente sjelen fra dødens land, hente en død slektning som reingjeter, være offerprest og kontrollere at gruppen fulgte samisk skikk.
Om dette med å følge samisk skikk skriver Olsen at samene ser på sine forfedre som de aller beste, viseste, sterkeste og dristigste i verden, og de hater og forakter dem som går over til nordmennene og deres skikker. I tillegg til de områdene som er nevn overfor, hadde tellertradisjon i din gruppe. Bäckman (1982) skriver at uansett hvordan man vil fostå noaidens spesielle evner og ferdigheter, som poetisk eller litterære for eksempel – er det klart at han virket som en fornyer av den religiøse tradisjonen han var en utvalgt innenfor. Han bekreftet tradisjonen og han fornyet den.
Noaiden virket til beste for samfunnet, og hans spesielle krefter var påkrevet i ulike krisesituasjoner. Disse hadde han oppnådd ved å mestre den personlige kristen utvelgelsen av han engang innebar.
Noaiden var utvalgt av noaide-gadze, men utvelgelsen var også godtatt av samfunnet. Når opplæringen var over – ved at den utvalgte har oppholdt seg i saivo eller har mottatt besøk av noaide-gadzene eller i tillegg er opplært av eldre noaider (enhver trollmesse var også en opplæringssituasjon), skjer innvielsen i kretsen av flere eldre noaider. Hans Skanke er den eneste som beskriver et innvielsesrituale av noaider:
Når en slik person skal innvies og deretter ansees for en åpenbar og virkelig noaide, så arrangeres et møte hvor èn eller flere gamle noaider samles sammen med ham som skal erklæres for noaide. En av dem setter seg hos den unge slik at deres føtter ligger sammen. Den unge noaide begynner da og rune og joike på sin runebom og da kommer hans saivo- eller noaide-gadze og går over føttene hans, på den måten at bare han fornemmer noaide-gadzes fysiske nærværelse, de andre merker det psykisk, da er utvelgelsen skjedd. Det er julenatt at denne utvelgelse skjer, og på denne natten oppsøker saivo-olmai alle samer. (set svarer til nordisk folketro om at julenatten var de underjordiske, mørke krefter spesielt aktive. Da er det de døde oppsøker de levende)
Bäckman (1982) har beskrevet hva som kjennertegner etvelgesen og innvielsen av en noaide med åtte følgende punkter:
1. Kandidaten ble valgt, vanligvis mot sin vilje, av overnaturlige vesener, og han var tvunget til å akseptere utvelgelsen.
2. Yrket hans var ikke nødvendigvis arvelig.
3. Den utvalgte var tvunget til å gjennomgå en overgangsperiode der han ble plaget både av syns - og hørsel – hallusinasjoner [At det dreier seg om hallusinasjoner, er en psykologisk fortolkning av tradisjonen. Synskverving er begrepet som brukes om noaidens bevissthetsforandring i oversettelser av samiske sagn].
4. De overnaturlige vesener innviet ham i åndeverdenen og garanterte ham fremgang.
5. Han fikk et antall hjelpeånder og i det minste en beskyttelsesånd.
6. Han lærte seg de praktiske teknikker av eldre noaider gjennom førstehåndsobservasjon eller instruksjoner.
7. Han gjennomgikk en mer eller mindre innviklet seremoni innen han fikk noaidestatus – ritualene varierte sannsynligvis.
8. Han stilling av offisiell som en profesjonell religiøs utøver og hans tjenester kunne formodentlig både forkastes eller aksepteres av gruppen han tilhørte.
Bäckmans oppsummering av hva som karakteriserte utvelgelse, opplæring og innvielse av noaider gir et bilde av forestillinger og praksis som ligner annen kjent sjamantradisjon.
