Fant noe kjempe intresangt i boken om Sjamanismen til Mircea Eliade, Syntes selv dette var veldig godt skrevet, selv om det viser jo også at den ble skrevet i 1951. men selv om den er så gammel så viser den litt av den sjamanske historien sett fra en religions forskers syn vell og merke. jeg ble i alle fall slukt opp av dette.
Generelle betraktninger. Rekrutteringsmetoder. Sjamanisme og mystisk kall
Tilnærminger til fenomenet
Helt siden begynnelsen av århundret har etnologer falt inn i den vane å bruke begrepene sjaman, medisinmann, heksedoktor og magiker om hverandre for å betegne visse individer begavet med magisk-religiøs prestisje, som er påvist i alle «primitive» samfunn. I forlengelsen av dette har man anvendt den samme terminologien i studiet av «siviliserte» folks religionshistorie, og man har snakket om for eksempel en indisk, en iransk, en germansk, en kinesisk og til og med om en babylonsk sjamanisme, idet man har referert til påviste «primitive» elementer i de respektive religioner. En slik forvirring vil, av flere grunner, bare ødelegge forståelsen av selve fenomenet sjamanisme. Dersom man med ordet «sjaman» mener enhver magiker, heksedoktor, medisinmann eller ekstatiker som finnes opp igjennom religionshistorien og religionsetnologien, så ender man opp med et begrep som er både ekstremt komplekst og dessuten upresist et begrep som man ikke helt ser nytten av siden man allerede har betegnelsene «magiker» eller «heksedoktor», som er like mangelfulle og omtrentlige som «magi» eller «primitiv mystikk».
Vi mener det er fordelaktig å begrense bruken av ordene «sjaman» og «sjamanisme» nettopp for å unngå misforståelser og for å kunne kaste et klarere blikk inn i selve «magiens» og «hekseriets» historie. For selvfølgelig er også sjamanen magiker og medisinmann: Han betraktes som en som helbreder i likhet med alle leger, han kan utføre en fakirs mirakler, lik enhver primitiv eller moderne magiker. Men i tillegg er han sjelefører [psykopomp] , og kanskje er han også prest, mystiker og poet. Når vi vurderer den grå «konfusjonistiske» masse av magisk-religiøst liv i de arkaiske samfunn i sin helhet, viser sjamanismen -i sin strenge og nøyaktige betydning allerede en egen struktur, og den avdekker en «historie» som det er all mulig grunn til å utlegge.
Sjamanisme er i strengeste forstand særlig et fenomen som tilhører sibirsk og sentral-asiatisk religion. Selve ordet er kommet til oss via russisk, fra det tungusiske saman. I de andre språkene i det sentrale og nordlige Asia lyder de tilsvarende betegnelsene som følger: på jakutisk ojuna (oyuna), på mongolsk bugii, bogii (buge, bu) og udagan (jfr. også burjatisk udayan, jakutisk udoyan: «kvinnelig sjaman»), på turko-tatarisk kam (altaisk kam, gam, mongolsk kami osv.). Det er blitt gjort forsøk på å forklare den tungusiske betegnelsen gjennom pali-ordet samana, og vi vil senere komme tilbake til denne mulige etymologien
(som tilhører den store problematikken rundt den indiske innflytelse på de sibirske religioner) i denne bokens siste kapittel. I hele dette store området som omfattes av det sentrale og det nordlige Asia, er samfunnets magisk-religiøse liv sentrert rundt sjamanen. Dette betyr selvfølgelig ikke at han er den eneste som håndterer det hellige, og heller ikke at han har total kontroll over all religiøs aktivitet. I mange stammer eksisterer offerpresten side om side med sjamanen, for ikke å nevne at ethvert familieoverhode også er overhode for den hjemlige kultus. Like fullt er det sjamanen som er den dominerende figur, for i hele dette området hvor den ekstatiske erfaring anses for å være den høyeste av all religiøs erfaring, er det sjamanen, og han alene, som er ekstasens store mester. En første definisjon av dette sammensatte fenomenet, og kanskje den minst risikable, vil være: sjamanisme = en ekstaseteknikk.
Det er som sådan den er blitt beskrevet av de første reisende som dro omkring i de forskjellige områder i Sentral- og Nord-Asia. Senere er lignende magisk- religiøse fenomener blitt observert i Nord-Amerika, Indonesia, Oseania og andre steder. Som vi snart skal se, er disse fenomenene tvers igjennom sjamanistiske, og man har all grunn til å studere dem sammen med den sibirske sjamanisme. Imidlertid er det en observasjon som tvinger seg frem fra starten av: tilstedeværelsen av et sjamanistisk kompleks i et eller annet område medfører ikke nødvendigvis at folkets magisk-religiøse liv er krystallisert rundt sjamanismen. Slike tilfeller forekommer (som for eksempel i visse regioner i Indonesia), men det er ikke normen. Vanligvis lever sjamanismen side om side med andreformer for magi og religion.
Og det er her man legger merke til fordelen ved å anvende betegnelsen sjamanisme i dens strengeste og mest opprinnelige betydning. For om man tar seg bryderiet med å skille sjamanen fra andre «magikere» og medisinmenn i primitive samfunn, så rar gjenkjennelsen av sjamanistiske komplekser straks en ganske stor betydning. Magi og magikere gjenfinnes mer eller mindre over hele verden, mens sjamanismen kjennetegner en særlig form for overnaturlig «spesialitet» som vi skal dvele ganske lenge ved: «beherskelsen av ilden», «den magiske flukt», etc. Dermed kan ikke en hvilken som helst magiker klassifiseres som sjaman, selv om sjamanen blant annet er en magiker. Det samme skillet er nødvendig når det gjelder sjamanistisk helbredelse: enhver medisinmann er en helbreder, men sjamanen benytter en metode som er bare hans. Når det gjelder sjamanistiske ekstaseteknikker, så dekker ikke disse hele det spekter avekstatiske erfaringer som er dokumentert gjennom religionshistorien og religionsetnologien. Det går derfor ikke an å betrakte en hvilken som helst ekstatiker som sjaman. Sjamanen er spesialist på en transe som er av en slik art at hans sjel under transen hevdes å forlate kroppen for å foreta himmelske oppstigninger eller stige ned i underverdenen.
En distinksjon av samme sort er vanligvis nødvendig for å definere sjamanens forhold til «åndene». Overalt i både den primitive og den moderne verden finnes det individer som hevder å stå i forbindelse med «åndene», enten de nå er «besatt» av dem eller kontrollerer dem. Det ville trenges flere bind for å gi en tilfredsstillende studie av alle de problemer som er forbundet med selve forestillingen om «ånden» og om dens mulige forbindelser med mennesker, for en «ånd» kan være sjelen til en avdød person så vel som en «naturånd», et mytisk dyr, etc. Men for en studie av sjamanisme er ikke dette nødvendig. Det eneste vi trenger å gjøre, er å utlede sjamanens forhold til sine hjelpende ånder. Det er lett å se hva som skiller en sjaman fra en «besatt». For eksempel: sjamanen kontrollerer sine «ånder, i den forstand at han, et levende menneske, er i stand til å kommunisere med de døde, «demonene» og «naturåndene» uten at han dermed gjør seg til deres instrument. Selvfølgelig kan man finne sjamaner som virkelig er «besatte», men disse representerer unntak, og de har for øvrig også en forklaring.
Disse innledende definisjonene gir allerede en indikasjon på hvilken retning vi foreslår å følge for å komme til en riktig forståelse av sjamanismen. Siden dette magisk-religiøse fenomenet har manifestert seg i sin mest komplette form i Sentral- og Nord-Asia, vil vi velge denne regionens sjamaner som det typiske eksempel. Vi er ikke uvitende om, og vi vil forsøke å vise, at sentral- og nord- asiatisk sjamanisme, i hvert fall i sin nåværende form, ikke utgjør noe opprinnelig fenomen uberørt av all innflytelse utenfra. Tvert imot, det er et fenomen som har en lang «historie». Men sjamanismen i Sibir og Sentral-Asia har den fordel at den fremstår som en struktur der elementer som finnes spredt over resten av verden det gjelder spesielle forhold til «ånder, ekstatiske evner som muliggjør den magiske flukt, himmelsk oppstigning, nedstigning til underverdenen, beherskelse av ilden, etc. allerede eksisterer som en integrert del av en særlig ideologi og med spesifikke teknikker.
En slik sjamanisme i strengeste forstand er ikke begrenset til Sentral- og Nord-Asia, og vi skal nedenfor forsøke å peke ut flest mulig paralleller. På den annen side finnes det visse isolerte sjamanistiske elementer i forskjellige former for arkaisk religion og magi. Disse er av vesentlig interesse, fordi de viser i hvilken grad den egentlige sjamanismen har bevart en kjerne av «primitiv» tro og teknikker, og i hvilken grad den har vært nyskapende. Selv om vi hele tiden er opptatt av å avgrense sjamanismens plass i forhold til primitive religioner (med alt det som hører til sistnevnte: «magi», troen på høyerestående vesener og på «ånder, mytologiske forestillinger og ekstaseteknikker, etc.), vil vi stadig bli nødt til å henvise til mer eller mindre lignende fenomener, uten at vi dermed mener å betrakte disse som «sjamanistiske». Men det er alltid interessant å sammenligne og vise hva et magisk-religiøst element som tilsvarer et visst sjamanistisk element, har gitt andre steder som del av en annen kulturell kontekst, og med en annerledes åndelig orientering.
Sjamanismen dominerer kanskje det religiøse liv i Sentral- og Nord-Asia, men det er ikke dermed sagt at det er den som er religionen i dette enorme landområdet. Det er bare bekvemmelighetshensyn eller forvirring som har fått enkelte til å betrakte sjamanismen som religionen til de arktiske folk eller til turko-tatarene. Religionene i Sentral- og Nord-Asia går utover sjamanismen i alle retninger, på samme måte som en hvilken som helst religion går utover den mystiske erfaring til enkelte av dens privilegerte medlemmer. Sjamanene er «utvalgte», og som sådanne har de tilganger til en del av det hellige som er utilgjengelig for andre medlemmer av det religiøse fellesskapet. Deres ekstatiske erfaringer har øvet, og øver fremdeles, en kraftig innflytelse på lagdelingen i den religiøse forestilling, på mytologien og på ritualene. Men verken ideologien, mytologien eller ritene til de arktiske, sibirske og asiatiske folk er skapt av deres sjamaner. Alle disse elementene er eldre enn sjamanismen, eller i hvert fall parallelle i den forstand at de er produkter av den generelle religiøse erfaring, og ikke av en klasse med privilegerte de ekstatiske. Tvert imot, som vi senere vil få anledning til å vise, ser man ofte eksempler på hvordan den sjamanistiske (dvs. ekstatiske) erfaring forsøker å uttrykke seg gjennom en ideologi som ikke alltid stiller seg velvillig til den.
For ikke å foregripe for mye av innholdet i de senere kapitler, skal vi her nøye oss med å si at sjamanene er personer som utmerker seg innenfor sine respektive samfunn gjennom visse karakteristikker som i moderne europeiske samfunn representerer tegn på et «kall>, eller i det minste en «religiøs krise». Gjennom intensiteten av sin egen religiøse erfaring står de adskilt fra resten av fellesskapet. Følgelig ville det være mer korrekt å klassifisere sjamanismen som mystikk enn som det vi vanligvis kaller «religion». Man gjenfinner sjamanismen innenfor et stort antall religioner, for den representerer alltid en ekstaseteknikk som står til disposisjon for en elite, og utgjør på et vis mystikken i den religionen det er snakk om. En sammenligning trenger seg umiddelbart på -munker, mystikere og helgener innenfor den kristne kirke. Men sammenligningen må ikke trekkes for langt. I motsetning til hva som foregår innenfor kristendommen (i hvert fall i dens nyere historie), så anser folk som bekjenner seg til «sjamanismen», at deres sjamaners ekstatiske erfaringer er av vesentlig betydning. Disse erfaringene berører dem personlig og umiddelbart, fordi det er sjamanene som, gjennom transen, helbreder dem, følger deres døde slektninger til «skyggenes rike» og opererer som mellommenn mellom dem og deres store og små guder i himmelen eller i underverdenen. Denne mystiske eliten ikke bare styrer fellesskapets religiøse liv, men våker også på et vis over dets «sjel». Sjamanen er den store spesialist på menneskesjelen. Bare han kan «se» den, for han kjenner dens «form» og dens skjebne.
Og der hvor sjelens umiddelbare skjebne ikke står på spill, der hvor det ikke er snakk om sykdom (= tap av sjelen), død, ulykke eller et stort offerritual som involverer en eller annen ekstatisk erfaring (en mystisk reise til himmel eller underverden), er sjamanen ingen uunnværlig person. En stor del av det religiøse liv går sin gang uten ham.
Som vi vet, består de arktiske, sibirske og sentral-asiatiske folk i hovedsak av jegere/fiskere eller av gjetere. Til en viss grad er de alle nomader, og til tross for etniske og lingvistiske forskjeller, er deres religioner i hovedtrekk sammenfallende. Tsjuktsjere, tungusere, samojeder og turko-tatarer, bare for å nevne noen av de viktigste gruppene, bekjenner seg til og tilber Den store gud i himmelen, som er en allmektig skaper, men som beveger seg mot å bli en deus otioSUS. Noen ganger har selve navnet på Den store gud betydningen «himmel», som for eksempel Num hos samojedene, Ruga hos tunguserne og Tengri hos mongolene (jfr. også 1engeri hos burjatene, Tangere hos Volga-tatarene, Tingir hos beltirene, Tangara hos jakutene, etc.). Selv når den konkrete betegnelsen «himmel» mangler, gjenfinner vi et av dens mest spesifikke attributter: «høy», «opphøyd», «lys- ende», etc. Slik er det hos Irtysj-ostjakene, hvor navnet til den himmelske gud er avledet av sänke, som opprinnelig betyr «lysende, skinnende, lys». Jakutene kaller ham «Den opphøyde mester» (ar tojon), tatarene i Altaifjellene kaller ham «Hvite lys» (ak ayas), korjakene kaller ham «Den ene som er høyest», «Mesteren i det høyeste» etc. Hos turko-tatarene, hvor Den store gud i himmelen har bevart sin religiøse aktualitet i større grad enn hos naboene i nord og nordøst, kalles han også «Høvding», «Mester», «Herre», og ofte «Far».
Denne himmelske gud, som er i den øverste himmel, har flere «sønner» eller «budbringere» som er hans tjenere, og som holder til i de lavere himler. Deres navn og antall varierer fra stamme til stamme. Vanligvis snakker man om syv eller ni «sønner» eller «døtre», og sjamanen har helt spesielle forbindelser til flere av disse. Disse sønner, budbringere eller tjenere av den himmelske gud har som oppgave å våke over og hjelpe menneskene. Det samlede sett av guder kan telle mange flere, som for eksempel hos burjatene, jakutene og mongolene. Burjatene snakker om 55 «gode» guder og 44 «onde» som til alle tider har kjempet mot hverandre i en uendelig strid. Men som vi skal vise neden for, så er det grunn til å tro at dette mangfoldet av guder, så vel som opposisjonen mellom dem, er innovasjoner som kan være ganske nye.
Hos turko-tatarene spiller gudinnene en ganske underordnet rolle. Jordens guddom er ganske utvisket. For eksempel har jakutene ingen form for figurlig gjengivelse av jordgudinnen, og de gir henne ingen offergaver. De turko-tatariske og sibirske folk kjenner til flere forskjellige kvinnelige guddommer, men disse er forbeholdt kvinnene i og med at deres virkeområder er fødsler og barnesykdommer.
Kvinnens mytologiske rolle er dessuten også påfallende redusert, selv om det fremdeles finnes spor av den i visse sjamanistiske tradisjoner. Den eneste store guddom etter himmelguden eller atmosfærens gud er hos altai-folket underverdenens hersker, Erlik Khan også han er godt kjent av sjamanen. Den svært viktige kultus av ilden, jaktritualene og forestillingen om døden som vi skal vende tilbake til ved flere anledninger får lov til å runde av denne korte skissen over det religiøse liv i Sentral- og Nord-Asia. Morfologisk sett nærmer denne religionen seg i grove trekk den indoeuropeiske: begge legger like stor vekt på den store himmelske gud, eller tordenguden, begge har det samme fraværet av gudinner (som er så karakteristisk for de indomediterranske områder), begge gir den samme rolle til «gudesønner» eller «budbringere» (Asviner, Dioskurer, etc.), begge har den samme opphøyelse av ilden. På det sosiologiske, og økonomiske plan er likhetene mellom de indoeuropeiske folk fra forhistorisk tid og antikkens turko-tatarer enda mer påfallende: de to samfunnene har en patriarkalsk struktur, der familiens overhode nyter stor prestisje, samtidig som økonomien stort sett er som i jegersamfunn og samfunn som lever av gjeting og dyrehold. Hestens religiøse betydning hos turko-tatarene og indoeuropeerne har lenge vært påpekt. Og i de eldste greske offerritualer, de olympiske ritualer, har man dessuten funnet spor av det offerritualet som spesifikt tilhører turko-tatarene, ugriske og arktiske folkegrupper det ritual som nettopp er typisk for primitive jegerfolk og gjeterfolk.
Disse opplysningene belyser det problem som her interesserer oss: gitt at det med hensyn til økonomi, sosiale og religiøse forhold finnes paralleller mellom antikkens indoeuropeere og antikkens turko-tatarer (eller bedre: proto-tyrkere), vil vi måtte finne ut i hvilken grad det hos de forskjellige indoeuropeiske folk gjennom historien fremdeles finnes rester av «sjaman- isme» som kan sammenlignes med turko-tatarenes sjamanisme.
Men det kan ikke gjentas ofte nok: Det finnes ingen mulighet for at man noe sted i verden eller på noe tidspunkt i historien vil kunne finne et religiøst fenomen som er «rent» og fullstendig «originalt». Den paleoetnologiske og forhistoriske dokumentasjon som vi har tilgang til, går aldri lenger tilbake enn til eldre steinalder, og det finnes ingen grunn til å anta at menneskeheten gjennom de hundretusener av år som går forut for den tidligste steinalder, ikke hadde et religiøst liv som var like intenst og mangfoldig som i senere epoker. Det er nærmest sikkert at i det minste en del av menneskehetens magisk-religiøse tro i epokene forut for steinalderen er blitt ført videre i senere epokers religiøse forestillinger og mytologi. Men det er likeledes svært sannsynlig at denne åndelige arven har gjennomgått kontinuerlige forandringer som følge av den utbredte kontakt mellom prehistoriske og protohistoriske befolkningsgrupper. Så det finnes altså ikke noe sted i religionshistorien hvor vi kan finne «originale» fenomener. «Historien» har nemlig vært på ferde overalt. Den har forandret, omarbeidet, beriket eller ødelagt religiøse forestillinger, mytologi, ritualer og ekstaseteknikker. Selvfølgelig, enhver religion som etter lengre indre transformasjonsprosesser ender opp med en egen selvstendig struktur, vil fremvise en «form» som er typisk for nettopp den, og som vil fremstå som sådan for ettertidens granskere av menneskehetens historie. Men ingen religion er noen fullstendig «nyskapning», intet religiøst budskap kan frigjøre seg fullstendig fra fortiden. Det er snarere snakk om omstøpning, fornying, gjenoppdagelse og integrering avelementer og dette er de viktigste elementene fra en uendelig gammel religiøs tradisjon.
Disse få bemerkningene får inntil videre gjøre nytten for å avgrense sjamanismens historiske horisont. Noen av dens elementer, som vi skal peke på i det følgende, er klart arkaiske, men det vil ikke dermed si at de er «rene» og «originale». Den turko-tatariske sjamanismen er, i den form vi finner den, i ganske stor grad preget av østlig innflytelse, og selv om det finnes andre former for sjamanisme som ikke er preget av så sterk og ny ytre innflytelse, så er heller ikke disse «originale».
Når det gjelder arktiske. sibirske og sentralasiatiske religioner, hvor sjamanismen har nådd størst grad av integrasjon, så har vi sett at disse religionene på den ene side er preget av det knapt merkbare nærvær av en stor himmelsk gud, og på den annen side av jaktritualer og forfedredyrkelse, som indikerer en helt annen religiøs orientering. Som vi senere skal se, er sjamanen mer eller mindre direkte involvert i alle disse religiøse sektorene. Men man får inntrykk av at han hører mer «hjemme» i en sektor enn i de andre. Sjamanismen, som er bygget på den ekstatiske erfaring og på magi, tilpasser seg mer eller mindre dårlig til de forskjellige religiøse strukturer som er gått forut for den. Når beskrivelsen av en
sjamanistisk seanse betraktes innenfor et helhetsbilde av det religiøse liv hos den aktuelle folkegruppe (vi tenker f.eks. på Den store himmelske gud og de myter som omfatter ham), blir man ofte svært overrasket: man får inntrykk av at det dreier seg om to fullstendig ulike religiøse universer. Dette inntrykket er imidlertid feil. Forskjellen ligger ikke i strukturen til de religiøse universer, men i intensiteten av den religiøse erfaring som settes i gang av den sjamanistiske seansen. Denne seansen påkaller nesten alltid ekstase, og religionshistorien viser oss at ingen annen religiøs erfaring er mer utsatt for forvrengninger og avvik enn den ekstatiske erfaring.
For å avslutte disse små innledende bemerkninger, vil vi nevne at når man studerer sjamanismen, må man alltid huske på at den verdsetter et visst antall særlige og endatil «private» religiøse elementer, og at den samtidig langt fra dekker hele det religiøse livet hos resten av fellesskapet. Sjamanen innleder sitt nye, virkelige liv gjennom en «adskillelse» dvs., som vi snart skal se, gjennom en åndelig krise som verken mangler tragediens storhet eller dens skjønnhet.
Tilegnelsen av den sjamanistiske kraften
I Sibir og Nordøst-Asia er følgende de viktigste veiene til rekruttering av sjamaner: 1) arvelig overføring av profesjonen og 2) spontant kall (eller «utvelgelse»). Det finnes også tilfeller der enkelte har blitt sjaman av egen fri vilje (som Eeks. hos altaiene) eller etter klanens ønske (tunguserne etc.). Men disse sistnevnte anses som svakere enn de som har arvet yrket, eller som har fulgt et «kall» fra gudene og åndene. I de tilfeller hvor det er klanen som velger ut sjamanen, er dette avhengig av kandidatens ekstatiske erfaring. Dersom den unge som er utpekt til å følge den avdøde sjamanen, ikke rar slik erfaring, blir han utelukket.
Uansett hvilken utvelgelsesmetode som er blitt fulgt, så blir ikke en sjaman anerkjent som sådan før han har mottatt en tosidig opplæring: først en ekstatisk (drømmer, transer, etc.), så en tradisjonell (sjamanistiske teknikker, åndenes navn og virkeområder, klanens mytologi og genealogi, det hemmelige språk, etc.). Denne tosidige opplæringen, som besørges av åndene og de gamle sjamanmestere, er å sammenligne med en initiasjon. Noen ganger foregår denne initiasjonen offentlig og utgjør i seg selvet eget ritual. Men et eventuelt fravær av et slikt ritual betyr slett ikke at det ikke skjer en initiasjon -initiasjonen kan nemlig utmerket godt foregå i drømme eller gjennom neofyttens [en som gjennomgår en innvielse] ekstatiske erfaring. Den tilgjengelige dokumentasjon vedrørende sjamanistiske drømmer viser tydelig at det her dreier seg om en initiasjon hvis struktur er velkjent innenfor religionshistorien. Det dreier seg overhodet ikke om ville hallusinasjoner og individuelle drømmeforløp og fabuleringer - hallusinasjonene og drømmeforløpet følger tradisjonelle modeller som er koherente og velartikulerte og som har et imponerende rikt teoretisk innhold.
Dette mener vi gir en sikrere basis for problemet vedrørende sjamanenes sinnslidelse, som vi straks vil komme tilbake til. Sinnslidende eller ikke, den fremtidige sjaman er nødt til å gå igjennom visse opptaksprøver, og til å følge en opplæring som ofte er ekstremt innviklet. Det er utelukkende denne tosidige initiasjonen -ekstatisk og didaktisk - som forvandler kandidaten fra en potensiell nevrotiker til en sjaman anerkjent av samfunnet omkring ham. Det samme viser seg å gjelde for opprinnelsen til de sjamanistiske krefter: Det er ikke utgangspunktet for kandidatens tilgang til slike krefter (arv, kall fra åndene eller personlig valg) som spiller den avgjørende rolle, det er teknikken og dens underliggende teori, som overføres gjennom initiasjonen.
Denne observasjonen synes viktig, for det er gjentatte ganger gjort forsøk på å trekke avgjørende slutninger om strukturen, og til og med om historien til dette religiøse fenomen ut fra det faktum at en spesiell sjamanisme er arvelig eller spontan, eller at «kallet» som bestemmer karrieren til en sjaman, synes å være betinget av vedkommendes anlegg for sinnslidelser. Vi skal senere komme tilbake til disse metodeproblemene. La oss inntil videre nøye oss med å se igjennom noe av den sibirske og nord-asiatiske dokumentasjonen vedrørende utvelgelsen av sjamaner, uten å forsøke å klassifisere dem under slike overskrifter (arvelig overføring, kall, utvelgelse av klanen, personlig valg) , for som vi straks skal se, de fleste folkegrupper som interesserer oss, kjenner nesten alltid til flere forskjellige rekrutteringsmåter.
Rekruttering av sjamaner i det vestlige og det sentrale Sibir
N.L. Gondatti forteller at hos vogulene går sjamanismen videre ved arv, og den kan også overføres via kvinnelige slektsledd. Men den fremtidige sjaman skiller seg ut fra han er i pubertetsalderen: på et tidlig tidspunkt utvikler han nervøsitet, og noen ganger lider han til og med av epileptiske anfall, som tolkes som et møte med gudene. Situasjonen synes annerledes hos de østlige ostjakene. Ifølge Dunin-Gorkavitsch er sjamanismen hos dem noe man ikke kan lære - den er en gave fra himmelen som man mottar ved fødselen. I Irtysj-regionen er den en gave fra Sänke (himmelguden), og den gir seg til kjenne allerede i de tidligste leveår. Også vasjuganene mener at sjaman er noe man fødes til. Men som Karjalainen bemerker (s. 250), så er sjamanismen alltid en gave fra gudene og åndene, enten den er arvelig eller spontan. Betraktet fra en bestemt synsvinkel er den bare tilsynelatende arvelig.
Vanligvis eksisterer de to formene for tilegnelse av kraften side om side. For eksempel hos votjakene er sjamanismen arvelig, men den kan også bli gitt direkte fra Den høyeste gud, som selv tar seg av opplæringen av den fremtidige sjaman gjennom drømmer og visjoner. Det samme er tilfelle hos samene, hvor evnen overføres gjennom familien, men hvor åndene også gir evnen til dem de selv velger ut.
Hos de sibirske samojedene og ostjakene er sjamanismen arvelig. Når sjamanen dør, lager sønnen en etterligning av hans hånd i tre, og gjennom dette symbolet får han overført farens krefter. Men det er ikke nok å være sønn av en sjaman. Neofytten må i tillegg bli akseptert og verdsatt av åndene. Hos jurak- samojedene er den fremtidige sjaman utpekt fra fødselen av. Faktisk er det slik at de barna som kommer til verden med seiersskjorte [rester av fosterhinne rundt kroppen], er forutbestemte til å bli sjamaner. (De som fødes med en seierslue, som bare dekker hodet, blir mindre sjamaner.) Når kandidaten nærmer seg modenhet, begynner han å få visjoner, han synger mens han sover, liker å vandre omkring alene, osv. etter en slik inkubasjonsperiode knytter han seg til en gammel sjaman for å bli lært opp. Hos ostjakene er det ofte faren selv som velger ut sin etterfølger blant sønnene. I denne sammenheng har der ingen betydning hvem som er eldste sønn – det er kandidatens evner som er avgjørende. Etterpå bringer han videre den hemmelige tradisjonelle viten til kandidaten. En barnløs sjaman bringer kunnskapen videre til en venn eller en disippel. Men de som skal bli sjamaner, bruker uansett sin ungdomstid til å øve seg opp til å beherske profesjonens doktriner og teknikker.
Hos jakutene, skriver Siersozewski, er sjamanismen ikke arvelig. Imidletid vil ämägät (tegn, beskyttende ånd) ikke forsvinne etter en sjamans død, og følgelig har den en tedens til å inkarnere seg i et medlem av samme familie. Pripuzuov gir følgende detaljer. Den som er tiltenkt å bli sjaman, begynner å bli voldsomt opphisset og ender plutselig i galskap. Han drar ut i skogen, lever på bark fra trærne, kaster seg ut i vand og ild og skader seg selv med kniv. Hans familie oppsøker da en gammel sjaman, som tar fatt på å lære den unge villfarne om de forskjellige former for ånder, og hvordan man skal påkalle dem og kontrollere dem. Dette er bare begynnelsen på selve initiasjonen, som senere innbefatter en rekke seremonier, som vi skal komme tilbake til nedenfor.
Hus tunguserne i Transbajkal – området skal den som ønsker å bli sjaman kunngjøre at ånden til en avdød sjaman har vist seg for ham i drømme og bedt ham om å bli hans etterfølger. For at denne kunngjøringen skal virke rimelig, skal den normalt ledsages av ganske kraftige mentale forstyrrelser. Tungurserne i Tutukhansk har den tro at den som er bestemt til å bli sjaman, i sine drømmer ser ”djevelen” Khargi utføre sjamanistiske ritualer. Det er i denne forbindelse han lærer sine yrkeshemmeligheter. Vi skal vende tilbake til disse ”hemmelighetene” senere, for de utgjør selve kjernen i den sjamanistiske initiasjon som av og til foregår tilsynelatende sykelige drømmer og transer.
Rekruttering hos tunguserne
Hos mandjusene og tunguserne i Mandsjuria finnes det to klasser av ”store” sjamaner (amba saman): de som tilhører klanen og de som er uavhengige av klanen. I de første tilfellene foregår overføringen av de sjamanistiske evner vanligvis fra bestefar til barnebarn. Sønnen kan nemlig ikke bli sjaman siden han er opptatt med å besørge farens nødvendige behov. Hos mandsjuene kan sønnen etterfølge sin far, men dersom det ikke finnes noen sønn, er det barnebarnet som arver begavelsen, det vil si ”åndene” som er tilgjengelige for ham etter sjamanens død. Et problem oppstår dersom det ikke er noen i sjamanens familie som kan ta disse åndene i besittelse. I slike tilfeller tilkaller man en utenforstående. Når det gjelder den uavhengige sjaman, finnes det ingen regler å følge, det vil si at han følger sitt eget kall.
Shirokogorov beskriver flere tilfeller av sjamanistisk kall. Det synes som om det alltid dreier seg om en hysterisk eller hysterilignende krise, fulgt av en læretid der neofytten initieres av den sjamanen som trekkes inn. I de fleste tilfeller inntreffer disse krisene i voksen alder, men man kan ikke bli sjaman før flere år etter den første erfaringen, og man må godkjennes av hele samfunnet etter at man har vært gjennom alle initiasjonsprøvene – uten dette kan ingen sjaman utøve sin funksjon. Mange gir avkall på profesjonen dersom ikke klanen anser dem som verdige.
Opplæringen spiller en viktig rolle, men den finner ikke sted før etter den første ekstatiske erfarningen. For eksempel blant tunguserne i Mandsjuria blir man som barn valgt ut og oppdradd til å bli sjaman, men den første ekstasen er avgjørende. Dersom denne erfaringen ikke finner sted, gir klanen avkall på sin kandidat. Noen ganger blir den unge kandidatens innvielse besluttet og fremskyndet på grunn av hans oppførsel. Da forekommer det at den unge rømmer opp i fjellene og blir der i syv dager eller mer, mens han overlever på dyr ”som han selv fanger med tennene”, før han vender tilbake til landsbyen, tilskitnet, blodig, med sønderrevne klær og bustete hår, ”som en villmann”. Først et titalls dager senere begynner kandidaten og stotre frem usammenhengende ord. Så begynner en gammel sjaman forsiktig å stille ham spørsmål. Kandidaten (eller rettere sagt, ”ånden” som han er besatt av) blir rasende, og peker til slutt ut den blant sjamanene som skal utføre offeret til gudene og forberede initiasjons og innvielsessermonien.
Rekruttering hos burjatene og altaiene.
Hos burjatene i Alarsk, som Sandschejew har forsket på, overføres sjamanismen patrilineært eller matrilineært – men den kan også være spontan. I begge tilfeller manifesterer kallet seg gjennom drømmer og krampetrekninger som provoserers fram av forfedrenes ånder (utcha). Et sjamanistisk kall er forpliktende – man kan ikke unndra seg det. Hvis det ikke finnes noen passende kandidat, vil forfedrenes ånder torturere barn, som begynner å gråte i søvne, blir nervøse og plaget av drømmer, og i en alder av 13 år kan de bli utnevnt til sjamaner. Den forberedende perioden innbefatter en lang serie med ekstatiske erfaringer, som samtidig utgjør en del av initiasjonen: forfedrenes ånder viser seg i drømmer og bringer noen ganger med seg neofytten helt ned til underverden. Den unge mannen fortsetter å studere hos sjamanene og de eldste. Han lærer klanens genealogi og tradisjoner, samt den sjamanistiske mytologi og vokabular. Læreren kaller seg Fader-sjaman. Under sin ekstase synger kanditaten sjamanistiske hymner. Dette er tegnet på at kontakten med det hinsidige er opprettet.
Hos burjatene i det sørlige Sibir er sjamanismen vanligvis arvelig, men det forekommer også at man blir sjaman etter en guddommelig utvelgelse etter en ulykke. For eksempel kan gudene velge ut den fremtidige sjamanen ved å la lynet slå ned i ham, eller ved å vise ham sin vilje med steiner som faller ned fra himmelen. Noen drakk ved en tilfeldighet tarasun hvor det lå en slik stein, og ble plutselig forvandlet til sjaman. Men også de sjamanene som blir valgt ut av gudene, må følge veiledning og instruksjon fra de gamle sjamaner. Lynets rolle i utvelgelsen av den fremtidige sjaman er viktig – den er en indikasjon på de sjamanistiske krefters himmelske opphav. Det nevnte tilfellet er ikke enkeltstående. Også hos sojotene blir man sjaman hvis man blir rammet av lynet, og lynet er dessuten ofte fremstilt på sjamanens drakt.
I tilfellene av arvelig overført sjamanisme er det sjelene til de forfedrene som har vært sjamaner, som velger ut en ung mann i familien. Den utvalgte blir fjern og drømmende, liker å være alene, får profetiske visjoner, og blir noen ganger rammet av anfall som gjør ham bevisstløs. Når dette skjer, mener burjatene at åndene tar hans sjel med seg henholdsvis mot vest dersom han skal bli en hvit sjaman, mot øst dersom han skal bli en sort sjaman. Neofyttens sjel blir tatt imot i gudenes palass, hvor hans sjamanistiske forfedre lærer ham opp i profesjonens hemmeligheter, gudenes former og navn, åndenes navn og kult, etc. Det er først etter denne første initiasjonen at sjelen igjen vender tilbake til kroppen. Men vi skal se at initiasjonsprosessen fortsetter lenge etter dette.
For altaiene er den sjamanistiske begavelse vanligvis arvelig. Allerede som barn viser den fremtidige kam seg sykelig, tilbaketrukket og grublende. Men hans far bruker lang tid på å forberede ham, og lærer ham opp i stammens sanger og tradisjoner. Hvis en ung mann i en familie blir rammet av epileptiske anfall, er altaiene overbevist om at en av hans forfedre har vært sjaman. Men man kan også bli kam av egen fri vilje, selv om en slik sjaman vil få lavere status enn de andre.
Hos kazak-kirgiserne går profesjonen baqca vanligvis i arv fra far til sønn. I mer sjeldne tilfeller overfører faren den til to sønner. Men folket har et minne om en svunnen tid da neofytten ble valgt ut direkte av de gamle sjamaner.
Før i tiden tok baqcaene iblant til seg helt unge kazak-kirgisere, som oftest foreldreløse barn, for å innvie dem i sin profesjon. For å lykkes i faget var det imidlertid helt nødvendig å ha en legning for nervøse sykdommer. De som bestemte seg for å bli baqcylyk, var preget av plutselige humørsvingninger, med raske skiftninger fra irritasjon til normaltilstand, fra melankoli til opprør.
Arvelig overføring og søken etter de sjamanistiske kreftene
To konklusjoner peker seg allerede ut etter denne raske gjennomgangen av fakta fra Sibir og Sentral-Asia: 1) at arvelig sjamanisme eksisterer side om side med en sjamanisme som tildeles direkte fra gudene og åndene; 2) at sykelige tilstander ofte forekommer sammen med spontan manifestasjon og arvelig overføring av det sjamanistiske kall. La oss nå se hvordan situasjonen er i andre regioner enn Sibir, Sentral-Asia og de arktiske soner.
Det er ikke nødvendig å dvele noe særlig ved spørsmålet vedrørende arvelig overførsel eller spontant kall når vi snakker om magikere og medisinmenn. Stort sett er situasjonen den samme overalt: de to former for tilegnelse av magisk- religiøse krefter lever side om side. Det er nok å nevne noen få eksempler.
Profesjonen som medisinmann er arvelig hos zuluene og hos batswana-folket i Sør-Afrika, hos nyima-folket i det sørlige Sudan, hos negritoene og jakunene på Malaya-halvøya, hos batakene og andre befolkningsgrupper på Sumatra, hos dajakene, blant heksedoktorene på Ny-Hebridene og i flere stammer i Guyana og i Amazonas (shipibo, cobeno, macusi, etc.). «Slik cobenoene ser det, har enhver sjaman som har arvet begavelsen, en sterkere kraft enn en som er blitt sjaman på eget initiativ.» Hos stammene i Rocky Mountains i Nord- Amerika kan også den sjamanistiske begavelse arves, men det er også her gjennom en ekstatisk erfaring (drøm) at overføringen foregår. Som Park bemerker, synes arven snarere å 'være en slags tendens hos ett av barna eller et annet medlem av familien, til å tilegne seg kraften fra den samme kilde som den avdøde sjamanen. Hos puyalluppene finner Marian Smith at «kraften har en tendens til å bli i familien». Man kjenner også til tilfeller der sjamanen i løpet av sin levetid overfører kraften til sitt barn. Arv av sjamanistiske krefter synes å være regelen hos stammene på det nordamerikanske platået (thompson, shuswap, sør-okanagon, klallam, nez perce, klamath, tenino) og i Nord-Carolina (shasta etc.), og det forekommer også hos hupa, chimariko, wintu og hos de vestlige mono. Overføring fra «åndene» er hele tiden grunnlaget for denne sjamanistiske arv, i motsetning til den metoden som er mer alminnelig hos de fleste andre nord-amerikanske stammer, som mottar disse «åndene» gjennom en spontan- erfaring (drøm etc.) eller ved frivillig søken. Hos eskimoene er sjamanismen sjelden arvelig. En iglulik ble sjaman etter å ha blitt skadet av en hvalross, men han arvet på en måte sine kvalifikasjoner fra moren, som var blitt sjaman etter at en ildkule hadde trengt inn i hennes kropp.
Hos et stort antall primitive folk, som det ikke er interessant å nevne her, er funksjonen som medisinmann ikke arvelig. Dette betyr at man over hele verden holder muligheten åpen for å tilegne seg magisk-religiøse krefter spontant (ved sykdom, drømmer, tilfeldig møte med «kraft-kilde», etc.) så vel som etter eget initiativ (ved søken). Det er grunn til å bemerke at ikke-arvelig tilegnelse av magisk-religiøse krefter kan foregå på et nesten ubegrenset antall forskjellige måter, som er mer interessante for den allmenne religionshistorie enn for en systematisk studie av sjamanismen. Denne type tilegnelse inkluderer nemlig ikke bare muligheten for å få tilgang til de magisk-religiøse krefter på spontant vis eller på eget initiativ, for dermed å bli sjaman, medisinmann eller hekse- doktor. Den inkluderer også muligheten for å tilegne seg slike krefter for ens egen sikkerhets skyld eller for personlig vinning, slik man ser det mer eller mindre over hele den arkaiske verden. Denne siste muligheten for å utstyre seg med magisk-religiøse krefter innebærer ingen utmerkelse i religiøs eller sosial praksis i forhold til resten av fellesskapet. Et menneske som gjennom visse elementære, men tradisjonelle teknikker styrker sine magisk-religiøse evner, for å sikre fruktbarheten i avlingen sin eller for å beskytte seg mot det onde øye etc. - regner ikke med å endre sin sosio-religiøse status og bli medisinmann bare ved det faktum at han har styrket sine religiøse evner. Han ønsker simpelthen bare å styrke sine vitale og religiøse ferdigheter. Hans beskjedne og begrensede søken etter magisk-religiøs kraft plasserer seg dermed i den mest typiske og elementære kategori av menneskelig oppførsel overfor det hellige. For- som vi tidligere har vist hos det primitive menneske på samme måte som hos enhver menneskelig skapning, blir lysten til å komme i kontakt med det hellige motvirket av frykten for å bli nødt til å gi avkall på sin enkle menneskelige tilværelse og måtte forandre seg til å bli et mer eller mindre føyelig instrument for en eller annen manifestasjon av det hellige (guder, ånder, forfedre etc.).
På de følgende sider vil den frivillige søken etter magisk-religiøs kraft eller tildelelse av slik kraft fra gudene og åndene interessere oss bare i den grad det er snakk om en massiv tilegnelse av det hellige som fører til en radikal endring av den berørtes sosio-religiøse praksis. Vedkommende vil da være forvandlet til en spesialisert fagmann. Også i tilfeller som dette vil vi kunne oppdage en viss motstand overfor «den guddommelige utvelgelse».
Sjamanisme og sinnslidelse
La oss nå se nærmere på den forbindelse man mener å ha funnet mellom arktisk og sibirsk sjamanisme og nervøse lidelser, særlig de forskjellige former for arktisk hysteri. Siden Krivoshapkin (1861, 1865), Bogoraz (1910), Vitashevskij (1911) og Czaplicka (1914) har man stadig satt søkelyset på den sibirske sjamanismens psykopatologiske fenomenologi. Den siste tilhenger av å forklare sjamanismen gjennom det arktiske hysteri, A. Ohlmarks, går så langt som til å skille mellom en arktisk og en sub-arktisk sjamanisme i henhold til graden av sinnslidelse hos disses representanter. Ifølge denne forfatteren skal sjamanismen opprinnelig ha vært et spesifikt arktisk fenomen som i første rekke skyldtes det kosmiske miljøs innvirkning på den nervøse ustabilitet hos de folkene som bor i polarområdene. Den ekstreme kulden, de lange nettene, den ørkenaktige ensomheten, mangelen på vitaminer etc. skal dermed ha virket inn på den nervøse legning hos de arktiske befolkningsgrupper og ha frembragt enten sinnslidelser (det arktiske hysteri, meryak, menerik, etc.) eller den sjamanistiske transe- Den eneste forskjellen mellom en sjaman og en epileptiker skulle være at sist nevnte ikke kan frembringe sin transe frivillig. I Arktis er den sjamanistiske ekstase et spontant og organisk fenomen det er kun i dette området man kan snakke om «den store sjamanisme», det vil si den seremonien som munner ut i en reell kataleptisk transe der sjelen antas å forlate kroppen og reise opp til himmelske sfærer eller til det underjordiske. I de sub-arktiske regioner, hvor sjamanen ikke er offer for det kosmiske trykk, oppnår han ikke spontant en reell transe, og er nødt til å fremkalle en semitranse vedhjelp av narkotiske stoffer, eller til å mime sjelens «reise» i en dramatisk form.
Tesen som setter likhetstegn mellom sjamanisme og sinnslidelse, har også vært fremholdt i sammenheng med andre former for sjamanisme enn den ark- tiske. G.A. Wilken hevdet allerede for omtrent sytti år siden at den indonesiske sjamanisme opprinnelig dreide seg om en virkelig sykdom, og at det var først senere at man begynnte å imitere den autentiske transe i dramatisk form. Og det har heller ikke manglet observasjoner av de slående forbindelser som synes å eksistere mellom mental ubalanse og de forskjellige former for sjamanisme i
Sør-Asia og Oseania. Ifølge Loeb lider sjamanen fra Niue av epilepsi eller ekstrem nervøsitet, og kommer fra en familie der nervøs ustabilitet er arvelig. På grunnlag av Czaplickas beskrivelser har J. Layard ment å påvise store likheter mellom en sibirsk sjaman og en bwili fra Malekula. På samme måte er en sikerei fra Mentawei og en bonor fra Kelantan også syke. På Samoa blir epileptikere spåmenn. Batakene på Sumatra og andre indonesiske folk velger helst sykelige eller svake personer til å være magikere. Hos subanun-folket på Mindanao er den perfekte magiker vanligvis nevrasteniker, eller i det minste eksentriker. Det samme er tilfelle andre steder. Hos sema maga-folket minner medisinmannen iblant om en epileptiker, på Andamanene betraktes epileptikere som store magikere, hos lotuko-folket i Uganda er ofte svakelige og Sinnslidende personer kandidater til magien (de er imidlertid nødt til å gå igjennom en lang innvielsesfase før de blir kvalifisert for sin profesjon).
Ifølge R.P. Housse er kandidatene til sjamanvirket hos araukanerne i Chile «alltid sykelige eller overfølsomme personer med svakt hjerte, med forstyrret mage og anfall av svimmelhet. De hevder at det ikke er mulig for dem å stå imot kallet fra guddommen, og at de ufravikelig vil bli straffet med døden dersom de kjemper imot og ikke er trofaste mot kallet». Iblant, som hos jivaroene, er den blivende sjaman bare et reservert og fåmælt vesen, eller som hos selk' nam og yamana-folket på Ildlandet, disponert for meditasjon og askese. Paul Radin kaster lys på den epilepsi- og hysterilignende struktur hos de fleste medisinmenn som han refererer til som støtte for sin tese om det psykopatologiske opphav til heksedoktorenes og prestenes klasse. Og han legger til, helt på linje med Wilken, Layard og OWmarks: «Det som opprinnelig hadde årsak i psykiske behov, utviklet seg til en obligatorisk og mekanisk formel til bruk for alle som ønsket å bli prester eller komme i kontakt med det overnaturlige.» Ohlmarks hevder at sinnslidelser ikke noe annet sted i verden er så intense og alminnelige som i Arktis, og han siterer en bemerkning fra den russiske etnologen D. Zelenin: «
(I nord var disse psykosene mye mer utbredt enn andre steder.» Men slike observasjoner har altså blitt gjort i forbindelse med en rekke andre primitive folk, og det er ikke lett å se hvordan de kan gjøre det enklere for oss å forstå et religiøst fenomen.
Sett på bakgrunn av homo religiosus den eneste bakgrunn som interesserer oss i denne studien viser den Sinnslidende seg som en mislykket mystiker, eller bedre, som en karikatur av en mystiker. Hans erfaringer er fri for religiøst inn hold, selv om de tilsynelatende ligner religiøse erfaringer, på samme måte som en auto-erotisk handling munner ut i det samme fysiologiske resultat som en i bokstavelig forstand seksuell akt (sædavgang), samtidig som den bare er en karikert etterligning av sistnevnte fordi den ikke har den fysiske tilstedeværelse av en partner. For øvrig kan det godt hende at selve det fenomen at en nevrotiker assimileres til en person som er «besatt» av ånder en assimilasjon som anses for å være ganske vanlig i den arkaiske verden -i mange tilfeller bare skyldes unøyaktige observasjoner fra de første etnologenes side. Hos stammer i Sudan, som Nadel nylig har studert, er epilepsi ganske utbredt, men de innfødte betrakter verken epilepsi eller noen annen form for sinnslidelse som ekte besettelse.
Uansett hvordan dette nå måtte være, så er vi nødt til å konkludere med at sjamanismens påståtte arktiske opprinnelse ikke nødvendigvis har sitt utspring i den nervøse ustabilitet hos folk som bor for nær polen, og i epidemier som er spesielle for folk som lever i områdene nord for en viss breddegrad. Som vi nettopp har sett, så finnes lignende psykopatologiske fenomener over nesten hele kloden.
Det ligger ikke noe overraskende i at slike sykdommer nesten alltid forekommer i forbindelse med medisinmennenes kall. I likhet med den syke blir det religiøse menneske forflyttet til et livsplan som viser ham den menneskelige eksistensens fundamentale data, det vil si ensomheten, usikkerheten og omverdenens fiendtlige innstilling. Men den primitive magikeren, medisinmannen eller sjamanen er ikke bare en syk mann: han er først og fremst en syk som har klart å bli frisk, som har klart å helbrede seg selv. Når sjamanens eller medisin- mannens kall viser seg gjennom en sykdom eller et epileptisk anfall, er kandidatens innvielse ofte å regne som en helbredelse. Den berømte jakutiske sjamanen Tiispiit (som betyr «falt ned fra himmelen» ) var syk da han var tyve år gammel. Han begynte å synge, og så følte han seg bedret. Da Sieroszewski møtte ham, var han seksti år gammel og hadde en utrettelig energi: «Han kan spille tromme, hoppe og danse en hel natt om det trengs.» Dessuten var han en bereist mann. Han hadde til og med arbeidet i gullgruvene i Sibir. Men han hadde et behov for å praktisere sjamanisme hvis han gikk for lenge uten å gjøre det, følte han seg uvel.
En sjaman fra golde-folket (Amur-regionen) berettet for Leo Sternberg:
De gamle forteller at for noen generasjoner siden var det tre store sjamaner i min familie. Man kjenner ikke til noen sjaman blant mine nærmeste forfedre. Mine foreldre hadde en utmerket helse. Jeg er førti år gammel, er gift, men har ingen barn. Helt frem til jeg var tyve år gammel, var jeg helt frisk, men så ble jeg syk, og hele kroppen min gjorde vondt. Jeg hadde grusomme smerter i hodet. Sjamaner forsøkte å helbrede meg, uten hell. Men da jeg selv begynte å sjamanisere, ble jeg bedre. Jeg ble sjaman for ti år siden, men i begynnelsen praktiserte jeg bare på meg selv. Det er bare tre år siden jeg begynte å helbrede andre. Det er svært, svært slitsomt å være sjaman.
Sandschejew møtte en burjater som i sin ungdom hadde vært «anti sjamanistisk». Men så ble han syk, og etter å ha søkt forgjeves etter helbredelse (jakten på en god lege førte ham helt til Irkutsk), forsøkte han sjamanismen. Han ble straks frisk, og ble sjaman for resten av sitt liv. Sternberg bemerker også at sjamanens utvelgelse manifesterer seg ved en ganske alvorlig sykdom som vanligvis faller sammen med den seksuelle modenhetsalder. Men den fremtidige sjaman blir til slutt kurert ved hjelp av de samme åndene som senere blir hans beskyttere og hjelpere. Iblant dreier det seg om forfedre som ønsker å overføre hjelpende ånder som har blitt værende uvirksomme. Det dreier seg faktisk om en slags arvelig overføring -i slike tilfeller er sykdommen bare et tegn på «utvelgelsen», og er forbigående.
Det er alltid snakk om en helbredelse, en beherskelse, en likevekt som oppnås gjennom selve utøvelsen av sjamanisme. Det er ikke det faktum at han lider av epilepsianfall som gir Eeks. en eskimo- sjaman eller en indonesisk sjaman hans kraft og prestisje, men det faktum at han kan kontrollere sin epilepsi. Sett fra utsiden er det lett å bemerke en rekke likhetstrekk mellom fenomenologien til meryak eller menerik og transen til den sibirske sjaman, men det avgjørende faktum er likevel sistnevntes evne til frivillig å fremprovosere sin «epilepsilignende transe». Og det som er enda viktigere, er at sjamanene, som tilsynelatende ligner epileptikere og hysterikere, utviser en nervøs konstitusjon som er mer enn normal de er i stand til å konsentrere seg med en intensitet som er uoppnåelig for det profane menneske, de kan tåle de mest utmattende anstrengelser, de kan kontrollere sine ekstatiske bevegelser, osv.
Ifølge opplysninger som Karjalainen har samlet inn fra Belyavsky og andre, utviser vogul- sjamanen en skarp intelligens, en fullkomment smidig kropp, og en energi som synes å være uten grenser. Gjennom selve forberedelsen til sitt fremtidige virke som sjaman går kandidaten inn for å styrke kroppen og utvikle sine intellektuelle evner Mytchyll, en jakutisk sjaman som Sieroszewski møtte, var selv en gammel mann, men under seansen overgikk han de yngste i høyden på sine hopp og energien i sine bevegelser. «Han engasjerte seg og sprudlet av glød og vitalitet. Han rispet seg selv med kniven, slukte staver og svelget brennende kull.» Den perfekte sjaman må hos jakutene være «seriøs, ha finfølelse, kunne overbevise dem han har rundt seg, og fremfor alt må han ikke være uvøren, stolt og ubehøvlet. Man må kunne merke en indre kraft hos ham som ikke virker sjokkerende, men som er seg sin egen styrke bevisst». I en slik beskrivelse er det vanskelig å kjenne igjen epileptikeren som vi har sett i andre beskrivelser. ..
Selv om sjamanen gjennomfører sin ekstatiske dans inne i en jurt full av mennesker innenfor et svært avgrenset rom, og med en drakt som er belagt med minst 15 kg jern i form av ringer og andre forskjellige gjenstander, så kommer han allikevel aldri i berøring med noen av de andre tilstedeværende. Og selv om kazak-kirgisernes baqca kaster seg i alle retninger med lukkede øyne, finner han allikevel igjen alle de gjenstandene som han har bruk for. Denne enestående evnen til å kontrollere selvekstatiske bevegelser vitner om en beundringsverdig form for nervøs konstitusjon. Vanligvis viser den sibirske og nord-asiatiske sjaman ingen tegn til dårlig mental helse. Hans hukommelse og evne til selvkontroll er klart over gjennomsnittet. Ifølge Kai Donner «kan man hevde at sjamanen hos samojedene, ostjakene og visse andre stammer vanligvis er sunn og frisk, og at han intellektuelt sett ofte rager over resten av sin omgangskrets». Hos burjatene er sjamanene de viktigste ivaretagere av den rike heroiske muntlige litteratur. En jakutisk sjamans poetiske vokabular inneholder 12000 ord, mens hans dagligspråk- som er det eneste som resten av hans samfunn kjenner - bare inneholder 4 000 ord. Hos kazak-kirgiserne synes baqca, som er både «sanger, poet, musiker, spåmann, prest og lege, å være den som vokter de religiøse og folkelige tradisjoner, og den som ivaretar legender som er flere århundrer gamle».
Det har vært gjort lignende observasjoner i forbindelse med sjamaner i andre regioner. Ifølge Koch-Griinberg «er sjamaner hos taulipang-folket [Venezuela] vanligvis intelligente personer, av og til slue, men alltid med en sterk personlig karakter, for i løpet av sin utdannelse og i utøvelsen av sitt virke er de nødt til å ut Vise energi og selvkontroll». I forbindelse med sjamaner i Amazonas-området bemerker A Metraux: «Ingen fysisk eller fysiologisk anomali eller særhet ser ut til å være valgt som symptom på noen spesiell forutbestemmelse for virket som s
Hos wintuene [California] ligger videreføringen og utviklingen av den abstrakte tanke i sjamanenes hender. Den intellektuelle innsats hos d aj akenes profet-sjaman er enorm, og indikerer en mental kapasitet som ligger godt i overkant av det øvrige samfunnets. Det samme gjelder for afrikanske sjamaner generelt. Når det gjelder de sudanesiske stammer som Nadel har studert, finnes det ingen sjaman
som i sitt dagligliv opptrer som et ”unormalt” individ, som nevrasteniker eller paranoid. Hadde han gjort det, ville han ha rangert blant de gale, og ville ikke ha blitt respektert som prest. Når alt kommer til alt, kan sjamanismen ikke settes i sammenheng med gryende eller latent abnormitet. Jeg kan ikke huske en eneste sjaman hvis profesjonelle hysteri førte til seriøse mentale forstyrrelser.
I Australia står dette enda klarere frem. Medisinmenn må være helt friske og normale, og det er de også det meste av tiden.
Vi må også ta i betraktning at selve initiasjonen ikke bare omfatter en ekstatisk erfaring, men som vi straks skal se, en teoretisk og praktisk opplæring som er altfor komplisert til å kunne være tilgjengelig for en som er syk. Enten de fortsatt er utsatt for anfall av epilepsi eller hysteri eller ikke, så kan sjamaner, trollmenn og medisinmenn generelt ikke betraktes bare som syke. Deres psyko- patologiske opplevelser har et teoretisk innhold. For når de har helbredet seg selv, og vet hvordan de skal helbrede andre, så er det blant annet fordi de kjenner sykdommens mekanisme eller bedre, dens teori.
Alle disse eksemplene setter på en eller annen måte søkelys på hvordan medisinmannen skiller seg ut innenfor fellesskapet. Enten han er valgt av gudene eller åndene for å være deres talsmann, eller er disponert for en slik funksjon gjennom fysiske skavanker, eller om han bærer på en arv som kan sidestilles med et magisk-religiøst kall, så skiller medisinmannen seg fra de profanes verden nettopp fordi han står i mer direkte forbindelse med det hellige og er bedre i stand til å håndtere dets manifestasjoner. Sykelighet, nerve lidelser, spontant eller arvelig kall, er likefullt ytre tegn på et «valg», en «utvelgelse». Iblant er disse tingene fysiske (medfødt eller utviklet sykelighet), andre ganger dreier det seg om en ulykke, til og med av vanligste slag (f.eks. å falle ned fra et tre, bli bitt av en slange, etc.). Vanligvis, som vi skal gå nærmere inn på i neste kapittel, viser utvelgelsen seg gjennom en usedvanlig hendelse eller ulykke -lyn, gjenferd, drømmer, etc.
Det er viktig å sette søkelyset på denne oppfatningen av utpekelse gjennom en usedvanlig og abnorm erfaring, for når man ser nærmere på det, så tilhører.
Denne utpekelsen som sådan selve det helliges dialektikk. De mest elementære hierofanier er i virkeligheten ikke annet enn et radikalt ontologisk skille mellom et hvilket som helst objekt og den kosmiske sone som omgir det: en sten, et tre eller et avgrenset område skiller seg ontologisk fra andre stener, trær eller om- råder og plasserer seg i et annet, overnaturlig plan gjennom selve det faktum at de åpenbarer seg som hellige gjennom det at de på en eller annen måte er blitt «valgt» som mottagere for en manifestasjon av det hellige. Vi har tidligere analysert hierofaniers og kratofaniers struktur og dialektikk -kort sagt, det hellige magisk-religiøses manifestasjoner. Det som er viktig å observere nå, er den symmetrien som eksisterer mellom utpekelsen av objekter, skapninger og hellige tegn, og utpekelsen gjennom utvelgelse, gjennom «valget» av dem som gjør erfaringer med det hellige med en sterkere intensitet enn resten av fellesskapet, de som på en måte inkarnerer det hellige ved at de lever i rikt monn, eller snarere «blir levet» av den religiøse «form» som har valgt dem (en gud, en ånd, en av forfedrene, etc.). Disse innledende avgrensninger vil fa sin anvendelse etter at vi har studert de forskjellige metoder for forberedelse og teknikker for initiasjon av fremtidige sjamaner.