Sjaman.com – Forumarkiv

(Tenkte at det var ok å plassere tråden her, men er moderator uenig, så bare flytt ivei  )

Utgangspunktet er ordet ydmykhet. Det har en negativ betydning, det har en positiv betydning. Slik jeg assosierer ordet, så er den negative betyningen, å underlegge seg en makt og akseptere denne underordningen. Makten kan bruke ulike midler for å holde en på plass, ydmykelse er en fin ting. Du vet ikke alt, imotsetning til meg, sier makten. Du skal høre på meg, ellers dummer du deg ut. Det føles riktig å bøye hodet her, makten vet best.

Den positive betydningen, antar jeg at har noe å gjøre med å kjenne sin plass, men likefullt er det noe som henger tungt over hodet mitt, når jeg kjenner på ordet. En som ikke ser noen verdi i det en gjør ”jaja pytt sann hvem som helst kunne gjort det samme”.  Som om det å kjenne sin plass, egentlig innebærer å ta til takke med en ganske så liten plass.

Og når de snakker om ydmykhet til meg, disse menneskene i gruppeterapien, får jeg en dårlig følelse. Jeg vet de snakker om Gud, men hvorfor vil han at jeg skal bøye nakken? Hvorfor skal jeg takke, ved å underlegge meg noens makt. Når begynte Gud å spille maktspillet i det hele tatt? Handler det ikke om at det er lettere å få makt over noen som allerede er vant til å bære ydmykheten som en medalje?

Jeg bytter ut ordet. Det gir meg dårlig ettersmak, jeg vil ikke bøye nakken. Jeg tror på en ærlighet ovenfor seg selv, hvor en kjenner sin egen storhet og også sin litenhet (ydmykhet føler jeg har kun med litenheten å gjøre). Det er noe som kom før autoritetene, før foreldregudene, det som er naturlig. En naturlig selvtillit, som et lite barn, som er i kroppen sin og fullt aksepterende av seg selv. Hun trenger ikke bøye seg for andres bedre vitende. Hun er allerede lyttende. Har ingen interesse av å heve seg over noe, eller ljuge for seg selv. Vet intuitivt at hun kan lære av andre, uten å sluke alt de sier som sannhet.

Har forståelse for at andre opplever ordet ydmykhet anderledes, dette er min opplevelse. Slik jeg kjenner det, er det en maktkamp mellom oppblåstheten og ydmykheten. Den ene tror den er best, den andre prøver å kontrollere dette ved å trykke en ned.

Interessant å høre hvordan andre assosierer rundt ordet ”ydmykhet”?

Dette var noe som kom, etter å ha tygd på uttrykket ydmykhet...

Ser på ydmykhet som en meget god egenskap, og følger gjerne med innsikt.
Jeg ser det motsatte av ydmykhet som en slags selvhevdelse...

Bak masken av selvhøytidlighet
ligger ofte frykten for å ikke være bra nok.
En lar sin verdi måles av andre.
Ved å elske, akseptere og tro på seg selv,
forsvinner behovet av selvhevdelse.

Eller er jeg inne på noe helt annet nå...?   

Jeg synes ynkellighet er bedre enn ydmykhet 

Jeg bytter ut ordet. Det gir meg dårlig ettersmak, jeg vil ikke bøye nakken. Jeg tror på en ærlighet ovenfor seg selv, hvor en kjenner sin egen storhet og også sin litenhet (ydmykhet føler jeg har kun med litenheten å gjøre). Det er noe som kom før autoritetene, før foreldregudene, det som er naturlig. En naturlig selvtillit, som et lite barn, som er i kroppen sin og fullt aksepterende av seg selv. Hun trenger ikke bøye seg for andres bedre vitende. Hun er allerede lyttende. Har ingen interesse av å heve seg over noe, eller ljuge for seg selv. Vet intuitivt at hun kan lære av andre, uten å sluke alt de sier som sannhet.

Jeg syns dette var så flott sagt, Sommerhimmel! Sukk... Nydelig beskrivelse av en ren sjel før påvirkningene utenfra! 

"Sjelevenn":

Dette var noe som kom, etter å ha tygd på uttrykket ydmykhet...

Ser på ydmykhet som en meget god egenskap, og følger gjerne med innsikt.
Jeg ser det motsatte av ydmykhet som en slags selvhevdelse...

Bak masken av selvhøytidlighet
ligger ofte frykten for å ikke være bra nok.
En lar sin verdi måles av andre.
Ved å elske, akseptere og tro på seg selv,
forsvinner behovet av selvhevdelse.

Eller er jeg inne på noe helt annet nå...?   

Synes absolutt du er inne på noe her jeg sjele,
spesiellt med:
"Ser på ydmykhet som en meget god egenskap, og følger gjerne med innsikt."

Ydmykhet forbinder jeg med kjærlighet!

Når jeg sitter på fjellet og ser utover havet...å hviler øynene på skogen som langsomt klatrer oppover fjellet...å der fuglene seiler på den lette sommerbrisen....kjenner jeg ydmykhet.

Når jeg mediterer...å kjenner kjærligheten fra mine hjelpere og kraftdyr som har tatt på seg en ikke enkel oppgave å veilede meg...for at jeg skal komme meg gjennom livet på den mest givende måten...for mitt liv...og min lære...kjenner jeg ydmykhet.

Når jeg ser på mitt barnebarns søkende blikk, min datters flotte vesen...min svigersønns godhet...og min katt`s uselviske kjærlighet...kjenner jeg ydmykhet.

**************************************************************************************

Om en person ber meg vise ydmykhet over dens gjerning eller lærdom...viser jeg ulydighet. For min ydmykhet ovenfor denne personens makt/gjerning/lærdom....skal komme fra MITT hjerte.

Om noen ber meg vise ydmykhet ovenfor en religion jeg ikke tror på....viser jeg heller respekt...og går min egen vei.

Om noen ønsker ydmykhet av meg...skal denne personen ha utrettet uselviske gjerninger...i den tro at det vil løfte verden ett lite hakk mot det bedre.

Det er min mening om ydmykhet...men jeg forstår godt din reaksjon på det ordet. Jeg selv så på det slik som deg en gang for lenge siden...helt til jeg egenerfarte...at

Ydmykhet...er en av hjertets nøkler...til en av hjertets dører! 

Ydmykhet forbinder jeg med kjærlighet!

Når jeg sitter på fjellet og ser utover havet...å hviler øynene på skogen som langsomt klatrer oppover fjellet...å der fuglene seiler på den lette sommerbrisen....kjenner jeg ydmykhet.

Når jeg mediterer...å kjenner kjærligheten fra mine hjelpere og kraftdyr som har tatt på seg en ikke enkel oppgave å veilede meg...for at jeg skal komme meg gjennom livet på den mest givende måten...for mitt liv...og min lære...kjenner jeg ydmykhet.

Når jeg ser på mitt barnebarns søkende blikk, min datters flotte vesen...min svigersønns godhet...og min katt`s uselviske kjærlighet...kjenner jeg ydmykhet.

 

Jeg tror at dette med selvhevdelse har gått i kluss for meg ofte. Som i at det er negativt punktum. Positiv selvhevdelse er det noe som heter, og det er gode greier. Legger med en kjapp forklaring her (avsnitt fire) http://www.hieronimus.org/cgi-bin/hiero ... ikkel.show

Hm...jeg får liksom en følelse av hva du mener når jeg leser eksemplene dine, Silva. Selv om ordet ydmykhet er blitt ganske ødlagt for meg (sende til reprasjon), så får jeg når jeg hører andre forklare det, en følelse av hva det er. Noe om å se storheten i det som er rundt en, i andre og i naturen. Uten å føle seg trua av det personlig.

Så for meg nå, at det jeg skrev om som naturlig selvtillit, er noe medfødt, mens ydmykhet er noe som kommer etterhvert. som en modningsprosess.

Også er det fallgruvene, som falsk ydmykhet, usikkerhet eller feighet forkledd som ydmykhet. DISSE tingene derimot har jeg god greie på  Kanskje derfor jeg blir litt irritert når folk ber en om å være mer ydmyk, for det er jo ikke sånt som er gjort over natta.

Syns personlig dette var en god definisjon på ydmykhet...

Sakset fra Wikipedia,

Ydmykhet (av norrønt auðmjúkr i betydningen jeg/noen «som lett blir myk») betegner en persons egenskap, ved at han personlig viser beskjedenhet, saktmodighet og underdanighet i forholdet til omverdenen. Egenskapen blir vedsatt i et samfunn dominert av holdninger beskrevet i «Janteloven», og er gjerne sett i motsetning til å være belærende, eller å ha manglende evne til å se egne svakheter. Betegnelsen blir også brukt i religiøs sammenheng, der den ansees som en positiv egenskap, ved at personen erkjenner sine egne feil og syndigheter, og underkaster seg Guds vilje.

En for sterk ydmykhet kan bli utnyttet av selvhevdende og belærende personligheter... : Underkaster seg... ( eller lar seg kue...)

Det er ikke helt ukomplisert det å finne balansen mellom god selvfølelse og ydmykhet...
Men med en god selvfølelse tror jeg ikke man kjenner på det å bli ydmyket, det blir noe som tilhører "påhopperen".... 

Den som er ydmyk, vet det ikke selv. 
Martin Luther

Fant en artikkel med en morsom vri på det å være ydmyk: Om noe kristent syn...

http://www.fastupwards.com/artikkel.php?id=40

Titta innom her jeg og fant dette innlegget

Jeg tenker på ydmykhet som noe positivt når jeg bruker det. Når det evnt går gærne veien, og det blir for mye av det.....så kjennes det for meg mer ut som det ligger en kuethet eller en form for undertrykkelse i ting som du snakker om Sommersky. Jeg synes også ydmykhet handler om å kunne la være med å absolutt måtte få sin vilje og mening frem hele tiden....hvertfall hvis det stadig må gå på tvers av andres vilje og meninger.

Jeg liker veldig godt ordet hengivenhet, DEVOTION (på siste skiva til Lisa Gerrard er forresten en utrolig sang som heter DEVOTION). Hengivenhet beskriver tydeligere enn ydmykhet når det gjelder dette med å stole på det som er større i livet enn ens eget lille ego. Jeg synes hengivenhet er vakkert 

"Sjelevenn":

Ydmykhet forbinder jeg med kjærlighet!

Når jeg sitter på fjellet og ser utover havet...å hviler øynene på skogen som langsomt klatrer oppover fjellet...å der fuglene seiler på den lette sommerbrisen....kjenner jeg ydmykhet.

Når jeg mediterer...å kjenner kjærligheten fra mine hjelpere og kraftdyr som har tatt på seg en ikke enkel oppgave å veilede meg...for at jeg skal komme meg gjennom livet på den mest givende måten...for mitt liv...og min lære...kjenner jeg ydmykhet.

Når jeg ser på mitt barnebarns søkende blikk, min datters flotte vesen...min svigersønns godhet...og min katt`s uselviske kjærlighet...kjenner jeg ydmykhet.

 

"UlveMor":

... Jeg synes også ydmykhet handler om å kunne la være med å absolutt måtte få sin vilje og mening frem hele tiden....hvertfall hvis det stadig må gå på tvers av andres vilje og meninger.

Jeg liker veldig godt ordet hengivenhet, DEVOTION (på siste skiva til Lisa Gerrard er forresten en utrolig sang som heter DEVOTION). Hengivenhet beskriver tydeligere enn ydmykhet når det gjelder dette med å stole på det som er større i livet enn ens eget lille ego. Jeg synes hengivenhet er vakkert 

Takk ulvemor  Denne likte jeg!

Å ydmyke = å krenke

I forholdt til meg og mine medmennesker handler ydmykhet om det å ha respekt for andre menneskers integritet, - Jeg kan være av den oppfatning av at jeg vet bedre... men i forhold til hva/hvem? - jeg er ikke allvitende...

Kan man og i tilfelle hvordan kan man være ydmyk ovenfor seg selv?

jeg liker ikke dette ordet

og heller ikke denne dyden det har blitt i "alternativ" miljøet

Det snakker for mye om jantelov
det snakker for mye om andre ting en det engelske "humility"

jeg bytter glatt ut ordet med respekt

(Hmmm... merker jeg er litt kranglefant denne uken... skal se hvor dette bringer galskapens store vinger)

Neimen, fint med litt kranglefant, hjortedanser 

Når jeg leste ordbok definisjonen, så føler jeg at jeg ikke var så på jordet likevell. Det er de to motsetningene, belærende - selvundertrykkende. Men hva om begge disse tilstandene ble oppløst, hva er igjen? Jeg føler at da er vi tilbake til den naturlige tilstanden, som jeg prøvde å beskrive tidligere....

Jeg tror ikke man trenger å være ydmyk, for å innse at man ikke alltid vet best. Det er mer å være ærlig med seg selv, kjenner jo at det murrer i magen når jeg skriver om noe som jeg egentlig ikke har peiling på. Samtidig, så hvis jeg føler behov for å uttrykke min mening om noe, selv om jeg ikke har doktorgrad i faget, så kan jeg vel gjøre det, uten at det skader noen andre? så lenge jeg ikke prøver å overbevise andre om at jeg har rett, fordi det ene og det andre. Det er jo bare en mening?

Cenobit: Godt eksempel. Men er det ikke nok å ha respekt for andre mennesker integritet? trenger en å bruke ordet ydmykhet?

Føler at ydmykhet - bedrevitende, er en maktbalanse og for at det skal være en ydmyk, blir det automatisk lagt noe på den andre siden av vektskåla. Som at man trenger en overgriper for å ha et offer, og omvendt. Hvis man er offer, uten noen reell overgriper, så fylles likevell overgriperrollen av noe. Syns det er interessant å se det i forhold til ydmykhet. Det er som å si at jeg er ydmyk ovenfor noen, så gir jeg de rollen som bedreviteren. Hvis noen krever at jeg skal forholde meg ydmyke til deres personlige problemer, så frasier jeg meg på et vis innsikten jeg har gjort meg i lignende problemer. Jeg kan godt respektere at folk ikke vil ha mine råd, men det betyr ikke at det jeg sitter inne på av kunnskap, ikke kunne vært relevant for den personen. Det med respekt føles som et valg om å trå til side, det med ydmykhet føles som å irrelevantisere (nytt ord), de innsiktene en sitter inne med (som i at det til slutt ikke er relevant for andre enn en selv).

Enig med hjortedanser om dette med respekt. Det gir en større følelse av at alle parter er likeverdige.

Foresten, link på "humility" http://en.wikipedia.org/wiki/Humility

Litt til...Leste linken din, Sjelevenn. Siterer slutten (http://www.fastupwards.com/artikkel.php?id=40)

En som tror at han fortjener selv den minste flik av den nåden som Gud har gitt ham kan aldri bli ydmyk. Det kan bare den som ser seg selv som en håpløst fortapt synder, frelst av bare nåde. Ydmykhet handler om selvinnsikt, og denne selvinnsikten får vi igjennom Guds ord og igjennom Gud lov. Når vi ser oss selv slik som vi virkelig er, i lys av Guds hellige lov, og får se hvor store syndere vi er, så gjør det oss ydmyke. Og jo mer vi får se oss selv i sannhet, jo mer ydmyke blir vi.

Føler at jeg tenker "enig, uenig,enig, uenig, hæ? enig, uenig" når jeg leser. Det er jo noen gode poenger, som det å ha selvinnsikt og se seg selv "i sannhet". Men føler også at det handler om en stor frykt for sitt eget ego....Så man prøver å holde det i tøylene, ved å undertrykke det. Men blir ikke det litt som å undertrykke følelser tro? som at de bygger seg opp og kommer ut på andre måter. Feks når kristne insisterer på at de har rett(litt underlig å lese om ydmykhet av den gjengen der, når jeg har til gode å møte en virkelig ydmyk kristen, som ikke mente at han innerst inne hadde funnet sannheten.)

"Sjelevenn":

Ser på ydmykhet som en meget god egenskap, og følger gjerne med innsikt.

"Silva":

Ydmykhet forbinder jeg med kjærlighet!

Når jeg sitter på fjellet og ser utover havet...å hviler øynene på skogen som langsomt klatrer oppover fjellet...å der fuglene seiler på den lette sommerbrisen....kjenner jeg ydmykhet.

Når jeg mediterer...å kjenner kjærligheten fra mine hjelpere og kraftdyr som har tatt på seg en ikke enkel oppgave å veilede meg...for at jeg skal komme meg gjennom livet på den mest givende måten...for mitt liv...og min lære...kjenner jeg ydmykhet.

Når jeg ser på mitt barnebarns søkende blikk, min datters flotte vesen...min svigersønns godhet...og min katt`s uselviske kjærlighet...kjenner jeg ydmykhet.

Takk for det vakre dere skriver! Det er flott å lese, og det minner meg på hvor vakkert og unikt livet egentlig er.


Ydmykhet for meg er kjærlighet og respekt.

Jeg blir f.eks fylt av ydmykhet når jeg gjenkjenner fremmende mennesker. Vi er jo alle et og kommer fra den samme kilden. Å se fremmende mennesker inn i øynene og vite. At vi på nytt møtes på jorden gjør til at jeg blir fylt av glede, ydmykhet og respekt, for skaperverket og hvordan vi alle er en del av det. Jeg snakker ikke om respekt hvor en blir redd for å si hva en mener, men respekt i form av ydmykhet og ren kjærlighet. Jeg tror at hvis en kjenner seg selv godt nok, vet en hva ydmykhet er og en vil kjenne sin sanne kraft. Vi er alle forskjellige og har alle ulike tolkinger på hva det er og betyr. Sannheten er at vi alle har rett i det vi sier, fordi vi forteller noe vi tror på.  Har vi respekt for hverandres meninger har vi også ydmykhet i våre hjerter. I bunn og grunn kan en si at ydmykhet også er forbundet med aksept. Klarer du å akseptere andre for den de er, vil jeg si at du har både kraft og ydmykhet.

Ydmykhet er sjelens rene kraft. Sjelens rene kraft er ubetinget kjærlighet og ubetinget kjærlighet er hva vi er. Vi må bare finne det i oss selv. En ydmyk kraft som en vil behandle med kjærlighet og respekt. Jeg tror på det gode i alle, uten å være naiv. Jeg tror fordi vi alle er et og vet innerst inne i vårt hjerte hva vi gjør. Kontakten med vår ubetingete kjærlighet er sjelens språk til oss.

Maxius.

 
Jeg kan ihvertfall si jeg blir ydmyk av dine innlegg, Maxius. 

Du er virkelig god til å uttrykke deg, Sommersky!
Ja du.... Mye i den linken satte seg fast i halsen. Opplevde det på samme måte som deg.
Nå skjønner jeg det første inlegget ditt bedre.... og jeg vet heller ikke om jeg liker uttrykket lenger...
Tråder som dette er lærerikt!

Det skjer ofte jeg treffer personer som har mere peiling og innsikt enn meg på svært mange områder, og de er jo virkelig en tilgang!
Og da spesiellt på områder jeg synes er interessante. Da kan en kalle det å være ydmyk ovenfor de kunnskapene og innsikten de kommer med. Underdanighet har ikke noe der å gjøre, mener nå jeg...
Man gjør seg selv til offer for underdanighet... først når en oppfatter seg selv som mindre verdifull enn vedkommende..
Og det er jo en illusjon... eller hur...?

Maxius: Jeg ser for meg at det du skriver om, treffer humility, bedre enn den norske oversettelsen. Men det er som sagt forskjellig hva vi legger i begrepet. Vil bare understreke at jeg ikke har noe i mot kjærlighet, respekt og sjelens rene kraft 

Sjelevenn: Takk for kompliment    Sånne personer pleier jeg å si at jeg har respekt for kunnskapen demses. Men nå følte jeg meg plutselig veldig kverulerende  Enig i det med underdanighet, man må tro på det, for å bli del av det (men det er ikke alltid like lett å la vær)

Saken med det å se litt nærmere på det begrepet her, for min egen del. Var fordi jeg har følt det som om det ligger en dobbelbunn i det og da er det lett å la seg manipulere. Som om noen skulle be meg om å være mer ydmyk (fordi den ønsker å målbinde meg) og jeg ser på meg selv og tenker, ja..jeg kunne jo sikkert vært mer ydmyk. Det jeg tror jeg sier ja til, er en slags holdning som jeg forbinder med noe positivt, det jeg virkelig sier ja til er å underrette meg en annen persons vilje og på en eller annen måte si ja til at ...du vet bedre enn meg, det er best jeg holder smella.

Denne artikkelen var interessant: http://www.humiliationstudies.org/docum ... okrati.pdf

Hun regner ydmykhet, som balansepunktet mellom stolthet og ydmykelse.

Sånn jeg forsto det er ydmykhet en slags frivillig underkastelse (som det å følge trafikkreglene). Så i åndelig sammenheng, kan man si at man frivillig underkaster seg en større helhet, Gud, den store planen osv?

Men hvorfor må vi ha et uttrykk som ligner så på ydmyket? Hvordan kan man ta ordet, kalle det ydmykHET og så betyr det plutselig noe helt annet? Ordene slekter jo på hverandre. Hva om den gyldne middelveien het....bedrevitenhet. ville det gitt noen god klang? vil man ikke automatisk knytte det opp til å være bedrevitende?

Jeg vil ha et nytt ord. Et som inneholder de tingene silva og maxius skriver om. Noe om å se seg selv i en større sammenheng og kunne handle ut i fra helhetens beste og ikke kun seg selv (selv om jeg tror at felleskapets beste, er ens eget beste og det egentlig ikke er noen motsetning her). Hvis noen har et forslag, så bring it on...

Ellers grubler jeg litt på hvordan jeg skal ta kommentarer som "vi må jo være ydmyke" "her trengs mer ydmykhet" osv. Greit om en ser det selv, men hvis en ikke føler at en har vært bedrevitende. Kan en bare si, at nei, dette stemmer ikke for meg? For jeg føler at det er en slags usagt regel om at en alltid kan bli mer ydmyk og at derfor vil et slikt utsagn alltid være riktig. Og å protestere mot det vil være som å si at jeg tror jeg er noe. Det er vel her janteloven gjør sin intreden. Det har jo og vært en dyd å være nesten selvutslettende, tenker på mennesker som dør og de etterlatte skryter av hvor selvoppofrende personen var " han ba aldri om noe og det var aldri nei i hans munn".

Sånn jeg forsto det er ydmykhet en slags frivillig underkastelse (som det å følge trafikkreglene). Så i åndelig sammenheng, kan man si at man frivillig underkaster seg en større helhet, Gud, den store planen osv?

Slik jeg ser dette...jeg tror ingen (for å ta deg ordrett  ) underkaster seg trafikkreglene. Man har et valg. Enten følger man trafikkreglene og skaper flyt i trafikken, eller man lar vær og skaper kaos ved at man selv kan bli skadet og/eller andre.

Når det gjelder åndelighet har man også valg. Enten velger vi i våre hjerter å bli en del av helheten, eller vi vi velger med egoet og vil ha en så stor bit av helheten som mulig, til egen nytelse.

Når jeg tok denne i min lignelse om ydmykhet:

Når jeg sitter på fjellet og ser utover havet...å hviler øynene på skogen som langsomt klatrer oppover fjellet...å der fuglene seiler på den lette sommerbrisen....kjenner jeg ydmykhet.

Kan jeg også velge! Jeg kan velge å kjenne i hjertet en vidunderlig glede over å være i ett med dette og gleden over å dele med verden...eller jeg kan velge å ødelegge/kapre for å beholde dette vakre for meg selv. Som f.eks å kjøpe en stor bit forbeholdt bare meg og min familie...å nekter andre og nyte dette synet.

Igjen har vi mennesker ødelagt ord. Jeg syns ydmykhet er et fantastisk vakkert ord. For i mitt hjerte gjenspeiler dette ord seg med kjærligheten over å kunne vitne om verdens og vår egen storhet. Gjennom å dele, beundre, ta vare på, oppmuntre, vise respekt for en uselvisk gjerning osv.

Jeg vil ha et nytt ord. Et som inneholder de tingene silva og maxius skriver om. Noe om å se seg selv i en større sammenheng og kunne handle ut i fra helhetens beste og ikke kun seg selv (selv om jeg tror at felleskapets beste, er ens eget beste og det egentlig ikke er noen motsetning her). Hvis noen har et forslag, så bring it on...

Jeg forstår. Jeg også følte motstand til dette ord...til jeg gjorde ordet til mitt! Å forandre/bytte/finne på nytt ord...ville det hjulpet? Hva om vi heller gir ordet ydmyk/ydmykhet ny kraft?

Om man skulle byttet...vel, da ville jeg kanskje valgt ømhet...respekt...kjærlighet...hengivenhet. Men de er allerede opptatt!

Ellers grubler jeg litt på hvordan jeg skal ta kommentarer som "vi må jo være ydmyke" "her trengs mer ydmykhet" osv. Greit om en ser det selv, men hvis en ikke føler at en har vært bedrevitende. Kan en bare si, at nei, dette stemmer ikke for meg? For jeg føler at det er en slags usagt regel om at en alltid kan bli mer ydmyk og at derfor vil et slikt utsagn alltid være riktig. Og å protestere mot det vil være som å si at jeg tror jeg er noe. Det er vel her janteloven gjør sin intreden. Det har jo og vært en dyd å være nesten selvutslettende, tenker på mennesker som dør og de etterlatte skryter av hvor selvoppofrende personen var " han ba aldri om noe og det var aldri nei i hans munn".

*vi må være ydmyke*...da velger jeg å si at den som sier dette...har et helt annet syn på dette ord. For ydmykhet som jeg nevnte i sta...tror jeg må komme fra den enkeltes hjerte. Og ja, man kan fint si NEI!

Å underkaste seg en religion/livssyn/et annet menneske...kaller ikke jeg ydmykhet. Det kaller underkastelse. For meg betyr det å underkaste seg som å se på seg selv som et svakt individ fremfor den man underkaster seg.

Her kommer livsynet jeg elsker av hele mitt hjerte inn...SJAMANISME! Ingen over, ingen under...alle ved min side. For vi er alle like mye verdt, uansett erfaring, uansett hvor mye vi kan, uansett hvordan vi ser ut, uansett hvem vi er.

For vi er alle lærere og elever!

Jeg er for...å bevare ordet ydmykhet...å heller tilføre dette ord...ny kraft! 

og  i all ydmykhet 

Takk for fin tråd Sommerflørt  og takk for mange fine innlegg i den 


Jeg vil tro at det er vanskelig å utradere/se bort fra ord som dette, for å si det på en annen måte; idet jeg så nærmere på det, ble bevisst dette ord og dets betydning i mange sammenhenger, da så jeg at det har større kraft enn det jeg var klar over i utgangspunktet.

Jeg tenker at det er viktig å gjøre seg slike bevissthetsutvidenede tankerekker som vi her gjør, fordi det bidrar til at man ser ting i større sammenhenger og blir mer oppmerksom på hvor mye kraft et enkelt ord kan inneholde.

Jeg vil tro at slike prossesser som dette bidrar til at man får ordets kraft i sin makt og kan velge blant ordene og å bruke disse på en bedre/mer bevisst måte.

Jeg for min del bytter ut ydmykhet, med dette ordet "maña". Det klinger så fint, må dra lenge på N'en, oppe i ganen. "Jeg føler mannnja" 

Slik jeg ser dette...jeg tror ingen (for å ta deg ordrett  ) underkaster seg trafikkreglene. Man har et valg. Enten følger man trafikkreglene og skaper flyt i trafikken, eller man lar vær og skaper kaos ved at man selv kan bli skadet og/eller andre.

Men har man et valg? hvis man ikke følger trafikkreglene, får man ikke delta i trafikken (ved at man mister lappen). Det er for at det er frivillig, at jeg kallte det frivillig underkastelse (rettere sagt var det det begrepet som ble brukt i artikkelen jeg linket til). Man velger å la noen andre bestemme over ens vilje, fordi man ser at det er til det beste for helheten. Men vi har ingen makt over dette regelverket. Vi kan ikke si, nei nå vil jeg at det skal bli sytti sone her, og vips. Det er en autoritet som forteller oss hva vi skal gjøre og vi godtar det, fordi det virker fornuftig. Jeg syns det er passende å bruke begrepet underkastelse.

Tenkt litt på det du, cenobit spurte om i tråden, om man kan være ydmyk ovenfor seg selv og jeg tror kanskje det er hva jeg føler mest for å være ydmyk mot, det vil si, den høyere delen av selvet. Den som også er i kontakt med helheten. Som hvis jeg velger å følge intuisjonen, istedenfor fornuften, fordi jeg aksepterer at den intuitive delen av meg vet bedre. Selv når den ber meg gjøre litt sprø ting så har jeg tillit til den, fordi jeg har satt den over fornuften.

Takk Sommerfryd   

Jeg hadde i grunnen ikke tenkt så nøye igjennom mitt eget spørsmål før jeg stilte det, men jeg er glad for at dette ordet fikk så stor oppmerksomhet.

Skal her forsøke å svare på mitt eget spørsmål slik jeg forstår det;

Jeg kan være ydmyk overfor meg selv ved å ikke lyve!

Dette mener jeg er både et riktig og ikke minst et viktig tema, fordi ved at jeg lyver så svekker jeg min egen integritet og selvrespekt.

Så Moses hadde nok fått en meget viktig innsikt i dette bud; Du skal ikke lyve!

Nyere forskning på menneskers følelser styrker meg i tanken på at dette kan være riktig da det viser seg at negative emosjoner skaper ubalanse ikke bare psykisk, men også fysisk.

Jeg vil videre hevde at dette er essensielt i forhold til sjamanen yrket fordi når man svekker sin egen integritet/selvrespekt så reduseres også evnen til intuitiv tankegang, som igjen forhindrer oss i å være i nuet.

Fant en fin forklaring på dette siste gjennom en videosnutt på YouTube, skal se om jeg finner den igjen…


Kom til å tenke på at dette også er viktig i forhold til det å skylde på andre, det er jo implisitt en løgn.

Jeg ble engang fortalt at når du skylder på andre, altså retter pekefingeren mot noen, så bør man være oppmerksom på at du da også mest sannsynlig i samme håndbevegelse retter tre fingre mot deg selv.

Ja, denne var fin å lese  Ærlighet ovenfor seg selv 

Jeg vet ikke hvordan dette er i den virkelige verden, men jeg husker i filmen "danser med ulver", at det ble snakket om å gå den sanne veien. Kanskje det er et annet ord på å gå den lyse veien, hjertets vei, osv ? Syns det var fint uttrykk ihvertfall .