Sjaman.com – Forumarkiv

Lurer litt på det her med utesitting,hvor man skal tilbringe så og så lang tid f.eks inne i en skog,alene men i samhandling med andre (erfarne). Hvordan vil det være å eventuelt gjøre dette helt på egenhånd? Hvilke risikoer kan man utsettes for? Mener at jeg en gang ble advart mot å gjøre dette alene, men kan ikke minnes hvorfor. Noen her inne som kan fortelle litt om dette? Ev. egne erfaringer?

Har selv sittet alene på fjellet og det har bare gått bra.(Egen erfaring)

Du kan godt gjøre det alene, men det er en støtte og styrke å gjøre utesitting med andre, om man trenger den støtten da. En kollektiv handling kan være sterkere enn det man gjør alene...

Etter min erfaring kan utesitting være strevsom, særlig første dagen og natten, og andre...men så kan man komme mer inn i det. Det betyr at man åpner seg mer. At man kommer mer i kontakt med omgivelsene. Og seg selv.

Kunsten er å klare å tåle den overgangen som det er å nå inn til seg selv.

Risiko?

Du kan risikere å bli våt og kald. Du kan også risikere å gå vill. Eller å brekke beinet... Eller å se en elg på nært hold. Men det er vel ikke slik risiki du lurer på.

Overgangen har sin egen dynamikk. Du kan risikere å kjede deg. Eller å kjenne din rastløshet og avhengighet av komfort, underholdning/distraksjoner og mat, eller kjenne på kraften i den indre hypnosen eller den indre paralysen. Og å møte egen neglbitersk angst.

Bakom den ligger noe annet.

Dette som ligger bak kan være liv-død-nytt liv prosessen, en prosess der noe disfungerende dør og  nytt liv oppstår...

Ellers: Den som forventer mye, kan få lite. Den som kan vente lenge, kan til slutt få Gaven...De siste timene og minuttene av en utesittaing kan være verdi-fulle.

Om du går ut alene, er det godt at en eller annet vet om hva du skal og hvor du går. Det kan tjene som en livslinje til den rasjonelle og ytre siden av livet, mens du utforsker den yte og indre villmarken, som en crazy sjaman...

Gi oss gjerne en rapport her om du drar på utesitting.

Jeg er forresten nettopp tilbake fra en slik tur på Finnmarksvidda...kjenner meg...levende.

Mvh Ailo

Tusen takk for svar! Skal prøve å få til noe iløpet av høsten, før det blir for kaldt. Ønsker dere alle en fin dag!

Lykke til

Selv er jeg altfor pysete til å kunne gjennomføre noe slikt alene. Antagelig måtte nok noen holdt meg i handa under en slik utesitting. Desverre føler jeg mer ti ganger mer trygg i byen på natten, enn i skogen på natten, er alt er ukjent og skummelt.

Men....målet er å greie det en gang......men det blir det nok leeeenge til..... 

Vissa säger att på utesittningar skall man aldrig vända sig om. Inte titta bakom sig. Vad som än står där.

När jag känner Rädslan för Det-Som-Är-Bakom komma, då ska jag bara stå still. Stå still och njuta av det där pirret av Rädslan i kroppen. Hälsa på den där jag bara sitter,
mitt på stenen,
med mörk tät skog runt mig
överger jag mig till rädslan...

I den stunden blir den snabbt en föränding av medvetandet och tillåter mig att resa som jag aldrig gör annars. Allt tunnlar innåt och jag formligen kastas in i andevärlden.


Helt utan trumma,
helt utan sång,
helt utan dans..


Jag får helt andra öron, de hör inte bara trädens sus, utan viskningarna som bor i det suset. Talet. Språket. De hör inte bara, de RÖR sig, som på en älg. Verkligen rör sig. Jag känner ju muskler jobba som jag inte visste fanns där...

...och en näsa, nej en NOS, som kan lukta allt mycket bättre. Dofterna blir krispigare, mer klara, jag kan lukta ett löv falla, och öronen vet vilket träd det faller från, i en skog om tusen träd.

Jag räcker ut tungan och den smakar på omgivningen. Smakar vildväxande verklighet, vacker, våldsam, vanebildande, vattnig, vertikal och våt.

Min hud lever! Jag bor bara i den. Den är tusen-miljoner-miljarder celler stark! Den kan känna fukten som bildas, och den vet åt vilket håll vinden ska blåsa innan den. Den kan känna kläderna hindra den från att känna. Jag vill bli naken. I a f på överkroppen.

Jag vill låta småhåren tala! Det är en enorm upplevelse att bli skog för en stund.
Tack Rädslan. Du blev ngt vackrare.

HAr forsåvidt postet denne før, dette er bare ett forslag. (Kartet er ikke veien)

Visjonssøken har tatt mange former opp igjennom årene, fra overlevelsestester, til pilgrimsferder og indre søken. En visionquest kan sette deg i kontakt med deg selv og åndeverdenen. Alle kan ha nytte av en slik søken. Du vil trenge å avgjøre visse ting før en visionquest. Hvor skal du dra, når vil du dra og hvor lenge skal du være borte?
Hvor du drar er viktig. Ett personlig kraftsted er det beste. Det bør også være ett sted hvor du ikke blir forstyrret. Hvor lenge du skal være borte spiller mindre rolle. Bare det er lenge nok. Noen ganger er en ettermiddag nok, noen ganger trenger man dager. Spør guiden din hvor lenge du trenger hvis du er usikker. Det er viktig at du lar noen vite hvor du drar og hvor lenge du blir. Spørsmål på en visionquest er som regel om store problemer eller om livets store spørsmål.


Historisk sett fastet sjamanene før og under en quest, både for å rense seg og som offer for å vise at de tok det seriøst. Hard faste kan være skadelig for kroppen. Istedenfor foreslår jeg at du spiser mindre enn normalt i dagene før seremonien. Under selve questen skal du prøve å ikke spise noenting. Men drikk vann under selve questen, Hvis du må kan du også drikke litt fruktjuice. PRØV IKKE Å GÅ UTEN VANN. Vær sikker på at du har med deg nok vann til hele oppholdet. Hvis du har spesielle sykdommer, ta hensyn til dem.
Ta med deg så lite som mulig på en visjonssøken. Nok varme klær, ett teppe, tromme, og smudge. Ta ikke med deg ting som distraherer, bøker o.l.




Når du kommer til stedet ditt lag deg ett medisinhjul, og sett deg i åndedøren. Lukk øynene og introduser deg og hils elementene og omgivelsene rundt deg. Bruk den tiden du trenger. Reis, dans, syng, lytt og lær. Hvis du ønsker det kan du prøve å holde deg våken under hele seremonien. På lange seremonier kan du sove noen timer, men prøv å sov minst mulig.
Se etter tegn fra åndene. De er som regel små, åndene trenger ikke å bruke slegge ;-) Ett fugleskrik, ett besøk fra ett dyr kan ha stor betydning og mening i en visjonssøken. Ikke bekymre deg om du blir rastløs eller sulten, du kommer sannsynligvis til å være det og det vil plage deg. Det er en del av læringen. Ikke gi opp, opplevelsen vil være sterkere om du klarer det.

Når det er på tide å dra, sett området i nøyaktig samme stand som det var før du kom. Rydd opp søppel etter andre. Husk å takke åndene og guidene dine før du drar.

Svarene dine trenger ikke å være klare, det kan ta lang tid før du får klarhet. Husk at du får vite det du trenger å vite når du trenger det. Del gjerne det du opplever med folk som ikke dømmer deg, men du må ikke.

Tusen takk, whitecougar, dette var gode råd.
En grei måte å gjøre det på.
Fikk ikke tatt turen i høst, så jeg satser på å
komme meg avgårde på vårparten. Litt mye snø nå.

Enn mer man ofrer av seg selv under utesitting enn mer får man.De utfordringer som sult,rastløshet,tretthet,frykt,osv bør mestres for at åndene skal dele noe med en.I vår moderne verden er vi vant med velvære,derfor er det spesielt viktig for oss og ofre den i bytte mot åndelig gave.Alt har sin pris,men når det gjelder åndelige gaver,er det alltid til syvende og sist verdt prisen.
Når man  skal gå den åndelige veien,må man være både giver og mottaker.Ut i fra min erfaring.

Om Tenzin Palmo, Baral, og mitt

I dag, 1. nyttårsdag, tenker jeg at nå er det heldigvis snart min tur til å følge tåken inn i fjellheimen og la meg oppsluke av naturen. Jeg skal være borte i minst ett år, kanskje to år. Mirakuløst nok finnes det et en liten værblåst koie et hemmelig sted høyt oppe på en fjelltopp i Norge. Det er hit jeg skal dra. På den litt glisne tredøra er kun mitt navn risset inn med tollekniv. Inspirert av tibetanske togdemas har jeg tenkt å alternere mellom koia og en fjellhule noen mil unna. Alt er planlagt. Når jeg pakker sammen i løpet av neste uke skal jeg bare ta med en bok - en diktsamling av Rumi - noen varme klær, en sovepose, fyrstikker og et par tannbørster. Ingenting mer.

I morgen starter det praktiske arbeidet med å si opp jobb, leilighet, ordne med ettersyn av ungdommen i huset, avslutte kontoer og avlyse alle avtaler for ca. to år fremover. osv.osv
Slike drømmerier har lokket rundt i hjernen min i dag når huset har snorket og Oslos gater fremdeles er i bakrus. Plutselig fikk jeg så inderlig lyst til å fable litt om retretter, tilbaketrekninger, nonner og yogier her på Forumet.  Kanskje vil jeg bare overbevise meg selv om er at det er mulig å gjøre langvarig tilbaketrekning også for vanlige vestlige mennesker. Eller.. kanskje jeg bare vil dele litt informasjon om to spennende personligheter med dere på den første dagen i 2007.

At mennesker fra ulike religiøse grupperinger, særlig fra Asia, gjør langvarige retretter synes det færreste er særlig originalt eller merkverdig. I noen samtaler i det siste har jeg luftet tanken om å trekke meg tilbake fra folk (selvsagt først når sønnen min er en godt voksen mann og lei av sin mor ) og har fått uventede positive reaksjoner tilbake. Riktignok har de fleste reaksjonene vært at det hadde de ikke orket, men flere enn jeg hadde trodd har faktisk tenkt ganske seriøst over at de ønsker å leve avsondret fra folk en tid. For de av oss som tenker i slike retninger er det stimulerende å høre om mennesker fra vår tid som velger å gjøre langvarige retreater avsondret fra folk og prisgitt naturens krefter. Utesitting slik det praktiseres i regi av Sjamansonen høres ut som et fint startpunkt og definitivt noe jeg skal forsøke å få med meg mens jeg venter på min tid for langvarig tilbaketrekning kommer.

For noen år siden leste jeg A Cave in the Snow (1998) av den engelskfødte buddhistnonnen Vicki Mackenzie, eller Tenzin Palmo. Dette er en biografien om vestlig kvinne som ønsket å følge og gjenopprette togdema-tradisjonen for kvinner i den tibetanske tradisjonen (svært forenklet sagt er en togdema en yogini som følger Milarepa-tradisjonen).Tenzin Palmo gjorde en tolv år retreat alene i en grotte i Himalayafjellene på 70-og 80-tallet. Hun mediterte 15 timer for dagen, sov sittende i en ”meditasjonskasse” og snakket ikke med noen i løpet av denne tolvårs-perioden.
Det er nå lenge siden jeg eide den boka, men jeg husker ennå mye av innholdet og synes det var svært fascinerende å lese om hennes liv i fjellgrotta, møter med ville dyr, naturkrefter og seg selv i sin søken etter opplysning.

Nylig hørte jeg historien om en yogi som reiste fra India/Bengal til Norge for å meditere i den norske fjellheimen. På folkemunne sied det at han lette lenge etter et sted han kunne trekke seg tilbake til for å meditere. Tilslutt fant han et fjell i den norske fjellheimen. Dette begynner nå riktignok å bli ganske lenge siden.  Surenda Nath Baral (eller Swami Sri Ananda Acharya) bosatte seg i fjellsiden på Tronfjellet i Alvdal og levde der fra 1917 og fram til han døde på fredsdagen 8. mai 1945. I tillegg til å være munk og yogi var han filosofiprofessor og poet.

Riktignok bodde Baral i et hus i fjellsiden og ikke i en grotte og han levde heller ikke avsondret fra folk – i hvert fall ikke hele tiden. Baral skal ha skrevet mer enn 30 bøker om blant annet poesi, filosofi og spiritualitet. Han lanserte også ideen om å opprette det aller første fredsuniversitet på Flattron (fjelltopp i Tronfjell) og i 1979 ble det reist et monument her. Bautaen er visstnok tenkt å være den første steinen til fredsuniversitet - Mt. Tron University of Peace- som er under planlegging. Jeg vet ikke om det blir noe av dette fredsuniversitetet i den norske fjellheimen, men en spennende historie synes jeg likefullt dette er.

Informasjonen om fredsuniversitetet fant jeg på selvsagt på internet og akkurat det passet ikke helt inn her fordi dette innlegget skulle handle mer om tilbaketrekning fra folk og inn i naturen. Å opprette et fredsuniversitet på fjellet må nødvendigvis føre til befolkning av naturen, men slik gikk nå engang den historien. Og man kan da ikke lyge heller.

nnY
Hva er inntensjonen med en slik utesitting?om jeg kan spørre. 

Er det noen som vet om det er planlagt utesitting i høst?
Hvor skal den være?
Jeg har vært endel alene i skogen tidligere, kjenner igjen det deilige med å få tid til å komme ut av samfunnshypnosen. Men jeg har aldri vært på "ordentlig" utesitting før.
Ville gjerne vært med en tur i høst.

Skjønner ikke hvorfor en må planlegge en utesitting så veldig,jeg men....?
Det må vel bare være til å gå i gang og gjennomføre,hver for seg,hvis en er et fritt menneske?
Eller er utesitting blitt en `"gruppegreie" også nå?
Jeg har prøvd det 2 ganger i mitt liv,og det skjer igjen når det skal skje.
Må innrømme at jeg sitter der med en diger malmfuru i ryggen,og sammen utgjør vi et ganske godt team.
Ingen frykt direkte,men årvåkenhet som sakte glir over i en annen tilstand.
Å være sulten,skjerper tilstanden.

Det er lurt å ta med mel både for ofring og strø i en sirkel rund der du skal sitte.Dette er for beskyttelse ,skadelige vesener ser ikke en bak sirkelen.Det hender at det dukker opp vesener som kan skremme med sin kraft,vet ikke særlig hvorfor ,kansje for å teste.

"dimi":

nnY
Hva er inntensjonen med en slik utesitting?om jeg kan spørre. 

Selvsagt kan du spørre Dimi!!! Skal forsøke å svare. Har dog problemer med kort

Jeg skrev innlegget mest fordi jeg fikk så inderlig lyst til å dele min fasinasjon over to litt uvanlige personer med noen andre. Nå var det riktignok både feil tråd og forum å legge det inn på, men slikt skjer. Hvem vet, neste gang blir jeg kanskje fengslet av biografien til en gutt som har reist til Tuva for å lære om sjamanisme der. 

I forgårs synes jeg bare det var utrolig spennende å lete opp informasjon om en person som - i begynnelsen av forrige århundre - reiste helt fra India og opp til et ganske anonymt fjell i Alvdal for å meditere! Dette fikk meg til å huske historien om den engelsk kvinnen som valgte å bo inn en fjellhule i Himalayafjellene i tolv år og dermed var jeg i gang. Slike historier pirrer nysgjerrigheten min og minner meg samtidig på at man kan gjøre mye sprelsk i egen tilværelsen også. Dersom man har slike lyster da vel å merke.

Så over til intensjonsavdelingen:

Jeg aner ikke hvorfor Baral søkte til fjellene og hvilke intensjoner han hadde med sin retrett, men så langt jeg har forstått var han buddhist og da er det nærliggende å tro at han søkte opplysning. Tenzin Palmos intensjon var - så lang jeg husker å ha lest - oppvåkning som kvinne (Hun tilhører en buddhisttradisjon der mange mente, og fremdeles mener, at det ikke er mulig å oppnå opplysning som kvinne). 

Når det gjelder meg selv har jeg ingen spesielle intensjoner med drømmen om å leve avsondret fra folk en tid. Jeg har bare lyst til å forsøke å leve alene i og av naturen. Bare det. Ingen ambisjoner eller ønsker om opplysning av noe slag, men tror jeg ville ha godt av det. Tror også at hvis man kan klare å gjennomføre en langvarig tilbaketrekning er en viss grad av personlighetsforvandlig uunngåelig.

"dimi":

Det er lurt å ta med mel både for ofring og strø i en sirkel rund der du skal sitte.Dette er for beskyttelse ,skadelige vesener ser ikke en bak sirkelen.Det hender at det dukker opp vesener som kan skremme med sin kraft,vet ikke særlig hvorfor ,kansje for å teste.

Dette starter snart å ligne litt på noe jeg har snust på før.....,men et helt annet sted enn i den norske fjellheimen,Dimi!
Uansett så sammensatt jeg er,så møter jeg ikke obeahmannen i fjellheimen min hjemme. Tror jeg.Basta!

Til deg nnNY: har også lest et sted om denne indiske yogien som søkte til fjelltrakter i Norge for å utvikle seg. Spennende historie som jeg ikke vet så mye om.jeg kunne likt å lese om fruktene av visjonene og meditasjonene hans...

Hvorfor ikke.La kraften bli med deg! Stor utfordring og ofring. 
Jeg husker leste i et blad om en man som forlatet sine nære og flyttet i finskogen,bodde der avsondret helt til sin død.
Nå sies det at det spøker i den lille jakthyte han bodde.
Jeg personlig mener ,om man drar på utesitting i korte eller lange perioder ,mottar man åndelig gave så skal man bruke den gaven til det beste for seg og andre og ikke bare dø med den gaven som kan kansje bli vedkommendes fele .

"dimi":

.....bare dø med den gaven som kan kansje bli vedkommendes fele .

Hoho..bli fele?! Jo det skal det visstnok kunne bli fine lyder ut av.

Men hva er obeahmannen?

Det har du jammen rett i,Dimi! Forvalte kunnskapen og innsikten virker mer....hensiktsmessig.
Men noen ganger gjør en det bare for seg selv,og slik kan det også være en hensikt.
Jeg tenker plutselig på dyr som er syke,og som vet de skal dø snart,hvorfor drar de sin veg,gjemmer seg bort?
Kanskje for å komme til enighet med sin skjebne og sin....sjel?
Jeg tenker også på disse eremittene som satt i årevis i huler og bergsprekker nedgjennom Europa også. Hva fikk de ut av det? Skrev de ned sine efaringer,eller mottok de folk for å opplyse dem? jeg vet ikke nok om det,men lurer egentlig på det...

Når det gjelder nordiske menn,så er det faktisk en del av dem som rundt middelalder flytter ut av sitt tette, lille rede og familien,og lager seg et skikkelig HI en eller annen plass utpå vidda-eller i ei koie i skogen et sted..Skal leve som en MANN og som en BJØNN! Basta! Skjegg og godlukt øker dag for dag.
Ete middagen med tollekniv og nistirre inn i ovnen gjennom vinteren.
Lurer på hva som er drivkreftene våre som ligger bak dette???
Har noen tenkt på at nordmenn er ganske unike til å dra på hytta,leve spartansk og lytte kun på vermeldingen på radio for perioder?
Jeg tror det er nomaden i oss som vil ut og fram i lyset.
Det naturnære mennesket som fulgte naturens sykluser,og slik fikk et nært forhold til den-og seg selv.
Obeahmannen og slikt hører til i den afrokaribiske gråsonen. Det ligger mye magi i temaet. Hvit og svart.Det blir spilt på frykt.
Men denne skapningen maner jeg bort fra den vakre norske fjellheimen!Husj!

Sorry. Jeg mente felle.

Vil også tro ,at opplystheten blir så dyrebar for dem at de holder på den ,selv om etter døden.
De ofret jo mye for de opplysthetene ,vanskelig å gi slipp.Fanger seg selv i sin opplysthet for all evighet.
Bare en teori fra min side,har ingen erfaring med den slags.

Tror nok at det fins slike mennesker ja. Som knuger på visdommen. Eller som kanskje er usikre på om det er visdom eller galskap i andres øyne,og derfor ikke møter publikum etter en slik periode...
Meg bekjent,så har indianere med (og uten)evner reist på ensomme visionquests for både seg selv,og til beste for stammen de tilhørte.Det høres hyggeligere ut når noen venter,der hjemme

Det frister i hvertfall ikke meg å bli en sånn visdomsknuger.
Det er godt at vi har sjamansonen,hurra,hurra,hurra.

Først visdom,så får vi se om vi vil knuge den eller ei.Man kan jo finpolere den littgnatt!?

Nå sparker åndedyrene i avataren min med bakbeina,og det tar jeg som et tegn fra dem....: om at jeg skal bysse lalle.

Jeg har aldri vært borti UTESITTING og ser frem til å erfare det i Amazonas Peru sammen med planteseremonier der og andre ting. Nå trenger en ikke å reise til Peru for å erfare Utesitting... Så det kommer vel også muligheter for det her i landet - om det er ment å være det for min del.