Sjaman.com – Forumarkiv

Jeg skal skrive et foreord til en kunstners bok. Kunstneren er arkitekt og billedkunstner. Jeg har følgende utkast akkurat nå:


Jeg fortalte deg om livet mitt men du kunne ikke forstå. Du var i din verden der du hadde kommet i gjennom oppdragelsen din og der du hadde lært ordene til å snakke i. Men du manglet ordene til å forstå meg. Disse ordene hadde dødt og du var redd at de kunne gjenoppstå og skremme deg.

Så fant jeg fram bilder og historier og håpet at du kunne forstå budskapet mitt på den måten. Men da sa du at jeg var gal. Det var ikke mulig at historiene mine var sanne for da ville du blitt nødt å tenke at det var deg som var gal. Og du var redd for dette. Og det hele bare fordi vi hadde forskjellige synspunkter.

Hva om vi har forskjellige ståsted? Så begynte jeg med å lage bygninger som var tilpasset til meg. Å lage verdener jeg var glad i og jeg kunne leve i.

Jeg fant noen som beundret meg. Jeg fikk anerkjennelse. Jeg visste ikke om de forstod meg. Jeg ville si noe. Jeg ville ha vært glad om de kunne forstå.

Så begynte jeg stadig på nytt. På forskjellige måter. Men likevel alltid det samme. Håpet å få sjansen at minst ett menneske forstår.

Forstår du nok nå?


Jeg foreslår at du leser dette på minst tre måter: Først er du selve jeg-et. Så er det kunstneren som beretter. Og så ber jeg deg å forestille deg at det er den store hjemmeligheten som vi kaller gud som taler.




Hva synes du om dette?
Gåååja

Jeg vet ikke helt hvor alvorlige tilbakemeldinger du vil ha på dette, men jeg tror at hvis du skal fange noens oppmerksomhet, så er det ikke så lurt å begynne med en potensiell anklage som: "Jeg fortalte deg om livet mitt, men du ville ikke forstå". Hva med: Jeg har fortalt deg om livet mitt og ønsker at du skal forstå... ovs..
Siv

jeg glemte å si at det er veldig fint at du er tilbake igjen..
Siv

Det kan ikke være "Gud" som taler, for Gud har ikke behov for at noen forstår ham/henne. Gud trenger ikke noen som beundrer og anerkjenner.
Gud har ikke behov. Egoet har behov. Så fra 'jeg' og kunstner-siden fungerer det godt. Men ikke som guddommelig tale.

Jeg har kanskje misforstått budskapet... Men det var det som slo meg.

Jeg må si at jeg ikke akkurat forstår!
I hvert fall ikke alt.
Men jeg syns det ikke gjør noe, det er jo det du snakker om ikke sant.

Jeg liker opplegget og hele avsnittet. Særlig liker jeg oppfordringen å lese på tre forskellige måter.
Det gjør foreordet ekstra flott.

Hvis det vært jeg som hadde skrevet hadde jeg bytt ut synspunkter mot erfaringer, men det blir jo en litt annen mening da.

Lykke til
Gunilla

Jeg fortalte deg om livet mitt men du kunne ikke forstå. Du var i din verden der du hadde kommet i gjennom oppdragelsen din og der du hadde lært ordene til å snakke i. Men du manglet ordene til å forstå meg. Disse ordene hadde dødt og du var redd at de kunne gjenoppstå og skremme deg.

1) Meg)---Jeg søker et fortrengt minne hos deg. Husker du virkelig ikke? Da vi som små barn hvisket om de små tingene vi så, som ikke de andre så. De voksne sa vi bare innbilte oss ting. Sa at dette måtte vi slutte med. Du fulgte de voksnes råd, men ikke jeg. Jeg valgte å leve i min verden, den verden vi en gang delte. Du vokste fra den. Å du vil ikke innse den, du er redd for å bli sett på som gal.

2) Kunstneren)---Jeg forteller deg i ord, hva du en gang hadde, som du ikke lenger ser. Jeg uttrykker meg gjennom ord hva jeg opplever der jeg er nå. Jeg vil vise deg en verden du ikke lengre kan huske. Noen fortalte deg, at en slik verden ikke eksisterer. Du valgte å tro dem, fremfor å to på deg selv.

3) Gud)---Jeg ga dere taleevnen, evnen til å formidle ord, slik at dere kan lære av hverandre, dele erfaringer. Men jeg ga dere også tillit, til å kunne motta ord fra deres medmennesker, som et sant budskap. Dere fikk ikke talegaven for å formidle løgner og fare med usannheter. Lytt til ordene, og forstå!

Så fant jeg fram bilder og historier og håpet at du kunne forstå budskapet mitt på den måten. Men da sa du at jeg var gal. Det var ikke mulig at historiene mine var sanne for da ville du blitt nødt å tenke at det var deg som var gal. Og du var redd for dette. Og det hele bare fordi vi hadde forskjellige synspunkter.

1) Meg)---Ved å påpeke minner hos deg, gjennom gjenstander, håpet jeg det ville vekke din glemte skatt, slik at du kan huske det vi en gang delte. Men ditt uforstående blikk sier meg at denne skatten er begravd langt ned. Å du husker ikke en gang hvor. Men jeg ser også redselen i ditt hvitøye, over at jeg skal se at du husker noe, men det eneste du husker er at dette er en forbudt skatt. Så du kaller meg gal, for å beskytte deg selv, mot å innse at vi er de samme, men med forskjellige eraringer.

2) Kunstneren)---Gjennom mine bilder formidler jeg mitt budskap til menneskene. Jeg formidler en skatt vi alle har, men som mange har gravd ned, i tidlige år, fordi vi ble nektet å vise denne skatten. Du vil forstå gjennom mine bilder og historien rundt dette, at det finnes noe i det, noe du er redd for. Jeg vil dele mine bilder og historier med deg, for det er nettopp bilder og historier vi kjenner oss best igjen i.

3) Gud)---Jeg ga dere kunstneriske evner, noen i form av å uttrykke seg gjennom bilder og levende fortellinger. Jeg ga dere øyne så dere kunne se. Jeg ga dere lyset til å se alle de flotte fargene, å noen ga jeg en evne til å formiddle sitt budskap, til dere som har glemt evnene. Jeg ga dere egne tanker og handlinger, men dere lar likevel andre ta styringen, binder deres evner og talenter fast, så dere ikke evner å ta dem i bruk.

Jeg fant noen som beundret meg. Jeg fikk anerkjennelse. Jeg visste ikke om de forstod meg. Jeg ville si noe. Jeg ville ha vært glad om de kunne forstå.

Så begynte jeg stadig på nytt. På forskjellige måter. Men likevel alltid det samme. Håpet å få sjansen at minst ett menneske forstår.

Forstår du nok nå?

1) Meg)---Tilslutt fant jeg noen som anerkjente meg. Slik jeg var. Er. Men av redsel for igjen å bli avvist, turde jeg aldri spørre om de virkelig forsto meg. Jeg fant stadig på nye veier til å formidle mitt budskap, i håp om å nå frem til hvertfall et menneske som ville forstå. Gjennom mine berettelser...forstår du meg nå?

2) Kunstneren)---Joda, mange begynte nå å beundre mine verk, bilder og historier. Men er det fordi de forstår hva som skjuler seg i dem? Eller liker de bare formene, fargene? Historien? Hvordan kan jeg vite om de kjenner seg igjen? Jeg får meg ikke til å spørre, redd for å finne ut, at de faktisk ikke forsto, mitt verk, min verden, mine historier. For  ved å ikke si noe, vil et menneske forhåpentligvis...en dag...komme å si...Jeg forstår deg nå.

3) Gud)---Jeg skapte mennesker ulike, nettopp fordi de da ville evne å formiddle hverandre forskjellige verdier og budskap. Forskjellige lærdommer og kraft. Men hvilken rett har jeg gitt dere, å dømme hverandre? Ingen. Jeg ga dere aksept og respekt og kjærlighet som et verktøy, til å hjelpe hverandre, til å forstå hverandre. Med hvilken rett kan dere missbruke disse verktøyene?

Hva om vi har forskjellige ståsted? Så begynte jeg med å lage bygninger som var tilpasset til meg. Å lage verdener jeg var glad i og jeg kunne leve i.

Jeg lever nå i min egen verden, frem til noen kommer å sier: Jeg forstår nå! Dere har fått mine bilder og historier. Nå er det opp til dere og tro, huske og formiddle videre!

Dette er min definisjon....jeg syns det var et flott forslag til forord Gåååja,  et spennende tema hvor jeg måtte tenke i tre forskjellige baner.

"Silva":


Jeg lever nå i min egen verden, frem til noen kommer å sier: Jeg forstår nå! Dere har fått mine bilder og historier. Nå er det opp til dere og tro, huske og formiddle videre!

Jeg tror det er akkurat dette kunstneren vil si.

Jeg skal berette her om kunstnerens kommentar når jeg har snakket med ham.

Gåååja

Silva!  Du er fantastisk! Hvilke flotte definisjoner!

Takk sjelevenn.....!

Silva; Du har virkelig et talent i å lese og tolke. Jeg vet ikke hva dette talentet kalles, men det er en fryd å lese hva du skriver når du "tuner" inn på tolkning av dikt og annet.

Tusen takk nn....dette er virkelig noe jeg liker å gjøre...

Prøve å sette meg inn i andres måte å tenke, føle, se ting på.

Takk for ros!!! 

Ps...Digger avataren din nn....

Eg kan visst bara gå å legga meg.
Dæ besta æ sagt. gonatt.


Nydelige svar adle i samen. 

Du kan sedda fyr på sinnet te folk Gåååjaa.

Hilsen den Galne frå vest.

Jeg går og legger meg jeg også....   
Siv