Du står der med din oransje hatt,
gliser med gulltann og ler eplekjekkt ut i lufta.
Ja,du sjonglerer med sedler og mynt og skryter av amerika tiden din med påtatt gebrokken dialekt,og sier All right.
Vel,vel,jeg er nu en kaktus i min potte,etter min mening virker du skjør,rar.
Ikke den jeg kjente før du dro for hele fjorten dager siden.
Auuu!!!Skriker du når du fikler borti meg,der jeg står uforskyldt i mitt vindushjørne.
Du ser misunnelig på meg nu,jeg kjenner det på hele grønnsaken min.
Jeg gidder ikke se tilbake,vender blikket utover.
Du har lyst å gripe meg,gjøre noe vondt....,men det blir med lysten,tenker jeg lettet.
Så faller du omsider til ro da,hatten tas av og avslører et mintfarget hår.
Du merker at jeg stirrer og at jeg syns du er rar.
Så sier du plutselig:All right!!,med et bistert toneleie,jeg skvetter til.
Jeg løftes,bæres,forflyttes av utålmodige hender.Hjelp!!,roper jeg så godt det går.
Men ditt døve øre er aktivert og lyserødt.
Toalettet blir min nye bopel,jeg skriker stille,vender mitt sinn innover og møter urfedrene,de vil hjelpe meg tilbake,en drøm er allerede påvei,sier de.
Og,ganske riktig,neste dag hentes jeg fra mitt dystre slott på do,og får påny trone i vinduskarmen,utsikten!,fuglene!,Ahhhhhh.
ol he jothol,hm,hm,hm,hm!!
