Jeg skal dele tabben min med dere slik at dere kan le av meg.
Studentkarrieren min hadde akkurat startet, jeg studerte samfunnsvitenskap ved Universitetet i Tromsø og hadde i tillegg lyst til å ta noen timer i fløytespill ved Musikkonservatoriet, kun til hobbybruk. Jeg hadde øvd et par år uten å få nok framgang. Nok om det. Dama som møtte meg var ferm og amerikansk med blomstrete kjole. Hun ba meg spille, men var så full av uforløst energi at hun avbrøt meg midt i låten. "Look here," sa hun, stakk ut brystkassen, hevet skuldrene og forklarte meg tydelig at slik skulle man ikke gjøre. "No, no, no.." Skuldrene og brystkassen skulle være i ro, det var magen som skulle gjøre arbeidet, for slik var det innenfor korrekt pusteteknikk. Deretter ga hun meg en pusteøvelse; jeg skulle legge handa på magen, si "tsj, tsj, tsj" kraftig mens skuldre og brystkasse var i ro. handa kontollerte og registrerte at magen strammet, slappet og strammet. Kjære leser, prøv om du får det til. "Tsj, tsj, og tsj."
En time senere ruslet jeg en tur i Tromsø sentrum før jeg bestemte meg for å ta bussen hjem til studenthybelen. Endestasjonen for bussruta var Psykiatrisk sykehus ved Nedre Åsgård, mens mitt stoppested var en holdeplass tidligere. Bussen kom, jeg steg inn og fikk bare ei reim fra taket å holde meg i, det var knapt nok ståplass. Jeg sto rett bak sjåføren, kikket meg rundt og betraktet slitne ansikter etter en lang dag på jobb. Noen kikket tomt ut gjennom vinduet mens andre leste aviser. Og jeg, jeg kunne ikke glemme den jævla pusteøvelsen jeg hadde fått i lekse. Så derfor hadde jeg lyst til å ta en aldri så liten repetisjon, veldig, veldig forsiktig. Jeg lurte venstre hand inn under parkasen. Deretter hvisket jeg "tsj" to ganger. De andre passasjerene leste aviser eller kikket ut som før. Jeg tror til og med at noen duppet. Vel, vel, jeg satte stødige sjøbein, høyre hand holdt godt fast i takreima og venstre hand kjente på magemusklene. Jeg må innrømme at jeg bestandig har vært en flittig elev, en av dem som virkelig går inn for oppgaven - du kan ta deg faen på at jeg ikke gir opp før jeg får noe til. Jeg bare er slik. "TSJ, TSJ, TSJ, TSJ!!" Amerikanerinna ville antagelig ha gitt meg beste karakter under applaus, for maken til kraftfull versjon hadde hun sikkert aldri hørt. Jeg må ha vært veldig konsentrert, for jeg mener bestemt at det gikk ei god stund før jeg merket at det raslet og knitret i aviser. Og da var det for sent. Jeg turte ikke snu meg, men kikket fram i håp om at mitt busstopp var det neste. I speilet møtte jeg blikket til sjåføren, verdens mest forståelsesfulle blikk, og nederst i speilkanten sendte han et vennlig smil. Framme ved mitt busstopp prøvde jeg å snike meg bak ryggen på sjåføren, men det gikk som det måtte gå. Sjåførarmen kom ut som en bom. Med et ansikt som Jesus forklarte han at jeg nok skulle av på siste stoppested.
Heldigvis hadde jeg vett nok til å akseptere uten noen protester. Jeg steg av bussen ved psykiatrisk sykeshus og lurte meg stien tilbake og hjem.
Vinge
Jeg kan formelig se det for meg. Må ha vært rimelig pinlig der og da, nå har det blitt en god historie
