Jeg har tre sønner, en på 5 og to på 4. En dag tidlig i sommer er de ute og sykler, det er ikke lenge siden syklene ble tatt fram etter vinteropplaget. Jeg står oppe ved inngangsdøra til huset vårt da vår eldste sønn kommer susende forbi og forsvinner rundt hushjørnet mot bakken ned til fjøset. Der pleier han aldri å sykle, det er for bratt for ham, men nå hadde han nok fått øye på noe spennende. Når han kommer på toppen av bakken kommer han nok på at det er en smule for bratt for ham der, så han bremser. Jeg kan ikke se ham fra der jeg står, men jeg hører at han bremser og så et kræsj og gutten som skriker. Jeg løper rundt hjørnet og får se ham ligge på siden med armene strukket ut foran seg. "Kræsja du?" sier jeg. "Da var det jammen bra at du hadde hjelm på!" "Jammen mamma!" sier han fortvilet. "Jeg har ikke hjelm på henda!!"
alabast
Nå bruker han dem både som kjørehansker og som boksehansker 