I dag satt jeg og min datter og laget plastilinfigurer. De ble så forunderllig karakterfulle.
En gul med rød flekker, spiss nese og en ellers noe flat fremtoning og hale ble besynderlig livaktig.
Rakkeren begynte å snakke med min stemme,
limte hånda mi fast i seg og begynte å gjøre ugagn på stuebordet.
Et likandes man akk så rampete gult plastilinvesen.
Og for et språk!
Vesenet hadde tydeligvis ikke fått med seg at bannskap bør serveres i begrensede og noe polerte former blant små ører.
Bannskapen for ørimellom på meg, jeg klarte i farten å luke ut det værste,
mens plastilinvesenet bega seg i all hast opp på håndtaket av en skje, der skjebladet sto nedi cornflakes med melk...
Trenger jeg si mer?
Min datter lo etter hvert en latter som jeg aldri har hørt maken til.
Rakkeren tok det til seg og hans villfarelser rundt på stuebordet begynte å utarte.
Nå viste det seg heldigvis at han var stor i kjeften men ikke fullt så modig når det kom til stykket.
Etter hvert endte han opp i en rimelig flat forfatning under en rosa klump med plastilin,
etter at min datter hadde skiftet ut det venstre øyet hans til høyrøstet misbilligelse.
Han så underlig ut etter det.
Men min datter hadde fått med seg bannskapen som jeg hadde luket bort,og tuslet ut på rommet sitt mens hun gapskrattet og bannet.
Da følte mamma at denne bannesonen måtte avsluttes før den spredte seg inn i barnehagetilværelsen.
Det som da skjedde var dette.
Jeg gikk raskt over gulvet, begynte på en setning som skulle lyde slik, nå avslutter vi banninga for nå.
MEN slik skulle det ikke gå.
På veien kom nemlig den midterste tåa i ett ganske kraftfullt møte med et stolbein og det som kom ut var dette: Nå avslutter vi banninga for... HÆLVETE!! (Stolbenet kom da der hvor de tre prikkene er).
Etter det begynte jeg å danse en slags enfotdans.
Plastilinvesenet er nå helt flatklemt og inne i en plastboks med lokk.
Boksen står på bordet.
Jeg humrer når jeg ser på den,
-så lurer jeg på hvem som flyttet den stolen.
Jeg vil bare legge til at det ikke er vanlig å banne her hjemme hos oss sånn til daglig, kun i bilen.
Der er det nermest påkrevet, da det ser ut til at storparten av bilførere er for plastilinvesen å regne,
undertegnede ikke inkludert.
Hurra nå ble jeg glad! Du er kjempemorsom Gro...
Ha-ha-ha...Kjempebra! He-he...
Hærlig Gro H! Jeg så nesten senarioet i bilder... 
