Idag fikk jeg nok ett bevis
på naturens tilpassningsevne.
Satt ute i sola
da ei gresshoppe spratt opp i hånda mi
og satte seg der.
Trivlig tenkte jeg,
men samtidig var det noe som ikke stemte.
Hmmm, jeg titta på denne underlige skapning
og så da med ett at den manglet det ene bakbeinet.
Det beinet som virkelig er nødvendig for at
den skal kunne leve opp til navnet og hoppe høyt i gresset.
Den vandret rundt i hånda mi
og jeg løftet hånda opp og fikk studert den på nært hold.
Da kunne jeg se at dette var en gammel skade
for den hadde tydelige merker og gamle arr.
Skulle ikke forundre meg om det var en av kattene
mine som har forsøkt å spise deg sa jeg.
Dermed hoppet den ut på gresset,
men idet den gjorde det da fikk jeg se det.
Den tok sats og gjorde seg klar til hoppet.
Før den hoppet lente den kroppen over
mot den siden den hadde bakbein
slik at den ene beinet den hadde ble sentrert under
den store bakkroppen.
Slik kompenserte den for sitt manglende bein
og hoppet det var alldeles perfekt,
ingen vingling i lufta
ett reint og pent hopp
hvorpå den satte seg fornøyd i timoteien.
Fantastisk er det å se slik.
Det er ikke hva du mangler som
bestemmer hva livet skal være,
men derimot hvordan en bruker det en har.
Anonymous
