som minna meg på min egen oppvåkning.
I det morras tåka letter
blir jeg stående ved den gamle møkkakjerra
som nå er full av blomster.
Der står jeg og ser på to eksemplarer solsikke
og da slo det meg;
den på første bilde var meg før oppvåkinga
og den på andre bilde er meg nå.
Jeg ble så glad der og da
at jeg følte energien stråle ut av meg akkurat
som solsikka.
Og på toppen av det hele
kom min venn ørna flyvende ned
fra bergkammen.
To runder over meg og solsikkene
før den la over og ble borte bak de krokete furuene oppe på toppen.
Tenk, det første bilde;
kapsla inn, gjemmer seg og vil ikke vise sin prakt
mens det andre
der er alle hemninger kasta
og glansen bare stråler.
En må jo bare bli vanvittig glad når en ser noe slikt.
Life is a mystery,
and I`ve just started explore it.
PS! Godt en nesten alltid har med mobil`n, så en får tatt bilder
