Hvilket trist syn møtte meg ikke idag morges.
På hovedveien utenfor
lå det midt i veien en stor grevling.
Påkjørt og forlatt.
Jeg gikk bort,
og så med ett at den fortsatt var i live.
Den pustet tungt
og blod rant av dens munn.
Kroppen var hel,
men hodet var nok truffet av bilen.
Det første som slår meg er sinne.
Hvordan er det mulig å kjøre på
et dyr for så bare å la det ligge.
Sinne går over i sorg.
Jeg ser at grevlingen ikke har noen sjanse
og vet at jeg må hjelpe den videre.
Kjører den heim og avliver den
raskt og humant,
mens jeg ber en bønn om at
den må bli tatt godt imot.
Trist, men glad over å ha
fått dens lidelse over
gravlegger jeg den i skogen.
Mens jeg gjør dette,
skjer det,
den tjukke tåka brytes opp
og ei strime av flott sollys
trenger seg ned mellom furu og gran
for å lyse på grevlingens grav.
Jeg tar det som et tegn,
og tenker på det jeg vet
om grevlingens egenskaper;
Historieholder, jordbunden,
kunnskap om Moder Jord,
visdom og kunnskap om det magiske,
samt beskytter av de åndlige ideer.
Tankene går til de siste møtene
jeg har hatt med kraften,
hvilke beskjeder jeg har fått
og hva jeg har opplevd,
og føler nærmest egenskapene
kryper oppunder huden og inn i meg.
Takk grevling,
jeg skal bære din visdom
i min ånd og mitt hjerte.
Måtte Moder Jord
ta deg vel imot.
