I fjor vinter fant jeg spor etter gaupe 20 meter fra huset.
Gaupa var på sporet av rådyrene, hadde stoppet for utsikten
så det ut som
så hadde den fulgt sine egne spor tilbake
på rådyrstien over høyden
Sammen med min yngste sønn gikk jeg i dyrenes
fotspor opp til toppen av fjellet og videre
inntil vi måtte følge en smal forsprang langs kanten
som var for isete og liten for menneskeføtter.
Dyrene hadde vist oss den raskeste veien til toppen av fjellet.
Der og da, stående på høyden med gutten
med gaupespor rett ved vår hage
følte jeg meg utrolig glad og - utvalgt
ved et høydepunkt i livet
privilegert
Jeg meldte ikke fra om gaupespor til
myndighetene, det gjorde andre som så
dyret på en åker i nærheten
- jeg tyster ikke på rovdyrene!
Det er det minste jeg kan gjøre.
Men hva mer gjør jeg så?
Ser jeg innover
står jeg på en høyde i svart regn og vind
lyst opp av det kraftige lynet
som strekker seg fra himmelen ned til jorden
jeg holder et godt grep om lynet
og lynet holder min hånd
frykt finnes ikke
klar til også
det drastiske
Sålangt i år finnes det ingen snø
som viser spor og vei
- det finnes ikke is og frost engang
savner du ikke vår skøytesesong
for jeg er i mitt element
en venn av vinteren
når jeg sirkler på skøyter
på skogens tjern
i dette privilegerte land:
der kan jeg høre kallet
Det er en deilig følelse
det å føle seg priveligert
