Ulveturen
Veldig spent og med magen full av sprudlende bobler (eller var det sommerfugler?),
Spratt jeg opp kl. 05.00 lørdag morgen. Etter en kraftig frokost bar det av gårde.
Det var en utrolig flott morgen med –7 grader, og da jeg ankom møtestedet glødet morrassola på de grankledde toppene inne på Finnskogen.
Fikk ett aldri så lite kuldesjokk da jeg gikk ut av bilen og ble møtt av –23 grader og nordavind. Men her var det ingen kuldegrense så det var bare og kle seg. Alle deltagerne er samlet og vi reiser innover i de djupe Finnskoger.
Vel framme ved utgangspunktet for turen hadde sola kommet godt opp og det lå ann til fantastisk dag. Nærmere 30 deltagere med ski og velfylte ryggsekker lyttet til informasjon fra sporerne som hadde vært ute i løpet av natta og morgenkvisten. De hadde funnet to ulike sporgrupper av ulv og vi delte oss i grupper for å følge hvert vårt spor. To mann ble igjen ved bilene for å vokte disse. Dette med bakgrunn i tidligere ødeleggelser fra rovdyrmotstandere.
Til å begynne med følger vi sporene innover en gammel skogsvei hvor to dyr hadde gått. En stor og en mindre ulv hadde gått der på hver sin side av veien noen timer tidligere. Etter ca. en kilometer finner vi en liten avstikker fra veien, der har den minste av ulvene urinert. Tydelig at dette ikke var en Alfaulv, siden urineringen var gjort helt nede i lyngen, og den har tydelig nærmest sittet og gjort det. Rangordningen er sterk blant ulvene og det er bare Alfadyrene som får urinere høyt opp og markere revir.
Spent følger vi på videre, hvorpå sporene plutselig stopper ett par hundre meter lenger fremme. Da viser det seg at ulvene har snudd og gått samme spor tilbake. Med litt snø i sporene var ikke dette mulig å se før vi kom til stedet de snudde. Vi snur og kommer tilbake til stedet hvor den ene ulven hadde urinert, da får vi se at de har brutt av sporet der, og med noen skikkelige byks har de satt av gårde inn i tettskogen. De sporene var gjemt bak småbusker slik at vi ikke så de første gangen.
Etter å ha gått ca. 50-60 meter finner vi ut av vi burde hatt med oss jungelkniv. Skogen er så tett og sporene svinger hit og dit, rundt og mellom trær. Noen steder er det så tett at vi må ta skiene av og bruke beina da det ikke er mulig å få svingt skiene mellom trærne.
Sola har nå kommet høyt og de snøkledde furuene på småhøyder rundt, bader i et glødende varmt lys. Temperaturen har også steget, og vi tenker ikke lengre på forfrosne tær eller fingre. Men at ullsokkene jeg satte utenpå skistøvlene har redda meg, er det ingen tvil om. Uten dem er jeg redd det kunne blitt en smertefull tur.
Skogen åpner seg igjen og vi kan spenne på skiene igjen. Når min erfaring i skigåing omtrent ligger på linje med det jeg kan om hardangersøm, ja da må det gå galt i nedoverbakkene. Ikke så stor fart, men stor nok til at jeg ikke får skituppen unna rota som plutselig stikker opp foran meg. Selvsagt hekter jeg meg i den, bindingen går opp og jeg fortsetter noen meter på ei ski mot en kul som gjør at jeg spretter rett til værs. Som på en tegnefilm blir jeg liksom hengende ett sekund i lufta før en tung bakpart og velfylt sekk drar meg rett ned i ei dulp i bakken. Med rumpa godt plassert ned i dulpa sitter jeg fast, og kommer ikke unna et formidabelt snøras fra nærmeste tre som rystes over hendelsen. Grana tømmer sine greiner for snø over meg og det er en forfriskende ”dusj” jeg får. Dette til stor forlystelse blant de andre deltagerne, og med bevegelser omtrent som på en nyfødt elgkalv kommer jeg meg omsider opp igjen.
Videre bærer det av sted i litt mer fremkommelig skog. Noen bevegelser lengre fremme får oss til å stoppe opp og være helt stille. Først ser vi ikke noe, og trodde det var snø som raste. Står rolig litt til og får da sine fire praktfulle rådyr som rusler gjennom skogen. De blir var oss og stopper opp litt med vaktsomme ører og ser, før de igjen rusler rolig videre. Ett flott syn var det, og de var velfødde og sikkert veldig fornøyde over at det er lite snø.
Sporene vi følger skifter retning og vi går motsatt av rådyrene. Omtrent en kilometer lenger fremme oppdages nye spor etter bror ulv. Det er spor på kryss og tvers, og det har tydelig vært stor aktivitet. De utrolig dyktige sporerne studerer nøye for å finne informasjon som kan fortelle oss hva vi bør gjøre videre. Vi er nå midt inne i området hvor to flokker holder til. Den ene er helnorsk og den andre er svensk, men betraktes som en grenseflokk. Det viser seg nå at det er to ulike par inne i området, og etter sondering velges ett sporsett og følger på videre.
Nå begir vi oss inn i en flott furuskog hvor det er oversiktelig og vi ser ganske langt fremover.
Ett stykke lenger fremme kan vi se at ulvene har delt seg og gått enkeltvis. Hele veien hit har de gått i sitt velkjente energibesparende ”trav”, men nå ser vi at tempoet er satt opp betraktelig og straks over i fullt sprang. Har de blitt var oss? Har de fått ferten av byttedyr?
Spent på hva som ligger foran oss fortsetter vi og følger sporene til den største ulven. Og for en fart de har satt opp. Noen steder måler vi de lengste sprangene til over 4 meter, og det tyder på en utrolig fart og ikke minst spenst. Mest trolig har de nå fått ferten av byttedyr og derfor også delt seg for å sirkle inn byttet. Hvis det da ikke er oss de stikker fra?
Jeg setter meg ned ved sporene og lukker øynene, forsøker å åpne opp alt for å fange inn det som har skjedd litt tidligere. Jeg får inn bilder og kjenner adrenalinet stiger. Hvilken eksplosjon av muskelkraft det har vært her idet ulven har satt inn jakt/flukt-tempoet. Og hvilke sanser har ikke blitt tatt i bruk. Jeg går som inn i en transe og får inn lukt, syn, hørsel og andre sanser fra dyret som nå har fullt fokus på det foran seg, og på kommunikasjonen med den andre ulven. Det er som om jeg kan kjenne musklene som beveger seg, snøen som spruter opp i ferden fremover, Pupillene skjerpes, ørene er som radarer som fanger opp alt. Pulsen stiger og det er som om jeg ser skogen gjennom ulvens øyne. Aldri før har jeg opplevd noe slik. Ett øyeblikks innsyn i en ”annen” verden. Det er så voldsomt at jeg nesten mister pusten. Slår opp øya og blir var noen av de andre deltagerne som titter rart på meg og lurer på om alt er bra. Kunne ikke ha vært bedre sier jeg fornøyd, mens jeg forsøker å memorere disse inntrykkene.
Vi fortsetter videre og kommer ut i ett åpent terreng. Vi følger sporene over ei myr, og omtrent midt ute på myra, vinkler sporene 90 grader og går inn mot skogkanten. Der fortsetter de rundt 300 hundre meter og ett nytt spor par kommer ut fra furuskogen. Tydelig har den andre ulven fulgt ås-kanten bortover for så at de møtes igjen. Da finner vi bevis for at det er et Alfadyr vi har foran oss. På en furustamme har den markert revir høyt oppe. Snøen under er fylt med urin, og vi benytter muligheten til lukte. Det lukter veldig stramt men ikke vondt, kunne minne litt om fisk faktisk. Men har aldri kjent noe lignende. Opprømt over å ha blitt kjent med lukta (men dog ikke noe jeg vil koke te av) ser vi at ulvene igjen har gått over i lett ”trav”, men nå går de i samme spor.
En av lederne får nå melding fra den andre gruppa om at ulvene er observert og filma av noen lokale beboere nede på hovedveien omtrent en kilometer fra riksgrensa. Der gikk de langs hovedveien 100-150 meter før de vinkla inn i skogen igjen, denne gang med retning Sverige.
Nå har vi gått mange timer og vel forvisset om at ulvene er i nærområdet finner vi det riktig å roe ned og få seg noe mat i livet. Vi tenner bål og matpakker og kaffe tas frem. Det er stor stemning rundt bålet og en fornøyelse å høre beretningene fra sporerne som har holdt på med dette i årevis. For to år siden hadde de observert en helt flokk på en sjø i mange timer. De hadde ligget på en liten høyde over sjøen og hatt det mest fantastiske skue på denne flokken som hadde dansa og lekt i snøen. Tre dager før vi skulle ut, hadde sporene ”snakka” med ulvene på natta. For en opplevelse det må ha vært å sitte djupt inne i skogen og høre dem hyle.
Den andre gruppa hadde også sett gaupespor i området og også hatt møte med to rådyr.
Etter mat og hvile fortsetter vi igjen. Med utgangspunkt i den høye aktiviteten i området nå er sporerne sikre på at det ligger byttedyr i området. På turen i fjor hadde de kommet over et ganske ferskt elgkadaver, og der var det mye informasjon å hente. Men som de sier, det kan like gjerne ligge 10 kilometer som 100 meter lengre fremme.
Etter ca. to kilometer stanser vi. Igjen er det bevegelse i skogen foran oss. Vi speider og ser, og litt etter kommer det et dyr fram mellom furuene lengre framme. Det er så vidt du kan føre pusten fra deltagerene. Dyret virker veldig mørkt, men stort. Det er vanskelig å se da det er nærmere 250 meter fram til dyret. Det beveger seg frem og tilbake, gjør noen sprett rusler igjen. Det viser seg å ikke være en ulv, men derimot en veldig stor rev. Sjelden er det man får se rever av slik kaliber. Denne var stor og kraftig og selvsagt med tjukk god vinterpels, men vi undret oss over hvor mørk den var. Vi lar den bli var oss hvorpå den med store oppadrettede ører kaster seg rundt og løper fra oss.
Fornøyd over dette lille opptrinnet følger vi ulvesporene videre. Det har blitt tatt noen bilder på veien (legger noen av dem under). Bildet hvor jeg har lagt fyrstikkesken ved siden av sporet forteller noe om størrelsen på det største av dyrene vi følger. Det er en kraftig kar som er foran oss. Vi følger på sporene og finner stadig nye, men vi finner aldri noe kadaver eller får se disse praktfulle dyra. Det mørkner og lir mot kveld og det er på tide og gi seg.
Selv om vi ikke fikk se noen ulv i dag, og vi visste jo i utgangspunktet at sjansen til å få se noe var liten, da det vanskelig lar seg gjøre at nærmere 30 personer kan bevege seg stille i de djupe finnskogene, så har det likevel vært helt fantastisk og vil være et minne for evig tid. En ting som er helt sikkert er at dette ble ikke siste gang, og jeg og to av mine kamerater har allerede planlagt en ny tur. Denne gangen skal vi dra alene og reise ut på ettermiddagen. Da skal vi gå midt inn i ulveterrenget og slå opp telt, slik at vi kanskje kan få gleden av å oppleve det og høre dem i nattens mørke.
Wolf
godt jobba! 
takk for noen fine øyeblikk til skogs, du er en stor naturskildrer!
