What a wonderful world
“I see trees so green…”
ordene fra Louis Armstrong`s klassiker ”What a wonderful world”
(riktignok skrevet av BobThiele og George David Weiss, men udødeliggjort av Louis Armstrong), slår mot meg i det jeg skal forsøke å formidle noen av inntrykkene fra mitt besøk i Eureka Springs – Arkansas - ”turtle island”.
I utgangspunktet gjaldt mitt besøk hos Lakotafolket 1-års seremonien for The World Drum Project hvor medisinmann og musiker John Two-Hawks var vert, men det ble så mye mye mer. Ord blir fattige når sterke møter og følelser skal beskrives.
Vel, jeg satt meg da på ett fly fra Gardemoen med destinasjon Eureka Springs – Arkansas, us.
Turen gikk via Amsterdam og deretter til Memphis, hvor forøvrig 31 varmegrader slo mot meg idet jeg går av flyet. At dette lå så langt syd var jeg ikke klar over (man lærer noe nytt hele tiden). Etter å ha vært gjennom atskillige sikkerhetskontroller og fått forsikra de amerikanske myndigheter om at jeg verken var terrorist, narkolanger, kriminell, kunne jeg finne mitt neste fly, som gikk til Fayetteville – Arkansas, hvor jeg skulle bli hentet. Litt svingstang i hue pga søvnmangel (hadde litt mange flyvende dyr i magen) blir jeg møtt av en hestehalebefengt storvokst herre som kom mot meg med en høvdings verdighet og uttalte; ”Hi, I`m Bill”, hvorpå han ga meg en knusende klem. Etter å ha fått alle ”knuste” deler på plass, satte vi oss i bilen og hadde en drøy times kjøring foran oss før vi ville ankomme Moore Mountain og Peace Mountain Retreat Lodge.
Her stod en gedigen velkomst komite bestående av staute karer og frodige damer og ventet. Og for en velkomst. Jeg følte meg omtrent som den gjenkomne sønn, og en følelse av å ha kommet heim fylte meg fra topp til tå. Og nå i ettertid kan jeg si at jeg hadde kommet heim, jeg har en familie i Eureka Springs.
For noen mennesker jeg møtte der. Så åpne, så varme, så ærlige, så hjertelige, så fulle av sjølironi og så utrolig mye latter. Samtidig bærer de sin sorg og smerte men har lært seg å leve med dette som en viktig del av livet. Wooouw, hadde alle mennesker vært slik så ville verden vært ett langt bedre sted å leve.
Jeg rakk i grunn aldri å føle på det berømte ”jetlag” som kommer av tidsforskjellen, det skjedde så mye hele tiden der borte. Hvordan var det igjen, ankom jeg før jeg hadde reist hjemmefra eller hvordan var nå dette egentlig? Vel, who cares.
Jeg delte rom med en yngre utgave av Lakota-folket. Et hyggelig, spennende og ikke minst latterfylt bekjentskap. Første kvelden gikk med til å bli kjent med stedet og menneskene og den første morgenen var jeg tidlig oppe og fikk med meg en fantastisk soloppgang som ble velsignet med en rekke hauker og falker før gribbene kom. Men gribbene (turkey vulture) var utrolig fascinerende å beskue. Jeg har sett ørner og deres evne og egenskaper til å drive med vinden, men dette tok kaka. Gribbene bare fløt og fløt og fløt på vinden og det var ikke antydning til noen slag med vingene. Snakk om ”follow the wind”, i løpet av 20 minutter slo ikke disse fuglene med vingene en eneste gang.De er ekstremt godt på å utnytte vinden og lar den drive seg fremover og oppover, de gjorde kun noen små justeringer ifht retningen. Ett fantastisk skue, som jeg måtte avbryte da jeg hadde fått donert 1 ½ times massasje på morgenen.
Ei lita tilsynelatende spe Cherokee-dame anviser meg på benken og jeg blir massert etter alle kunstens regler. Selv om ”Coco” var spe, mangla det ikke på krefter. Innimellom føltes det som om hun var i ferd med å rive lemmene av meg. Denne kvinnen hadde en styrke så rå at jeg aldri i verden ville ha yppa meg overfor henne.
Til tross for det jeg trodde var isønderrevne lemmer og mye smerte, følte jeg meg utrolig bra når Coco var ferdig med meg. Lett som ei fjær gikk jeg for å innta frokost. Og det sier jeg, slik frokost kunne jeg aldri venne meg til (tror jeg). Det gikk i tjukke pannekaker, sirup, stekte pølser og andre merkverdigheter. Det føltes som om magen var fylt med betong etter bespisning, og lettheten fra massasjen var liksom borte. Og jeg sa til meg sjøl; ”husk dette i morgen tidlig”
Retreatet starter og Verdenstrommas vert, Lakota medisinmann og musiker John Two-Hawks tar oss med på en uforglemmelig reise inn i medisinhjulets- og ”native wisdoms” verden. De neste dagene var fylt med sterke menneskemøter, fortellinger, delinger og masse følelser i det jeg fikk delta i flere ulike seremonier og gjøremål.
Eureka Springs er kjent for alle sine vannkilder og vi besøkte den største av dem som nå ligger inne i en utrolig flott botanisk park. Denne kilden kalles Blue Pond og går for å være den største naturlige kilden i usa og ansees som ett hellig sted for ”the natives”. Ingen vet hvor den hvor vannet egentlig kommer fra, det er som en utømmelig kilde. Det ble i fjor sendt ett filmteam ned og laget en film om dette, men den rakk jeg aldri å se.
Går vi langt tilbake i tid så ble hele Eureka Springs sett på som ”a scared place” pga. alle vannkildene som skulle være healende. Hit kom medlemmer fra alle mulige stammer for å ta del i dette, og aldri ble det brakt våpen inn i området. Den dag i dag er fortsatt Eureka Springs en fredens grønne oase, og her er det ingen som låser sine dører. Her råder fred og fordragelighet. Noe som preger hele atmosfæren i byen. Jeg traff en fotograf der som har fanget mange magiske øyeblikk der, og jeg legger link til hans side her, slik at de som ønsker kan ta en titt
www.rquickphotography.com
Her ved Blue Pond holdt John Two-Hawks den første av flere små seremonier med Verdenstromma. Energiene var så sterke rundt denne kilden at det er vanskelig å beskrive.
Men det var ikke bare kilden som forårssaket dette. Hele parken var fylt av kraft gjennom frodige enorme gamle trær, ett uttall av vekster og dyr. Det at deltagerne i seremonien var fra mange ulike stammer, kulturer og religioner skapte en følelse av samhørighet. Uansett hva eller hvem vi er så kommer vi uansett alle fra samme stoff. Dypt inne i oss alle ligger en felles urspire som trenger næring og kjærlighet. Etter seremonien går jeg til utløpet av kilden, og utløpet er stort. Som ei elv renner det krystallklare vannet ut. Jeg setter meg på ei trebru som krysser elva og senker mine nakne føtter ned i det iskalde vannet. Iskaldt men likevel varmende da det føles som om vannet tar med seg slagg og selvpålagte begrensninger, for så å sende det ut til Moder Jord som næring til ny vekst.
En stille vandring gjennom denne frodige parken avslutter dette besøket, og vi reiser tilbake til Peace Mountain. Etter litt summing og mat roper plutselig ei svær frodig dame på meg:
”Do you wanna go for the Deer-ride”?
Deer-ride svarer jeg spørrende, og samtidig ser jeg at alle de andre rundt der smiler lurt, og hvorpå min vert sier: “GO!” med ett skjevt smil om munnen.
Undrende begir jeg meg i mørket sammen med dette frodige menneske og 3 andre kvinnelige deltagere. Inn i en bil og så bærer det av sted gjennom mørke skoger før vi kommer ned mot Eureka Springs, som er en liten by, med mange svingte, bratte og smale veier. Og min veiviser som for øvrig forkortet ble kalt Sue, tok oss med på en uforglemmelig nattlig ”ride” gjennom alle bakveier, skogholt og snar som fantes.
Denne barmfagre frodige kvinne var så full av energi og livsglede at det var en fryd. Og ikke minst, hun kunne historiene om byen og hun kunne virkelig formidle dem. Her var det skrekk og gru, tårer og latter om hverandre. Og jeg innbiller meg at Sue kunne historien til hvert eneste hus og det som var der før husene også. Byens bebyggelse består i all hovedsak av gamle victorianske trehus med svære svalganger og store hager. Visstnok skal dette være det best bevarte området i usa med slik bebyggelse. Årsaken til at denne nattlige seanse blir kalt ”Deer-ride” er nettopp fordi at på denne turen får man oppleve masse levende hjort som er ute og vandrer i nattmørket..
Og det ble en uforglemmelig tur hvor denne barmfagre frodige kvinne øste ut av sin kunnskap, galskap og latter.
Da vi vendte tilbake om natten, fikk jeg etterpå vite at, jeg var den aller første mann som noen gang hadde fått tatt del i en ”Deer-ride”, og da forstår jeg hvorfor min vert sa; ”GO!”
Da jeg legger meg kan jeg liksom ikke få meg til å sovne, det er bare som ett eventyr og rundt om ute i trærne utenfor er det ett kakafoni av lyder, gresshopper, trefrosker, ukjente fugler spiller og synger om kapp under en gnistrende stjernehimmel. Rett utenfor driver en SVÆR edderkopp å spinner sitt store nett. Det var litt annen kaliber på denne enn de vi har heime,
Og utrolig vakker var den
Men en ny soloppgang, minst like vakker som gårsdagens kommer etter en kort natts søvn. En ny runde med ”betongfrokost” inntas men dog i atskillig mindre porsjoner en tidligere.
Etter frokost, rusler jeg en tur ut mot skogkanten, og på veien dit kommer ei lita eldre Cherokee-dame bort til meg. Hun holder noe i hånda, ser på meg og sier;
”Denne fikk jeg av mannen min på 25-års bryllupsdagen”. Jaha starter jeg… ”og den vil jeg at din kone skal ha” sier hun og rekker meg det hun holder i. Der står jeg da med ett utrolig vakkert armbåndsur besatt med turkissteiner, og blir målløs. Jeg ser henne i øynene og skal til å si noe, men forstår at slik er det, vær takknemlig og ta imot uten å føle det vanskelig. Hun gir meg en klem og ett varmt smil og øyne som lyser av godhet. Jeg takker stille og sier at det skal være en ære å gi det videre.
I det hun går ser jeg en mann som står litt lenger bort, og det er hennes mann. I det hun kommer mot ham, bryter han ut i ett stort varmt smil og omfavner henne. Jeg kjenner tårene komme, for å oppleve slik raushet og kjærlighet, kan bare karakteriseres som en fullkommen lykke.
Med hodet fullt av tanker rusler jeg bort i skogkanten og setter meg i en liten skråning. Her finner jeg roen totalt og bare er.
Dagen skrider videre, og møtene med disse menneskene er av en slik art at det er vanskelig å beskrive, det må bare oppleves. Under en seremoni blir jeg kalt frem til min vert som ledet dette sammen med sin kone. Uten å gå i detalj om hvordan det forløp, så ble jeg beæret med å bli opptatt i deres ”familie”. Med ydmyk takknemlighet takket jeg ja til denne ære og ble tildelt et symbol, som jeg tidligere hadde lagt merke til at alle som var der hadde. En aldri så liten klump i halsen blir det også idet ordene ”welcome brother” blir uttalt.
Inne i skogen var Two-Hawks tipi, som var ett fantastisk skue, der hele livet hans var malt på duken i form av symboler , tegn og frodige farger. Og det å sitte inne der å høre han fortelle sin og sitt folks historie, vel – det klarer jeg ikke gjengi.
Litt lenger inn i skogen var svettehytta hvor det var holdt seremoni dagen før jeg kom, så det fikk jeg ikke tatt del i (i denne omgang…)
Det som slår meg aller mest når det gjelder disse ”native-indians” er deres forhold til ting og deres ydmykhet for alt rundt seg. Ting er noe du har fordi du har brukt for det, og når det har gjort nytten sin kan noen annen få det.
Jeg skal ikke påstå at alle ”natives” er slik, men det var gjennomgående slik blant de ca. 40 jeg levde med dagene jeg var der. Jeg har jo lest om dette, hørt om dette, men det å oppleve det satte tingene i ett videre perspektiv. Det da å komme heim, se sin egen overfylte bolig(jeg er verre enn Askeladden til å samle på, ta vare på ting) ga meg en rimelig flau smak i munnen. Samtidig minnes jeg Ailo`s ord om at han hver dag forsøker å ta med seg noe ut fra hjemmet, uten å bringe enda mer inn. Og det er virkelig noe i dette.
Hvis man setter seg ned og ser på alt en har, er det klart at førsteinntrykket er at det er mange mange ting som betyr mye for en, har stor affeksjonsverdi osv, men hvis man virkelig går dypt inn i det tror jeg ikke det er mange ting man virkelig ville savne hvis de ble borte. Vel, Rom ble visstnok ikke bygget på en dag, og en opprydding her heime er i vertfall garantert ikke gjort på en dag, og jeg ser liksom for meg et stort ”garasjesalg” til våren, ”time will show”.
Denne kvelden sitter jeg i tussmørket i overgangen ettermiddag til kveld i en skråning med frodig gras. Ser først den vakre solnedgangen, og minnene fra samlingen i mai, med sirkelsangen i solnedgangen der bringer frem en god følelse, og jeg nærmest føler solen i mitt hjerte. Det mørkner og på himmelen blir stjernene tydelige og skinner som edelsteiner. Da blir jeg med ett var en raslelyd på min venstre side. Jeg sitter stille og forsøker å fokusere blikket i mørket. Da ser jeg en skygge, omtrent på størrelse med en liten hund, men som med merkelige bevegelser kommer mot meg. Den stopper da den har blitt var meg, og ei god stund står den bare der. Ingen lyder, bortsett fra noe jeg oppfattet som snusing. Jeg gir meg rolig tilkjenne og gjør meg ufarlig. Etter ei lita stund beveger den seg nærmere og jeg får da se en fantastisk skapning – en Armadillo - ett beltedyr.
Hvilken fantastisk skapning den er i sin panserkledning. Nærmest vaggende rusler den forbi meg, mens den kaster et kjapt blikk på meg, før den forsvinner inn i skogkanten bortenfor.
Naturen og alle dens underverdigheter er kort og godt ett virkelig eventyr.
Det å få ta del i en ”Giveaway”-seremoni, var en ære og en følelsesmessig sterk opplevelse.
Alle som var til stede hadde brakt med seg en gave av stor personlig betydning. Det jeg trodde skulle være umulig å gi fra meg, ble gitt med stor glede og med takknemlighet for alt den hadde brakt meg i mitt liv.
Alt var innpakket og ble lagt ut på ”Giveaway-teppet”. Så skulle hver og en etter ett gitt system gå frem til teppet og la åndene veilede seg til hvilken gave man skulle ta opp. Før man plukket opp gaven skulle det også sies noen korte ord, som man fikk utdelt tilfeldig fra en bunke. Gaven ble deretter pakket opp og vist frem til alle. Og da skulle den som hadde gitt gaven komme frem og fortelle sin historie rundt denne gaven. Det ble en lang seremoni, fylt av latter og tårer og sterke følelser.
Og hvorfor er jeg ikke overrasket over at hver eneste en av gavene passet mottakeren og hvert eneste av ordene som ble lest var som ett fingeravtrykk av vedkommende.
Selve 1-års feiringen av Verdenstromma ble en mektig opplevelse nede i sentrum av Eureka Springs. Feiringen startet kl. 12 på dagen, og det var liv og røre, musikk og kunsthåndverk, masse folk av alle slag. Strålende sol og bare blide mennesker. Her var det kor og trommegrupper, fløytespill, gitar og didgeridoo, om hverandre og i skjønn forening. Til og med noen av de gode gamle ”hippie” fredssangene ble hentet fram og fremført fra scenen.
Og det faktum at byens viseborgemester overrakte byens(Eureka Springs) nøkkel til
The World Drum Project var som en ekstra bonus. Noen av ordene uttalt var:
”…We don`t often give away keys to our city, but we have done one for this project. It is a token of our respect for the work the project are doing, to encourage the project along the path it is travelling, and express our shared hopes for world peace…”
Dette var sterk kost for en enkel bondesjel, da var det godt å kunne uttrykke en enorm takknemlighet til alle heime i Norge og mennesker for øvrig i verden som har gjort dette prosjektet mulig, og som gjør det mulig å fortsette i fremtiden.
It is all about mending the sacred hoop of the nations of the world.
Selve Verdenstromme-seremonien startet kl. 17, og det var John Two-Hawks som ledet en mektig og lang seremoni – Four Winds Ceremony - på sitt eget morsmål Lakota.
Omgitt av flagrende hjemmelagede faner med fargene for de 4 retninger, ble Verdenstromma holdt oppe av 8 personer. 4 kvinner og 4 menn. Den yngste var 8 år og den eldste var nærmere 85. De 8 utgjorde en mektig forening gjennom å være representanter fra forskjellige kulturer, religioner, politisk ståsted, alder, kjønn og nasjonalitet.
Samtidig var det hundrevis av folk rundt. Jeg fikk ett inntrykk av at det hele var som en smeltedigel bestående av alle jordens folkeslag. Kraften i denne seremonien var utrolig, og det var som om hele parkområdet glødet og jeg kunne ikke se ett øye som var tørt når seremonien var over. Det var en kollektiv kjærlighetsfølelse som rådet over området og som frembrakte en uhemmet masseklemming.
Så mange nye ansikter, så mange nye venner, en for alle og alle for en. Det var bare vakkert.
Denne kvelden ble en kveld i ettertenksomhetens og stillhetens tegn. Så mange inntrykk, så mye følelser, så mye godhet. Det viser at forening og forbrødring er mulig, helt uavhengig av hvem eller hva du er.
Dagen for avreise er kommet, og det blir en tårevåt og vanskelig avskjed med alle disse nye ”familemedlemmene”. Veien hjem var lang selv om jeg gledet meg til å møte familien der.
Jeg la igjen en del av mitt hjerte i Eureka Springs, tomrommet fylte jeg med kjærligheten fra alle disse fantastiske menneskene. Og vel hjemme står jeg ute og ser på stjernehimmelen, og som ved Peace Mountain Retreat Lodge hvor jeg beskuet Cassiopeia, gjør jeg det også heime,
Og da synes det egentlig ikke til å være så langt unna likevel.
Akkurat nå går alle mine tanker til Bill(mannen som generøst gjorde turen mulig for meg) og hans familie. I natt fikk jeg beskjed om at hans sønn (broren til min romkamerat, bosatt i en annet stat i usa) hadde blitt skutt i hodet og har ligget på operasjonsbordet i mange timer. En oppdatering nå i ettermiddag forteller meg at hjernen var uskadd og at han utrolig nok er i live, men det er fortsatt kritisk. Gjerningsmannen skjøt seg selv etterpå og omkom.
Jeg tenner lys i kveld og sender mine bønner for gutten og hans familie.
Mitakuye Oyasin
wolf
Dette var så vakkert fortalt. Jeg er helt uten ord. Den hjertevarmen som kommer til syne i ditt innlegg, når du beskriver menneskene, dyrene og naturen er...snufs... Slenger på dette
, siden jeg ikke finner det rette ordet. takk
Jeg har ikke ord jeg.....vil bare ønske deg velkommen hjem, samt at du har gitt meg en fantastisk opplevelse ved dine trollbindende ord, som gjorde at jeg så turen din i bilder! 