Så er de igang igjen da,
de staute, barske karene,
som stolte og krye står der over ei felt gaupe.
Det er klart, de har stått ovenfor ett blodtørstig fandenivoldsk dyr
så de har jo all grunn til å stå der med brystkassa i været og fortelle
om den dramatiske og farlige jakten...
Jeg kjenner bare sorg over dette som har blitt en årlig seanse.
I morra starter gaupejakta,
og idag merkes det allerede.
Skytekåte rovdyrhatere cruiser rundt i distriktet her på leit etter spor,
i biler, på 4-hjulinger, snøscootere, ski og truger de tråler skogene her
omkring. Lyskastere og hunder høres og skimtes i skogene.
Bare i distriktet her er det nok mellom 250 og 300 jegere som skal
i ilden i morra.
Og alle disse flekker tenner og fråden henger i jakta på dette livsfarlige dyret,
som er en fare for alle og enhver som begir seg ut i skog og mark.
ALLE disse jegerene skal da ut for å felle 1 - ett- dyr
Og det som gir meg aller mest sorg i dette er:
når gaupa er felt, skal dette meldes inn,
MEN det er ett faktum at holdningene hos disse jegerne er av en slik art
at det blir ikke meldt inn før seinest mulig på kvelden,
på den måten kan det fort ha blitt skutt både 2 - 3 - 4 eller fler gauper
og det da har de jo fått innfridd sine ønsker om å bli kvitt flest mulig av dem.
Sannsyneligheten for at så mange blir skutt er nok liten,
for det er ikke mange igjen av dem.
På samme måte som med ulven. Fikk akkurat den siste ulverapporten
og den viser at ulven i Norge ikke har ynglet i 2007, altså ingen nye valpekull,
kun noen få i Sverige
Hvem er egentlig rovdyret her?
Henter frem igjen en tekst jeg skrev i fjor:
JAGET !
Jeg springer så lydløst jeg kan.
Klater opp i ett tre,
Hopper til neste for deretter å klatre ned på en stein.
Stopper opp,
Henter inn pusten,
Lytter og ser, hører dem…
Videre,
Ett langt sprang fra steinen
Og ut i snøen igjen.
Spriinger, springer,
De er rundt alle steder,
De forflytter seg raskt.
Må prøve å nå fjellskrenten med alle hulrommene,
Da har jeg ennå en sjanse,
Da kan jeg ennå puste noen dager.
Ikke langt igjen nå,
Men må over ei slette før jeg er framme.
Stopper igjen.
Vaktsomt justeres øyne og ører.
Hvor er de?
Venter ei stund før jeg kaster meg ut på sletta av all min kraft.
Springer alt hva muskler orker,
Fullt fokus på fjellskrenten,
Inn i hulrom, ut av et annet, avleder, og inn igjen, må bli sporløst vekk.
Fra toppen av fjellskrenten hører jeg dem
Jegerne…
Med sine våpen.
I hundretall har de jaget meg i hele dag
Jeg har sett dem, og hatet i deres øyne.
Hvorfor dette hatet?
Jeg, ei gaupe, en del av naturen.
Jeg har spist og drukket, akkurat som dem,
jegerne.
Jeg velger å sende all min energi til de jagede
de nærmeste dagene, og måtte de komme hit,
i skogen her heime er de fredet
Det er same maset her i traktene også..
Diverre ligg det mykje potent jaktmagi i det heile,for desse skytekåte,blodsromantiserande "borgarvernarane".
Det er alltid godt å ha nokon å hate,og diverre har eg sett relativt sindige og skulerte menn og kvinner bli til
bastante rovdyrhatarar på kort tid.
Underleg ,er det.
Hugsar eit intervju på TV for nokre år sidan av ein poserande og skikkeleg stolt kar attmed ein liten,blodig dyrekropp.
Han hadde fått det "ærefulle "oppdrag å ta livet av eit eller anna dyr som hadde forvilla seg inn i Norge,
uten å ha "naturleg" tilhold her.
Hugsar ikkje kva art det var,men det fylte meg med tristhet.
1 individ,1 einsleg streifdyr...
