Jeg sitter alene på knausen ovenfor hytten, på det stedet min mor vokste opp. Det er godt å sitte her igjen. Jeg mimrer over alle de ganger jeg satt her som barn. Jeg elsket å vandre rundt på knausen, for der fant jeg fred, harmoni og ikke minst likte jeg den flotte utsikten over fjorden og til de flotte fjellene på andre siden av fjorden. Det er kanskje ikke uten grunn at jeg havner hit på mine indre reiser, for det er her jeg føler meg hjemme.
Nede ved hytten sitter min biologiske far, som jeg først traff for første gang i fjor. Han sitter og hygger seg i selskap med min fetter og en kompis av ham. Vi er gode og mette etter å ha stekt laks og pølser på bål.
Snart skal jeg gå ned og hente min far og vise ham denne knausen. Mitt fredens paradis. Det betyr mye for meg at han får se denne plassen. Han har aldri vært på dette området der hytten ligger. Jeg er svært spent på hva han vil synes om den flotte utsikten herifra.
En hvit sommerfugl kommer flyende og setter seg fremfor meg. Vingene blafrer til vindens kjærtegn. For det er som et kjærtegn der vinden feier rundt med sin svale lett kjølige bris.
Jeg merker plutselig et nærvær bak meg og et lett trykk på den ene skulderen. Jeg har fått selskap av mine forfedre.
Jeg blir sittende en stund, mens forfedrene snakker om ting som er viktig for slekten. De er også veldig opptatt av at min fetter skal komme hit opp til knausen, og sitte sammen med meg her. Da de er ferdige bestemmer jeg meg for å gå ned av knausen.
I det jeg reiser meg opp, hører jeg en stemme som sier at jeg skal se bak meg. Jeg ser forundret bak meg, men kan ikke oppdage noe spesielt.
se bak deg. Det er en stein der.
Ok, jeg regner med at det er en stein som jeg skal ta med meg som et minne fra denne plassen. Jeg vandrer litt rundt. Plukker opp flere steiner, men uten at jeg får noen spesielle fornemmelser for dem, så jeg legger de i fra meg igjen.
Jeg gir opp og bestemmer meg for å gå ned.
Fortsett å gå rett frem
Nå begynner jeg å bli utålmodig. Jeg finner jo ingen stein her. Hva mener de?
Fortsett å gå. Du er der snart
Jeg plukker opp en liten rosa stein, men forkaster den straks.
Så blir jeg stående der litt i villrede. Det er tydelig at mine forfedre ønsker at jeg skal finne en stein her på knausen. Men jeg klarer ikke å finne ut hvilken stein de mener. Jeg lytter, men hører ikke flere ord som kommer.
Sommerfuglen flagrer forbi meg og blir borte bakom noen store steiner fremfor meg. Det er som det er blitt arrangert til en sittegruppe der av steiner. Jeg går dit bort og setter meg på en av steinene.
En kraftig bølge av en god varm energi strømmer opp fra fotbladene og videre opp til hjertet. Jeg hiver etter pusten, for den er så sterk den kraften jeg kjenner.
Nå skal du fylles opp med kraft. Hit kan du alltid komme og bli fylt opp med kraft.
Jeg blir sittende der en liten stund mens energien farer gjennom kroppen min.
Var det disse steinene de mente at jeg skulle finne? At jeg skulle sitte her?
Plutselig slår det meg. Dette må være et kraftsted. En sieidi. Jeg er hellig overbevisst om at det må være det.
Jeg skynder meg straks ned av knausen for å hente min far.
Han er historiker og har kjennskap til slike sieidier. Da jeg kommer ned er ikke min far der. Min fetter sier han har tatt en annen vei opp til knausen. Han skulle se etter meg. Etter noen minutter kommer min far ned via skogen.
Før jeg får spurt om han kan være med og se på noen steiner oppe på knausen, sier min far ivrig at han har funnet en sieidi der oppe. Hjertet mitt hopper over et slag i brystet over disse ordene. Kan det virkelig være det jeg fant?
Min far viser vei, mens jeg og min fetter går bak.
Min far går ikke bort til det stedet jeg var på, men derimot går han til en stein som står like bortenfor.
Dette er en liten sieidi sier han med andakt i stemmen. Som dere kan se, har de vært og ødelagt noe av dette kraftstedet. Ja, tenk han Thomas von Westen har vært her også. Det har vært en offerring her, og de har rullet steinene nedenfor der og peker nedover skråningen. Vi ser en mengde steiner som ligger der.
Han godeste Thomas von Westen ble kalt for samenens apostel. Han reiste rundt her på begynnelsen av 1700 tallet og skulle kristne samene. Slike samiske offerplasser ble ødelagt ved at de fjernet offerringen. Dette ble gjort for å ødelegge for noaidens kraft. Min far ser hoderystende over landskapet.
Han legger hendene på sieidien og mumler noe på samisk. Jeg og min fetter forstår ikke samisk, så han oversetter til norsk.
Dette brukte gjerne noaiden å si, når han ofret til sieidien.
Jeg smører deg, min hellige sieidi,
om du spiser eller ikke,
vær likevel min Gud
Jeg ber de bli med til det stedet jeg fant. Ja, sier min far. Dette hører med til sieidien. Her brukte de nok å sitte i tilknytning til sieidien, så hele dette området er et kraftsted. Virkelig synd at de har ødelagt offerringen, sier min far hoderystende.
Ja, hvem kunne tro at det har stått en sieidi her og vi har ikke visst om det, sier jeg.
Min fetter og jeg setter oss ned der. Vi blir sittende tett sammen i ærbødig stillhet. Min far som har vandret rundt der og pratet og gestikulert ivrig med armene, merker dette og stiller seg opp og ser utover fjorden. Han blir stående der i taushet.
Jeg merker en stor ro falle over meg. Det er en egenartet ro som hviler over denne plassen.
Jeg kaster et blikk på min fetter og oppdager at det har kommet et fredfullt uttrykk i ansiktet hans.
Våre forfedre sitter smilende rundt oss, der i sittegruppen. De har ventet på dette øyeblikket.
At sieidien skulle bli oppdaget.
Giitu
Takk for at du delte denne, jeg blir helt andektig her.
klem RITA
