jeg lurte på hvem jeg prøvde å være
jeg fikk det ikke til, det å være noen
vindskeivt ble det,
vindskeift og vaklevorent
under feilplassert tyngde
under mørkegrønne tunge trekroner,
i det skyggefullt svale
ble alt disig
tyngden i stein og vann forsvant
gjorde plass for tilstedeværelsens lette slør
det som vinden elsker å leke med
mellom dypgrønne alleer
ligger sirkelen av roser
badet i sollys
Nå går du inn i den
brummer det fra portalen i vest når jeg passerer gjennom den
Visst gør jeg det,
tenker jeg
Visst gjør jeg det.
Vel vitende
Sollyset er sterkt
Det brenner som i en ørken
Rosene ser nesten visne ut
Det er mer jord en roser å se
De som er, ser puslete ut
Jeg blir skuffet.
Det er som om det sterke lyset bringer tilintetgjørelsen med seg
Det finnes noe i skyggene som er livgivende
Det er bare å myse med øynene og se
Og jeg myser
også i sollyset
Man kan lett bli opphengt i småting og trivialiteter,
da hjelper det å myse
mye som ellers er skjult kommer tilsyne da
De store volumene og flatene,
samspillet og fargerikdommen
sammenhengene og linjene
Med ett
våkner rosene til liv
roseangen blir sterkere
jeg hører det skvaldrer og småprates der mellom bladene
så kommer de frem, Rosene
drar meg inn til sirkelens sentrum
mens de danser og roper
det roser gjerne pleier å danse og rope
uten at jeg vet akkurat hva det er
jeg har aldri sett dansende roser før
så blir det stille
den største rosen av dem alle
en mørk rød
begynner å lavmelt å fortelle
om verden
slik rosene skaper den
den snakker rosespråk
jeg forstår det ikke
men på samme tid gjør jeg nettopp det.
Alle forstår det.
Jeg står som forsteinet midt i sirkelen
Jeg lytter
Til det som blir meg fortalt
På dette forunderlige språket
som oppleves som lette kronblder usynlig mot huden
og en knapt hørbar risling idet vinden tar tak dem
Innimellom er det som om omrisset av erkjennelser og innsikter
avtegner seg i mitt indre
i nået er innholdet som ubeskrevne blader
Jeg vet ikke hva,
bare at
Etter hvert blir jeg igjen bevegelig
går rundt i sirkelen for å takke
de er pludrete lekne igjen nå,
De gamle vise
Jeg bøyer meg mot jorden og hilser på en hvit
Den sier jeg kan få en blomst
Jeg tar en og takker
Det finnes intet mykere enn roseblader
de har ingen tyngde
bare ren tilstedeværelse
jeg får vite at jeg får en av den dypeste røde
Den som er rødere enn livet
den har de største blomstene i hele sirkelen
Duften er berusende og sterk
Det er den som egenhendig står for Roseangen som omslutter sirkelen
Duftzauber
står det å lese
Visst, visst
Jeg er fortryllet og beruset
På alle mulige vis
Med en rød og en hvit rose går jeg ut av sirkelen
gjennom portalen mot sør
Jeg er helt sikker på at der,
der er selveste livet.
Jeg følger bena mine
De vet det
Helt av seg selv
De går ikke lenger vaklevorent og vindskeivt
Under feilplassert tyngde
De rusler lett og bestemt
Uten mål og med allverdens mening
Ute i bygatene
Kjenner jeg at ikke bare er jeg fortryllet
Jeg er besatt
Jeg tar meg i å tenke tasnker som ikke er mine
Bruddstykker av Et forunderlig verdensbilde gir seg tilkjenne
Jeg har gått langt og møtt mange mennesker før jeg skjønner
At jeg ser dem med nye øyne
som merkverdige, godslige dyr på søndagstur
midt i hverdagen
høyreiste og vakre hver på sitt særegne vis
det er virkelig ikke langt fra Masai Mara til kirkeveien i dag
Av og til forundres jeg nesten over at ingen kommer for å lukte på meg
du skal leve mellom drømmetiden
og materien sies det i meg
mmm,
gjerne det
tenker jeg
på humlesurrete sommervis
uten noen formening
om noe som helst
egentlig
mens jeg fascineres av evnen til å kunne forflytte seg
og det å ha armer
når kvelden kommer
fylller duften fra mørkerød DuftZauber rommet
enda kronbladene jeg fikk
har blitt til te
for lenge siden
