Vi hadde skrevet brev i flere år, men vi hade truffet hverandre, kun 3 ganger i virkelige livet.
Tenk... man kan bli så gode venner likevel.
Vi kom fram til en glente og hun viste meg steinlabyrinten.
Jeg fölte atmosfaeren og så hvordan luften vibrerte, just over den...
Jeg gikk inn i labyrinten med spörsmålet mitt og kom ut med svaret.
Takket... og ble stående en stund.
Hun var litt avsides og ventet på meg.
Jeg så på henne og tenkte; Oi... vi er svaert like!
Da jeg kom fram, så jeg in i öynene hennes, og jeg fölte en kjaerlighet boble i meg...
"Söster!" hörte jeg noen si inn i meg.
Hva? Jeg fikk visst også viten om at hun vaert min söster?
Og jeg spurte forsiktig om hun, som er interessert i reinkarnasjon, hadde noen fölelse om,
at vi hadde mött hverandre tidligere?
Ja, sa hun og lo... Jeg tror faktisk at vi har vaert sösken...
Jeg smilte og nikket... Ja, jeg tror nok det!
Det suste til litt, i traerne - Vi så på hverandre og smilte en sekund.
Så fortsatte vi vår promenade i solskinnet.
Med kjaerlighet i sinnet
