Dette er et lesearkiv av det gamle sjaman.com-forumet. Det er ikke mulig å logge inn eller poste nye innlegg her.
Anonymous
Tempeldisiplin
For å gi en pekepinn om hvordan andre magiske teknikker enn de ekstatiske kan fungere, i en sammenheng med flere tilstede i Templet. Dette er ikke noe spørsmål, men en forkynnelse.
Hele hendelsesforløpet skrives ned og gåes igjennom på forhånd, hvert eneste rituale, helt presis, med hvilke symboler, hvilke gester, og hvilke navn og bønner som eventuelt skal framsies, og hva som skal visualiseres.
Kandidatene møter godt forberedt, renset, opplagt og i rene og pene klær.
Kandidatene skal ankomme i god tid, ikke ett minutt over. De bør også bidra med lys og røkelse om mulig.
Før man går inn i Templet, skal det være minst mulig fjas og avsporinger henimot annet enn det som skal skje i Templet.
Fra man går inn i Templet, skal det utelukkende skje der, hva som står på programmet.
Det skal ikke sies ett eneste ord, som ikke er endel av seremonien. Fokus skal være på magien, ikke på de andre kandidatene.
Eventuelle forstyrrelser skal ignoreres, og alle ritualer skal fullføres, fast og dynamisk.
Kandidatene skal stå rett opp og ned, eller sitte, etterhvert i asana, eventuelt utføre hva som er avtalt på forhånd.
Der skal ikke forekomme gester, bevegelser eller lyder som ikke er endel av ritualet.
Etter at seansen er over, kan man igjen snakke når Templet har blitt lukket, og man er utenfor.
Selvfølgelig krever disse kunstene utstrakt disiplin som alle andre høye kunster, men det fungerer. Muligens ikke uten.
Egentlig ikke noe for enhver? Late drømmere skygger fort unna når det går opp for dem at det dreier seg om ærlig arbeide.
Disse selskapslekene har muligens en noe annen ytre struktur enn sjamanteknikker. Det er imidlertid ingen grunn til å ikke kombinere om man evner det.
Uansett, når man beskjeftiger seg med høyspent kraft, er det visse framgangsmåter man bør følge. En sirkel er en sirkel, og er kors er et kors.
GjenopprettetMedlem
Mandalet er tempelets grunnplan.
Tempelet er dekorert med pentagrammet. Trekanten opp gjenspeilr mannen, trekanten som vender ned, gjenspeiler kvinnen. De fem punktene i sirkelen er de fem elementene. Slik er tempelet en hellig port fra en urgammel helligdom: seksualakten.
Som inspirerte meg til heller å fortsette på det imaginære teater. Takk for inspirasjonene.
Anonymous
Det kan være utallige veier som fører til de høyeste mål.
Til de forskjellige stiene hører det med forskjellige kunster, forskjellig disipliner.
Man finner mye enfold i kulter og sekter. Når tilhengerne blir frelste på et system, finnes det ofte ikke noe annet system i verden. Man ser rett og slett ikke rundt seg for bare brøytekantene omkring seg. En av grunnene til at jeg er allergisk på nyfrelste spiritister av alle slag.
Stort sett alle kulter, grupper og sekter går i den samme fella der. Og alltid er det samme evindelige maset om kjærlighet, naturligvis som fortolket av gruppen. Mye av de som kalles for " kjærlighet" i kultsammenhenger, er rendyrket sentimental manipulering, som ofte skrues på/av etter forgodtbefinnende.
De fleste søker etslags fellesskap, å tilhøre en gruppe. Gjerne i en flokk som de kan gjemme seg inni og hyle sammen med... Det gjelder bare å bli frelst, og bli blind og selvgod fordømmende for alle andres veier, selv om man ikke vet hva det innebærer, men man "tror" man vet, og står jo midt inne i en flokk...så da så.
Men det er ikke så reint lite lukket dette selskapet her. Mulig det oppleves som veldig "åpent" fra innsiden, men denne står på ingen måte tilbake i lukkethet, fordommer, fanatisme og selvgodhet blant endel medlemmer.
Og hvorfor skulle den det?
For min del er jeg her for å plukke de kunnskapene og tipsene jeg kan finne her, men føler like lite affinitet til denne gruppen som til det naziforumet jeg er med i. ( Skadi ) Vel og merke for å rettlede dem til å reformere sitt troglodytiske evangelium.
Som erklært same har jeg plenty fiender der, også venner, blant annet nazivenner, men jeg blir verken værre eller bedre mottatt her som der.
Men jeg slipper da mye av den patetiske og nyfrelste moraliseringen der.
Jeg har allikevel lært mye her, og tar til meg mye på kort tid, endel av artiklene her har hatt stor betydning for meg, og virket som åpenbaringer jeg kan komme tilbake til. " Healing fra det Høyeste" for eksempel,, og flere.
Å meditere på hva som ligger mellom linjene kan være nyttig. Dessuten har jeg noe telepatisk kontakt med enkelte her, og absorberer noe på det viset.
På samme vis som de finnes utallige standarder for tempeldisiplin utenfor denne sirkelen, finnes det utallige vis å ta til seg lærdom på.
Anonymous
En annen ting er at de respektive åndene kan ha noe forskjellige tendenser og oppgaver i forhold til hvilket aspekt de kan relateres til.
Ånder assosiert til et enkeltindivid,
Ånder assosiert til ei slekt,
Ånder assosiert til en stamme,
Ånder assosiert til en nasjon,
Ånder assosiert til en rase,
Ånder assosiert til en art,
ånder assosiert til alt som lever, har alle noe forskjellig misjoner.
For eksempel finner jeg ofte tilsynelatende konflikter og paradokser mellom nasjonenes ånder og artens ånder.
Artens ånder synes for meg å ville rive ned alle grenser, og gjerne la sine barn tortureres av kjærlighet og tilgivelse for torturisten.
Jeg er av en annen skole, og ser ikke noe galt i å avlive skadedyr, tobente skadedyr, snarere en plikt å holde verden ren. Jeg finner heller ikke noe galt å ødelegge livet til en maleficator. Snarere tvert imot, en pliktå uskadeliggjøre om man kan.
Så kommer 50-øres spørsmålet;. " Hvem skal så dømme?"
( Spørsmålsstillingen er en ferdigrullet nødutgang som brukes flittig av de innbildt "rene av ånden" og moralens "hellige" fangevoktere. )
Det kan hvem som helst, som ikke stiller det spørsmålet. Døm selv, det er sannelig på høy tid. Og liv er akkurat så hellig som det gjør seg. Det var noe med naturlig, ikke sant? Men plutselig, så er det ikke det naturlige som gjelder lengte, men noe så unaturlig som å" vende andre kinnet til"...OK noen ganger, men ikke til enhver tid.
Det er mulig at noen synes at grusomme morderes liv er "hellig", men for meg koster ei stålmantlet kule 2,65, og det er noe annet enn å insistere på å belaste felleskapet med å måtte oppbevare tobente feilvarer til en pris av nærmere 2 millioner kroner per år.
Var det virkelig snakk om "sann" kjærlighet, så henrettet vi 1000 av de værste fangene våre i morgen, og sparte 2 milliarder årlig, midler som av kjærlighet kunne brukes på slike som fortjener det, og behøver det, barn, gamle, fattige og syke. Og dessuten skadedyrenes ofre.
Det er en grunn til at ulver har tenner og at ørner har nebb. Og det er ikke for å spise soyapølser, eller for å slikke skoene til kriminelle og asosiale.
Kanskje på tide at mennesker begynne å oppføre seg naturlig, også i forhold til kjærligheten som man liksom øser i øst og vest, på verdige som uverdige.
Min kjærlighet, er reservert dem jeg synes fortjener det, og til Hel med resten om så. Det forekommer meg naturlig, logisk og sunt. Det gjør meg ikke noe mindre empatisk. Og jeg tar igjen med klissen sentimentalitet på andre områder, så jeg er ikke noe bedre enn disse som skal bevare alt som kan krype og gå, a la " Varig vern av Anthraxbakterien."
I det ovenstående eksemplet er noe av fruktene av artens ånder, som så gjerne vil at alt som lever skal få leve, selv om de torturerer, voldtar og dreper. Nasjonens ånder, stammens ånder og slektens ånder har et annet ansvar, ansvar for stammemedlemmenes ve og vel, og det kan betinge å eliminere skadedyr.
Ideelt sett hadde det vært fantastisk med love & peace , men det er flere aspekter som må ivaretaes. Menneskene må beskyttes mot skadedyr, forholdene må ikke legges tilrette for slike, som vi ser klare tegn til i samfunnet rundt oss idag. Der har "kjærlighetens apostler " skutt skivebom, eller seg selv i foten.
Det kan synes som om nasjonenes ånder og artens ånder på endel plan er i konflikt, men at selve behandlingen av slike "konflikter" er noe av det som skaper forutsetningert for progressjon.
Ofte noterer jeg meg at det legges full vekt på det ene aller andre aspektet, på bekostning av de andre aspektene. Det er ubalanse uansett. Og om artens ånder virkelig skal få gjort noe radikalt med menneskeheten, må man også ta høyde for, og respektere for eksempel nasjonenes ånder, ettersom de har sine spesielle behov som kan være primære for dem, men uten betydning for artens ånder.
En påstått metafor; Befinner man seg i en livbåt, vil gjerne artens ånder at alle skal få komme ombord, helt til den synker og alle omkommer. Nasjonens ånder setter klare grenser for hva som er funksjonelt for båten og passasjerenes ve og vel, og hugger fingrene av hender som måtte klamre seg til ripa, og true med å trekke båten under.
Begge parter på sine forskjellige vis, for å bevare liv.
Alle samfunn må beskytte seg mot indre destruktivitet. Også webforum må av og til renses for folk som ikke skjønner at de er på feil forum, og ikke fungerer i den lokale settingen. Her på jorda må det finnes, og settes grenser i endel sammenhenger, om ting skal fungere.
Så jeg leter etter en balanse mellom disse...