Hjelp!!!!!!!!!!

GjenopprettetMedlem

<t>Jeg møtte for 8 mnd siden en mann.

Vi forelsket oss umiddelbart begge to, og oppdaget at vi var veldig

like. Flere har kommentert at vi er ekstremt like, og vi synes begge

dette. Det føles som om jeg har funnet min sjelevenn.

På tross av avstanden fortsatte vi "forholdet" vårt, men vi merket

fort at ikke alt var som det skulle være. Jo nærmere vi kom hverandre,

jo mindre klarte vi å kommunisere. Det ble så ille på et punkt at vi

ikke snakket sammen på tlf, men bare chattet på nettet, og lot som om

alt var ok. Dette kunne selvfølgelig ikke gå i det lange løp, og

tilslutt kom vi frem til at det ikke var noe grunnlag for å fortsette.

Vi trodde begge at det som gjorde dette var at de rette følelsene ikke

var der, men det er ikke tilfelle. De gangene vi var sammen, var begge

så redde for å si eller gjøre noe feil at vi ble helt forknytte, vi

fant nesten ikke noe å prate om heller. Det gikk ut over alt det som

skulle være den beste tiden i et forhold. Vi ville for mye begge to så

det ut som.

En periode hadde vi ikke kontakt nesten i det hele tatt, men plutselig

var kontakten tilbake rundt juletider. Følelsene blusset igjen opp

umiddelbart, og vi dro bort sammen noen dager for å få tid.

Umiddelbart kjente vi denne avstanden, den var der i det øyeblikket vi

kom ut av bilene, og skulle klemme hverandre, det er som en mur. Vi

er begge livlige personer, og oppegående nok til å kunne forstå egen

situasjon, men dette finner vi ingen forklaring på. Det oppstår en

barriere som er helt uforståelig, og dette spiser oss opp, begge

grubler over hva som egentlig skjedde, og det har gått ut over

nattesøvn og livskvalitet.

Enkleste utveg for meg ville vært å legge dette bak meg, og gå videre.

Men denne mannen har vært med meg hver bidige dag i 8 mnd nå, og han

er der nesten hvert våkne øyeblikk. han forteller at han vil dette så

intenst også, slik at jeg på denne måten føler det er meningen at vi

skal være sammen. Dette handler ikke om bekreftelse av egetverd eller

noe slikt, jeg kjenner mange flotte menn, og han har det på samme måte

med kvinner. Grunnen til at jeg ønsker å gjøre noe med vårt forhold,

er at det føles som om det er meningen at vi skal være sammen.

Jeg skal neste helg treffe ham igjen, i en forbindelse via felles

bekjente, og vet at de blir en stund til neste gang jeg ser ham. Jeg

føler meg nå så sliten av hva alt dette tankespillet krever at jeg vil

gjøre noe med det. Jeg gruer meg nesten til å se ham, for er redd for

å oppleve denne avstanden igjen, som oppstår mellom oss.

Finnes det noe som helst som kan gjøres for at vi skal kunne ta bort

disse sperrene?</t>

GjenopprettetMedlem

<t>Skriv ned alle de tankene du ønsker å si til ham.

Be han gjøre det samme.

Vær ærlig, det å ikke si noe det er det som sårer,

når den ene ikke sier noe, så føler den andre at noe er feil..

Så er runddansen igang.

Dere kan ikke tenke hverandres tanker,

Les "brevene" til hverandre,

og våg å tro at det er noe som er "ment too bee"

Lykke til</t>

GjenopprettetMedlem

<t>Hei og tusen takk for svaret!

Vi har allerede gjort dette.

Ser på oss selv som rimelig oppegående mennesker, med innsikt i "elementær psykologi", og kan forstå at slikt dukker op og lager sperrer. Men dette er virkelig helt uforklarlig, og det er derfor jeg går til dette skrittet nå, med å få fjernet disse sperrene som er så unaturlige.

Vi har snakket sammen, skrevet mange brev til hverandre og rett og slett også prøvd å ignorere dette, i et forsøk på å drive "motsatt psykologi", men sperrene er der fordi vi vil så mye, og begge vil det samme, det virker nesten på oss, som om en "svart sky" har satt seg over hodene våres, eller som om noe, eller noen ikke vil at vi skal få dette til. Helt uforståelig er det iallefall.

Jeg er enig med deg at et brev kunne ha vært en fin ting, hvis det hadde vært noe å sette fingen på, men det er det ikke, vi har alleredebrukt timer i tlf, timer i brev, og analysert hva vi egentlig tenker slik at det skulle komme ut av verden. Vi har også snakket om faren for å analysere noe i hjel er til stede.

Men jeg takker iallefall for ditt bidrag og ønsker deg en fin dag!

Klem

Catkick</t>

GjenopprettetMedlem

Eg svarer med dette diktet av Tor Jonsson;

Nærast er du når du er borte.

Noko blir borte når du er nær.

Dette kallar eg kjærleik -

Eg veit ikkje kva det er.

Før var kveldane fylte

Av susing frå vind og foss.

No ligg ein bortgøymd tone

Og dirrar imellom oss...

Altså, det er ein kvalitet ved kjærleiken, ei mindre anerkjent side.

Det er som eg før har sagt, som dynamikken i eit korallrev,djupt der nede.

Søken mot lys og næring, for så å veksle til tilbaketrekking og forsvar.

Og ettertanke.

Rundt og rundt og rundt. :biggrin:

Kanskje snakke med hendene ei stund til?

GjenopprettetMedlem

Ja hvis det er enste løsning så gjør man jo det

Søker iallefall alle positive tanker man kan komme opp med, og dette er en side av det.

Takker for dette diktet, det minner om et dikt av Haldis Moren Vesaas, som går slik:

Ord over grind

Du går fram til mi inste grind,

og eg går òg fram til di.

Innanfor den er kvar av oss einsam,

og det skal vi alltid bli.

Aldri trenge seg lenger fram,

var lova som gjalt oss to.

Anten vi møttest tidt eller sjeldan

var møtet tillit og ro.

Står du der ikkje ein dag eg kjem

felle det meg lett å snu

når eg har stått litt og sett mot huset

og tenkt på at der bur du.

Så lenge eg veit du vil koma i blant

som no over knastande grus

og smile glad når du ser meg stå her,

skal eg ha ein heim i mitt hus.

av Halldis Moren Vesaas

Takk for din tid, og dine ord:)

Klem

Catkick

GjenopprettetMedlem

<t>Leser diktet om igjen, og blir helt fyllt av det.

Det sier egentlig alt som er å si om nåværende situasjon.

takk og takk!</t>

GjenopprettetMedlem

<t>Dette er visst et tema som er kjent blant forfattere/diktere. Her er et annet dikt om dette temaet skrevet av Inger Hagerup. Jeg hørte forresten en gang Haldis Moren Vesaas lese opp dette diktet på radio - det var så utrolig fint!

TO TUNGER

To tunger har mitt hjerte

To viljer har mitt sinn

Jeg elsker deg bestandig

Og jeg blir aldri din

Dypt i det røde mørket

fikk livet dobbelt form

Der kurrer det en due

Der visler det en orm

To tunger har mitt hjerte

Hør på det likevel

Bli hos meg og gå fra meg

Og frels meg fra meg selv

(Inger Hagerup 1905 - 1985)

Mvh Stridshjelp</t>