Er godt kjent med dype depresjoner. Spesiellt ille er det når personen selv ikke vet hvorfor man er så langt nedfor.
Når man har kommet så langt ned, at man har begynt å se på seg selv som verdiløs, at man bare er i veien, å en byrde for andre, at ingen bryr seg om en, å at en er fullstendig ubrukelig i samfunnet og i nære relasjoner, da er en i en ond ond sirkel, som er vanskelig å avslutte.
Din venn sliter max. Å det er ofte et mareritt for de som står rundt å ser på. Man ser en person man bryr seg mye om, bli selvdestruktiv, totalt hjelpesløst, noen ganger nærmest som et lite barn, avhengig av alt og alle.
Råd i slike tilfeller er vanskelige. Godt hun har folk rundt seg som er villig til å hjelpe. Å som ikke gir opp, selv om alt ser håpløst ut.
Er veldig enig med Samin...Skriv...skriv, skriv, skriv....Få ned alle tanker på blanke ark. Oppbevar dem eller brenn dem. Det blir som å stikke et bittelite hull på en ballong, å luften går sakte ut. Spiller ingen rolle om ordene er sammenhengende, forståelige eller mange. Er også enig i at man måååå selv prøve å gripe fatt...i seg selv. Det er ikke mulig for utenforstående å ta tak i nakken, vedkomne selv må gjøre det.....men de utenforstående kan være der å hjelpe med vekta. For å ta tak i sin egen nakke i slike tilfeller er meget tungt, å vanskelig. Men....man er nødt.
Så er det viktig for vedkomne å få profesjonell hjelp. Med profosjonell hjelp, så mener jeg ikke at man blir dyttet full av lykkepiller, hvilket jeg ikke har noen som helst tro på lengre. De hjelper personen til å få en bedre hverdag...jepp....men de tar ikke rota på problemet. De fjerner ikke *ondet*. Kjenner svært godt til en som har gått på slike lykkepiller, å han hatet dem. Han følte at alle topper og bunner i følelseslivet ble borte. Han følte seg aldri ordentlig glad, eller ordentlig sint/lei seg. De ga bare en jevn flyt av følelser dagene gjennom.
Sier ikke at lykkepiller er feil, er ingen lege, men jeg tror man aldri vil nå gjennom til selve problemet med disse pillene. De ligger som et lokk på problemene. De er jo fordi man skal fungere i hverdagen, å fungere i samfunn og i familie.
Jeg aner ikke hvilke råd jeg kan gi. Men lag for all del ikke puter under armene på denne personen. Det vil si at man gjør alt for dem. Det er som å lage ris til personens bak, en bjørnetjeneste. Selv om de er langt nede, selv om de sier de ikke orker, forstå ikke, ikke klarer å tenke....så må man ikke gjøre alt for dem. Hjelp dem gjerne mye, men forlang så tilbake at de prøver å gjøre litt selv også. Begynn f.eks å forlang at personen begynner å skrive litt, at du da vil fortsette å hjelpe. Men samtidig forklarer hvorfor du forlanger det, forklare at vedkomne selv mååååå ta et bittelite tak i seg selv.
Jeg har et spørsmål i dette tilfellet, som dype depresjoner til folk her inne som har greie på chakraer. Jeg leste litt om dette i min vanskelige periode. Å oppfattet av mange av symptonene til den personen jeg da hadde rundt meg, stemte med symptonene på visse chakraer i ubalanse. Kan de også være noe i dette?
Ønkser din venn alt godt... Sender gjerne gode tanker oog energier. Men personen må også kjenne seg mottagelig for dette. Lykke til
