Sjaman.com – Forumarkiv

Hei alle I søde mennesker på sjamansonen,

Det er helt utrolig at et nettsted kan ha utstråling, men sjaman.com har en aura og sender ut en godhet og trygghet som umulig kan beskrives, men som treffer meg midt i hjerterota. Jeg har til nå bare vært en sniktitter her i forum og ikke postet egne innlegg, men jeg føler nå at jeg er i ferd med å gå fra forstanden og trenger kontakt med virkeligheten.

I min søken etter åndelig utvikling og meningen med livet har jeg forvillet meg inn i et levende mareritt, en tåke som aldri letter men henger over meg konstant og fyller mitt hjerte med frykt, fortvilelse og håpløshet, enten jeg sover eller er våken. Jeg har kommet til den erkjennelse at livet er evig og døden er en illusjon, men til min egen overraskelse har ikke denne sannheten på noen som helst måte gitt meg den tryggheten eller enorme gleden som jeg hadde forventet - men slo meg midt i fleisen som en steinhard knytteneve - "det tar virkelig aldri slutt!" Livet er en evig runddans og det finnes ingen måte man kan slutte å eksistere på. Dette er vel noe de aller fleste finner positivt, ikke sant? For meg har denne tanken bare blitt et energisluk uten like, og jeg klarer ikke lenger å glede meg over livet. Jeg får aldri hvile, når jeg våkner om morgenen er det første jeg sanser den kvelende kloen som har satt seg i mitt bryst og som sender elektriske sjokk ut til resten av kroppen. Min "mentale ubalanse" uttrykker seg som fysiske smerter, og det minste lille problem gjør at kroppen nærmest fryser til is og jeg blir overveldet av en avmaktsfølelse som får det til å svartne for meg. Med andre ord så fungere jeg liksom ikke helt på topp for tiden.

Hjernen er overarbeidet og har hengt seg opp i langtidshukommelsen og nærmest bombanderer meg med alle de negative tanker jeg har hatt og negative hendelser jeg har opplevd siden jeg var helt liten og disse tankene manifisterer seg igjen som fysiske smerter, kombinert med en uendelig håpløshet. Jeg har spunnet meg selv inn i et destruktivt og negativt mønster som jeg ikke makter å finne utveien fra på egenhånd. Det som fikk meg til å vippe av "fornuftspinnen" var at jeg leste  en bok i "Himmelske Samtaler" serien - "Hjemme hos Gud". I stedet for å føle meg som en del av et større hele som styres av prinsippet om årsak og virkning, satt jeg igjen med følelsen av at DET EKSISTERER INGENTING UTENOM ELLER UTENFOR MIN EGEN BEVISSTHET. Det vil si, at alt jeg sanser eksisterer fordi jeg selv skaper det, eller finner det opp. Det vil igjen si, at det finnes ikke noen annen bevissthet enn min egen, og dette er egentlig en helt forferdelig tanke som er i ferd med å gjøre meg gal. Når det i boken skrives at alt som skjer skjer fordi jeg på forhånd har bestemt det på et overbevisst plan og at tid ikke eksisterer og at Gud og jeg og alt er ett (og dermed det samme)- så kan det etter min forståelse ikke finnes rom for selvstendige avgjørelser og handlinger, det kan ikke finnes utvikling fordi man hele tiden går i ring og det kan ikke finnes noe som ikke også er noe annet  - fordi alt er ett.

Håper det i det minste er en sjel her som henger med, og forstår dette tankespinnet som jeg har surret meg inn i. Jeg vil være en del av et større hele som også eksisterer utenfor min bevissthet, og jeg vil ha tilbake bakkekontakten. Jeg vil ha tilbake følelsen av at jeg er, og at alle dere andre er, at verden er reell og at det finnes noe større som vi alle er en del av, men som også er noe mer - hvis dere forstår hva jeg mener. Som dere vet er det "tegn over alt" og noe jeg har hørt en del i det siste, og som hjelper meg litt i å endre denne destruktive tankebanen jeg beveger meg i, er Bono sine ord - we are one, but we are not the same - det er sannheten  - ikke sant? - hvis ikke tror jeg at jeg blir helt gal!

Jeg håper noen av dere kloke og talentfulle personer vil prøve å sende meg healende tanker, jeg orker snart ikke dette marerittet og har veldig lyst til å tylle meg inn i et bedøvende slør av kunstige stimuli

Takk for at du orket å lese...

Kjære, jeg har lest, og jeg kjenner igjen dette fra min egen erfaring av maktesløshet og depresjon.
Disse tankene om bevissthet, eksistens og hvordan vi skaper alt som er, jo jeg har hatt dem selv, slik du beskriver.
De knebler, kveler og fanger, istedet for å utvide, fylle og frigjøre.
Men det er ikke slik, det er ikke deg, det er "bare" følelsene dine, tankene, angsten, egoet. Det er ikke sjelen eller ånden, de er frie og i en annen eksistens.
Det er flott at du ber om hjelp. Her er mange healere og kloke mennesker. Jeg vil be og sende lys, det jeg kan gjøre.
Og jeg må si det, du MÅ ville stige ut av din egen tåke! Livet er også i deg. 
Jeg kunne si en masse, men jeg vet ingenting om deg, så det blir vanskelig for meg.

Ta deg i vare. Du får hjelp.

Takk skal du ha Lazy Gracey,

Det er en stor trøst, bare det å vite at jeg ikke er alene om disse tankene og følelsene. For det er det jeg sitter med, en følelse av uendelig ensomhet i en eksistens som jeg selv skaper. Og ja, det er ikke noe jeg heller vil, enn å stige ut av tåken, kjenne solens kraft og bare glede meg over at jeg finnes til!

Det gleder meg, da er du allerede igang med det gode arbeidet. En av de store gavene med å delta her på sonen, er opplevelsen av at vi ikke er alene. Så velkommen hit, og del av deg her. Det vil du ha igjen for. Det er en kanal ut av isolasjonen.
Skriv gjerne en presentasjon under emnet presenter deg selv.

mvh
lazy

"Fuerza":


Jeg har kommet til den erkjennelse at livet er evig og døden er en illusjon, men til min egen overraskelse har ikke denne sannheten på noen som helst måte gitt meg den tryggheten eller enorme gleden som jeg hadde forventet - men slo meg midt i fleisen som en steinhard knytteneve - "det tar virkelig aldri slutt!"

Kjære deg. Det er klart jeg har lest. Som sikkert mange andre så kjenner jeg meg igjen i det du skriver. Det er noe som heter at man må ned i "kjelleren" for å begynne å "krabbe" trappene opp igjen. Maktesløshet og depresjon er ikke lett å hanskes med. Oppgjøret med deg selv er i gang i og med at du ber om hjelp her. Du skriver at livet er evig og døden en illusjon. Livet er evig på den måten at vi har levd mange liv før dette livet. Livet blir ikke slutt, men vi dør fra dette livet og gjenfødes til et nytt liv, og alt har en mening, alt henger sammen.

Det er nok vanskelig å se at det er slik når man er inne i en tåke som du sier, men prøv å tenk på dette livet som et mentalt hus. Kjenn etter på dagene som er vonde om hvor i huset du er; er du i kjelleren, i første etasje, osv. Når du føler det helt håpløst så kan du kjenne etter om du er helt nede i kjelleren eller står du i trappa.

Jeg vil sende deg lys - husk du har alltid noen rundt deg.

Vil bare for øyeblikket si at jeg har lest innlegget og forstår at du har det vanskelig. Hvis du finner hjelp i bono sine ord, så hvorfor ikke holde fast på de ordene, så lenge du finner mening med de 

Velkommen til deg forresten 

I likhet med deg, har også jeg lest "Himmelske samtaler".
Heldigvis leste jeg dette etter at jeg hadde funnet min (til tider noe ustødige) grunnpilar.
Derfor fikk ikke denne boken noe særlig "makt" over meg.
Men likevel, noen ganger kjenner jeg at jeg er på tur å flyte dithen hvor du befinner deg nå.
Min livbøyle har de 2-3 siste årene vært min vei inn i sjamanismens kraftfulle sone, og jeg
anbefaler på det varmeste denne veien.

Ønsker deg alt godt og sender deg healende lys.

Måtte Store Ånd være med deg!

Kira.

"Fuerza":


Det er helt utrolig at et nettsted kan ha utstråling, men sjaman.com har en aura og sender ut en godhet og trygghet som umulig kan beskrives, men som treffer meg midt i hjerterota.

Hei Fuerza 

Og velkommen som bidragsyter til åpenhet rundt det "tabubelakte" - Hvordan har du det egentlig akkurat nå...

Slik jeg leser innlegget ditt så er du allerede i ferd med å bli en av disse menneskene som "bare treffer hjerterota" på en god og helberedende måte - Både din egen hjerterot og våre 

Den virkeligheten vi til tider ser som total avmakt kan snues til oppbyggende livsmot, men det krever at man våger å leve og våger å ta oppgjøret med de selvdestruktive handlingsmønter som preger en.

Livsgnisten er der, bare fortsett å blåse slik at den flammer opp, varmer og lyser av kjærlighet til livet 

Stå på for alt det gode du er 

Trollene sprekker når de kommer fram i Sona.

Takk for det fine du sa om sjaman.com.

Hei Fuerza
Jeg har lest det du skriver og vil gjerne dele med deg fra mine egne erfaringer rundt dette problemet.
Jeg har følt meg innelukket i en tankeboble hvor store deler av meg blir utvisket fordi de ikke får plass inne i boblen. Der er det nemlig bare tanker.
Det er en grunn for at denne boblen er skapt, den gir meg også beskyttelse, men fratar meg også mye av meg selv og kommunikasjonen med andre rundt meg. Jeg må bli sett og opplevd av andre mennesker, og selv se og oppleve andre for å føle meg virkelig. Jeg trenger erfaring og substans, ikke bare tanker og ideer. For å få det må jeg være sammen med andre og få erfaringer, møte og bli møtt, og det kan være smertefullt for meg når jeg ikke lenger er beskyttet av ”boblen” som også holder vonde følelser unna.
Smerten, angsten, følelsen av å bli gal, depresjonen og alt det andre negative jeg føler er også en slags jording, for det er det som holder meg tilbake i meg selv. Det skaper en slags balanse.
Jeg håper at du føler deg møtt og sett her inne og at det kan gi deg en annen jording.
Siv

sender deg healing,jeg vet hvordan maktløsheten er, den kommer om og om igjen,samme hvor mye man vet våre tanker er våres skapende element,tenker posetivt å plusselig for man seg en på tryne igjen av seg selv eller andre, en ting jeg kommer til å jobbe ekstra med er den kvelende kloa om ditt hjerte den har ingenting der å gjøre,du fortjener å bli elsket husk det, samme hvordan det stormer du fortjener å bli elsket jeg  elsker deg derfor setter jeg meg ned akkurat nå for å fjærne kloa,så er det bare en ting å si ,vi for ta et skritt av gangen - en dag av gangen det finnes et lys i tunnellen for oss alle å det gjelder både meg og deg ikkesandt,kloa kommer aldri igjen,klem bast

Kjære Fuerza,

Når jeg leser det du skriver, får jeg et inntrykk av at du er i gang, godt i gang. I gang med å uttrykke og trykke ut det du vil ut av. Og det du vil inn i. Å ta tanker og følelser, sette ord på dem, gjøre dem til en del av den fysiske verden, skrive, uttrykke deg, skape noe. Jording i seg selv det skapende fysiske.
Så skriv, skriv det ut, om det er det uttrykket som ligger deg nermest. Slik blir det også tydeliggjort at du er ikke dine følelser, du er ikke dine tanker, de er dine, men ikke deg.

Å sette ord på det som oppleves som et problem, er ofte den første delen av løsningen. Løsningsretningen ligger der, i ordene, frasene, i det som ble nedtegnet og også det som ikke ble det. Med litt avstand i tid og rom, kan en se sine egne tankemønstre (og monstre) som innenfra synes ubrytelige, spiralformede og fullstendig ”logiske”, med alle sine huller og paradokser - og med det muligheter for nye synsvinkler og tanke/følelsesbaner.

I en søken etter en underliggende mening unnslipper den gjerne, og man havner i tåkeheimen. Kanskje fordi man allerede har en formening om hva man leter etter og hvor man skal lete, Det store forløsende der ute et sted. Dermed blir man nærmest som blind for det og de som finnes i ens nærhet, inklusive seg selv. Da kommer gjerne ensomhetsfølelsen snikende, utydelighet og også maktesløshet

Som blindet for det som kan løse ut erkjennelser og innsikter sakte men sikkert, bit for bit.
(Blindet av frykt, er det noe som heter, eller var det lammet?)
Som blindet for at det vi søker har vi allerede i oss, i det skjulte, i det ukjente, i dypet. Å våge å la seg overraske, å våge å være åpen og nysgjerrig, utover som innover, i det nære, i det daglige
Å våge å føle på feilbarlighet, utilstrekkelighet og litenhet. Å våge å føle på storhet, styrke og det å skinne...  Å våge å synes.
Følelsen av at noe er meningsfullt er først og fremst erfaringsbasert.

Solens kraft kjennes kanskje tydeligst på vår egen nakne hud….

Ofte kan ”en indre kritiker” stille seg i veien for oppdagertrang og nysgjerrighet og stoppe det hele. Tanken og følelsen som sier, ”nei du kan ikke, får ikke til, tenk hva andre sier? Dette er for dumt”. Denne kan man ta ”en prat” med, ved hjelp av meditasjon og spørre hvilke oppgaver som kan overlates til deg. Slike er gjerne overarbeidet og gir så gjerne fra seg!.

Du er nok godt i gang med å transformere både det ene og det andre ved å synliggjøre deg her, maktesløsheten har i alle fall fått seg en på tygga……

Og kanskje er det nettopp der det ligger,
det du opplever nå og veien videre er din, den lærdom og den innsikt du har og vil få er dine.
Kanskje trenger du den erfaringen det er, det å ta tak i maktesløshet, ensomhet og tåkeheim, for så å snu det til krefter og lærdom som jobber for og med deg?

Sonen er her, døgnåpen, for inspirasjon, deling, hjelp og støtte….

Noen tanker fra meg her, håper du kan finne noe i det som kan være til hjelp.

Ønsker deg alt godt på din vei, takk for at du deler det som finnes i så mange av oss.
Og velkommen hit!


gro


Lys og gode tanker til deg fløt avgårde mellom tastetrykkene….

det samme til deg sendes i kjærlighet,i sammen finner vi svarene        klem bast

Fuerza, jeg har vært der..........

Husk på, det er DU som bestemmer hva din hjerne skal tenke.
Bare å vite dette har hjulpet meg.
Så kan du jo spørre deg selv, hva er vitsen? En del av vitsen må vel være å finne det ut.....
Men trenger man å ha det mørkt, tungt og trist på veien? NEI, det er DU som bestemmer over hva hjernen skal tenke....

Håper dette hjelper på din vei.

Jeg er ikke kommet så langt i å heale, ennå men sender deg gode og varme tanker. Hvem vet, kanskje de når ditt hjerte.

Jeg vil bare si takk til dere alle, for kloke og innsiktsfulle ord. Jeg leser det dere skriver igjen og igjen, og henter styrke i det dere formidler. Dette har faktisk vært en av de lyseste dagene jeg har hatt på en god stund, og jeg kjenner en god varme i ryggen midt mellom skulderbladene som til tider fyller meg med velbehag. Hva det kommer av vet jeg ikke, men det føles betryggende at kroppen mottar/sender ut behagelige følelser, og ikke bare smerte.

Dette er helt sikkert veien det er meningen at jeg skal gå, men har man rotet seg inn i tjukkeste tåka kan man få problemer med å se hånden foran seg, og stedsansen blir helt satt ut av spill. Jeg klarer ikke å sette ting i perpsektiv og finner bare meningsløshet i min tilværenhet. I løvens tegn ble jeg født inn i denne verden, med en livsenergi og glede over å være til som har gitt meg mot til å omfavne livet med vill begeistring, og til tider ekstatisk takknemmlighet overfor dette store under jeg har blitt tildelt. Nå føler jeg at jeg nærmest befinner meg i en twilight zone tilstand jeg selv ikke makter å komme meg ut av - og som på en altoverskyggende måte frarøver meg opplevelsen av å lede et hverdagslig, trivielt, men enn så innholdsrikt liv....

Jeg henter inspirasjon og mot gjennom å lese om alle dere andres erfaringer og jeg takker for at dere deler!

What got you is rhetoric. You were persuaded into believing. That can be remedied. The "truth" you suffer from is a belief and that can be changed. Truth is a thorny word which has long since been sucked dry of any meaning it may have once had. Any claims about afterlife have no foundation in fact. One person's guess is as good as another's. Choose a belief that you feel comfortable with.

It sounds like you are depressed at the prospect of having to exist forever so let Villbjørn comfort you with the thought of the possibility that you don't necessarily have to exist forever, that it is not only possible for people to commit physical but also spiritual suicide. When Ibsen's Per Gynt meets the Button Maker he is confronted with the fact that the life he led did not conserve nor build upon the particular pattern that he (the button) was cast with. Since he had worn his smooth he was scheduled for melt down and re-casting into a new button. One doesn't necessarily continue after death but it is a possibility. It depends on the life/lives the individual concerned has lived

The business of nothing existing outside of your own mind is another philosophical quagmire. Some say its all internal others say that there is an external world which is independent of our minds for its existence. This argument has been going on for a while now and nobody knows the answer. The same goes for the rest of the things you mentioned having read in the book.

What is clear is that the ideas the author presented do not agree with you. They make you ill. Villbjørn thinks you should take that seriously. Find beliefs that allow for self-determination, that allow for individuality without isolation. Consider the Aspen (Osp), above the ground You see several individual trees or so it seems. They each have their own trunk, branches and leaves. They each exist in their own space and if you cut one down the others still stand ans still live. If you look under the ground you will see that they all share the same root system. They are both individual trees and one plant at the same time. There are philosophies, theologies or whatever that build on that idea. The same goes for being one with god.

You reported feeling better so the help others have sent you did its job. However you mentioned that you needed to earth yourself. Since you felt the need for that Villbjørn thinks that is what you need. In case you you suffer from philosophical indigestion again in the future, If you don't already know about them, look up grounding, centering/centring and shielding exercises on the Internet. All three are important. Learn about them, what they are for, how they work, why you should do them etc.. Then you can either develop something specifically for your shaman activities or find something ready made that you like and learn it. Then you can help yourself.

Villbjørn Ulvberg