Jeg må stikke snuten fram igjen, det er såpass tøft nå at jeg ikke tør gjøre noe annet.
Det er meg og moren min. Jeg har kommet til dette punktet igjen, hvor jeg føler det som om grunnen svikter under meg, når jeg våger å berøre temaet. Har hoppet tilbake før, men har fått indikasjoner på at det er på tide å komme seg igjennom. Hun har alltid vært en ekstrem viktig bit i livet mitt. Har nok vært en gedigen mammadalt, pappa var mer sinna og uforutsigbar. Uansett....jeg har hatt en utrygghet rundt dette, at om hun dør, så orker jeg ikke leve. Det føles sånn. Hvis hun reiser bort, så sliter jeg (mer før enn nå), blir deprimert og uttafor. Har slitt mye med hjemmelengsel og det å være borte mer enn en uke av gangen. Ender med gråteannfall og en intens lengsel. Har begynt å løsrive meg en del av nødvendighet, som i at vi har ikke noen nær kontakt, men vi ser hverandre ca en gang i uka. Går det over den tid, så begynner jeg å føle på en slags mangel inn i meg. Som et mørke begynner å bre seg innvendig. Litt etter litt. Til det blir så ubehaglig at jeg må ta kontakt med henne for å få meg selv på plass igjen.
Når jeg undersøker følelsen nå, så er det som nevnt, en følelse av sviktene underlag, følelsen sitter over hele magen. Særlig rundt navle (navlestreng?). Det kjennes som om det reiser en hvit energi ut av området og i det det skjer, så føles det som om jeg mister en viktig del av meg selv. Noe helt livsviktig. Som holder meg oppegående. Jeg har tenkt at det kanskje er slik at jeg bærer på en bit av moren min og at det er det jeg ikke vil miste. Men jeg vet ikke.
Har kuttet energibånd flere ganger. Men det har ikke "kurert" dette problemet her.
Er det noen som forstår hva som egentlig skjer? Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre nå.
Men jeg vet jo ikke noe om hverken henne eller deg, og hvordan hun ellers fungerer, og jeg er heller ingen ekspert.
Vet bare at jeg hadde en type avhengihet av min mor i alle år, som jeg ikke maktet å gjøre noe med. Først for et eler to års tid sidem slapp det taket, og jeg føler meg fullstendig fri ifra henne. Og jeg tror foreldre/mødre kan holde et grep i sine barn på et ubevisst plan, slik at ingen egentlig helt forstår hva som holder en fast.
Dette var neppe til noen hjelp, annet enn kanskje som en felles skjebne, felles trøst-deling.
Mulig du skulle søke hjelp hos en sjaman for dette. Og det får du kanskje her. Jeg ønsker deg all mulig lykke med denne frigjøringen, hva som enn måtte være årsaken.
