Jeg satte tromme cd på, la meg på sofaen.
Pusten ble dypere og dypere, jeg kom lengre å lengre inn i ett landskap som var ukjent for meg.
Jeg kom til en vokter, jeg spurte om jeg kunne gjøre noe for ham.
Han ba meg gå veien, og pekte på en oppoverbakke, rundt ett vann, med frodig skog
og gress rundt.
På forhånd hadde jeg spurt om å få noen spesifikke svar om livet mitt,
om min videre vei.
Jeg tenkte at jeg ikke kunne gi opp, selv om den bakken var utrolig tung å gå.
Jeg sliter, for det blir brattere og brattere på veien oppover.
Innimellom må jeg holde meg utrolig fast i plantene som vokser ved siden av dette bratte terrenget.
Til slutt ber jeg om hjelp, og ørnen kommer å henter meg.
Ho synger med en hes og grov stemme, så spør hun hvorfor det tok så lang tid før jeg kalte på henne?
Jeg svarer at jeg trodde jeg måtte klare dette selv, ett sukk er det jeg får til svar..
Jo lengre opp vi kommer jo lysere blir det.
Jeg ser en perlelignende lysende runding, den er utrolig stor.
Det kommer hender mot meg, og ørnen ber meg ta fatt i dem, for de vil løfte meg inn.
En uendelig følelse av helhet kom over meg, en visshet om at dette var ett sted
der jeg ville finne en del av mitt eget sjelebilde, ett som ikke er ferdig enda,
men det meste er på plass.
Så ber jeg om svar på to forskjellige situasjoner, de åpner en luke, og langt langt der nede
kan jeg se hvordan det blir,
det er ikke bildet som jeg ønsket å se.
Jeg spurte, jeg fikk svar, og kanskje skal jeg bare vite og ikke gjøre noe?
Bare være observatør?
Jeg vet ikke.. Ikke enda i hvertfall..
Heldigvis ble det bildet som jeg grudde mest for, mye bedre enn jeg hadde trodd,
og det som venter er godt...
Jeg vet ikke helt hvor jeg var, hvor var dette stedet,
og hvor under skal jeg sette denne erfaringen?
I en perle langt over fjell og fjord, der fikk jeg ett innblikk av en annen verden..