Sjaman.com – Forumarkiv

Har dere hørt om den beste spirituelle vitsen i engleriket for tiden...., favoritt vitsen..

”En morsom ting skjedde underveis til oppstigning…” …”Jeg mistet alt.”

Vel, jeg syntes ikke den var spesielt morsom, -jeg begynte å grine da jeg hørte den.
Men idag..etter å ha mistet nære relasjoner, jobb med goder og annet ting og tang...det er ikke småtteri akkurat...
Idag så jeg det komiske i hele situasjonen. For jeg begynner å se at ut av det som er mistet, så vokser det ut noe som er mye betre, noe jeg aldri har kunnet forestille meg, noe som jeg kjenner virkelig gir meg glede, passion.

Det komiske er å se alt man holder fast i, se hvor vi klamrer oss fast og holder oss på plass i skallet vårt. Når vi åpner opp og slipper dette kan noe nytt komme fram, noe som er mer fra vår essens.
Så idag kan jeg le sammen med englene...for mitt nye motto er: hva kan jeg miste idag, mon tro....

Jeg smiler gjennom tårer her, etter å ha lest om Espens bortgang. For jeg tror du har helt rett i dette.
Det er et perspektiv som ville hjelpe oss mye i vår klamring og sorg i livet

Du fikk meg til å le. Det må være den letteste vitsen i universet.

Fint å godt det du tar opp her, Dancing.

Jeg tror mange inkl.meg selv,sliter i perioder med å kontrollere hele verden,og leke den ene gud.
Jeg finner selv-hjelp i enteogener,en måte å sparke seg selv bak på,tisse i motvind,og alt det der
men det tar fokuset vekk på mitt evindelige kontroll og ordnungs-besettelse.
Vi er barn,vi må leke.

Åh, det hørtes på en måte herlig ut å miste alt. Alt det som vi klamrer oss fast i. Tanken på å fylle opp livet med helt nye ting, den er god. 

Men, skummelt og 

Leste denne for noen dager siden, kom til god nytte da jeg for ente gang var på vei til fullstendig kontrollbesettelse og klamring til fortiden og relasjoner som ser ut til å dø ut. Så husket jeg det du skrev her:

"For jeg begynner å se at ut av det som er mistet, så vokser det ut noe som er mye betre, noe jeg aldri har kunnet forestille meg, noe som jeg kjenner virkelig gir meg glede, passion. "

Det gav nytt mot, takk 

(det er tross alt lettere å gi slipp når en ser lyset som ligger bak, enn å nistirre inn i det sorte hullet av tap. Håp er det visst det kalles  )

Bluestorm: Jeg tror det må være sånn, at man må våge å kjenne på sorgen, ta den helt til bunns og så slippe den. Føler vi er ganske gode på å holde på ting, men det å slippe er mer komplisert å forstå.

Susy: Har tenkt mye på forskjellen mellom det å ha mistet og det å ha sluppet etter dette innlegget. Men likevel, det er bare ord. Det viktigste er vel at når alt er tomt.. – jo lettere blir man, og jo mer oppsteget

Teleterkji: jeg kan også mye om kontroll....skjønner veldig godt det du beskriver om å bruke ting utenfor seg selv til å miste kontroll. Det er det jeg ”jobber”  med for tiden, å slippe all kontroll. Så jeg slapp den jobben..Og noen andre trosystemer som ikke passer meg lenger.
Jeg vil også leke

Ravne: Det er den deiligste følelsen jeg vet om. Å ligge på ryggen og puste, og kjenne at jeg er fullstendig FRI for alt. Og i det lyset blir jeg MEG og finner den fullkomne ro.

Så godt at innlegget mitt ble til hjelp for deg Sommersky. Det var så fint å bli minnet på at energien av HÅP alltid ligger der, som et lys bakenfor alt, HÅP er virkelig kraftfullt

"Dancing Butterfly":


Så idag kan jeg le sammen med englene...for mitt nye motto er: hva kan jeg miste idag, mon tro....

Hva med å miste deg selv....individet ?    hva må til ?

Hva er du da?

å du vakre

Kva legg du i "individet"?  Vår eigenskapte ide om oss sjølv?

"Final Tribe":




Kva legg du i "individet"?  Vår eigenskapte ide om oss sjølv?

  Ja.  Og av de rundt oss.

"Malaika":


Hva med å miste deg selv....individet ?     hva må til ?

Hva er du da?

Her var det mange gode spørsmål, og hva vet jeg

Jeg tror man slipper det man er klar for, i sin egen takt. Det nærmeste jeg har kommet i å miste meg selv var under en healingdans som gikk over tre dager uten mat og vann. Da var ego brutt ned, og blokkeringer og traumer slapp taket. Jeg opplevde at jeg overgav meg til en kraft som er mye større, og lærte mye om tillit til at jeg er ivaretatt.

Jeg tror at jeg gir meg over til en høyere del av MEG, den gudommelige delen av meg som jeg kaller min essens. Essens kan aldri mistes, den er fullkommen i seg selv.

Hva jeg er da? Da er jeg i min naturlige opplyste tilstand, som for tiden bor i kropp 

Sitat:

"Bluestorm: Jeg tror det må være sånn, at man må våge å kjenne på sorgen, ta den helt til bunns og så slippe den. Føler vi er ganske gode på å holde på ting, men det å slippe er mer komplisert å forstå."

Dancing Butterfly, jeg vet ikke hvorfor du sier dette til meg, (det spiller ingen rolle), men det er slik jeg og ser det.
Noen unngår å føle på sorg,(bl.a.) og stenger den ute, dypt inne i seg et sted; da kan den heller ikke slippes. (det blir ubevisst og fordreid en del av ens identitet.)

Andre, som meg, går inn i den og helt til bunns med den, og aner ikke hvordan man kan slippe, for det er alt man har, eller er. Det blir ens identitet. Så jeg kan skrive under på det du sier, at det å slippe er komplisert å forstå.
Enhver må bale med det på sin måte, for plutselig en dag å oppleve at det er sluppet. Kanhende.

Og her kommer tro og håp inn, som livsbevarende kraft. Og jeg tror (vet) begge deler springer ut av viten ... den viten vi bærer dypest inne om hvem eller hva vi er.

"Malaika":

"Final Tribe":




Kva legg du i "individet"?  Vår eigenskapte ide om oss sjølv?

  Ja.  Og av de rundt oss.

Akkurat og nettopp.
Berre det å prøve å eksistere så mykje som 1 dag uten andre (og sine eigne) projeksjonar om kven me ER som "individ",er ein grande prøvelse i å miste seg sjøl.
Og ein fin prøvelse for nærmiljøet.( he he.)

  He he , du sier noe kjære Final Tribe... en stor prøvelse

  tror jeg skal prøve det i dag, trenger litt action merker jeg 


      ( ego-uttynnende middel )

"kremt kremt"-behovet for "action",ekje det også et utslag av egofanten??
Ska du sleppa egoet,lyte du tåle di eiga keisemd...
Action kan vere eit temporært middel på den korte vegen,men må aldri bli eit mål??

Bluestorm: Det var ordene ”klamring og sorg".
ja, at det er en kunst å gå med sorgen og alle dens aspekter helt til bunns.

Og en kunst å slippe taket, det er ikke akkurat det man lærer mest av

Skål...

"Final Tribe":

"kremt kremt"-behovet for "action",ekje det også et utslag av egofanten??
Ska du sleppa egoet,lyte du tåle di eiga keisemd...
Action kan vere eit temporært middel på den korte vegen,men må aldri bli eit mål??

He he , action og action...

  Målet er å leke, og ha det gøy  ( hele tiden )

Litt leik,og så streng,nitrist keisemd innimøllom.

Butterfly:når du mista dine nære relasjonar,jobb og slike ting og tang, var det du som til sist sleppte taket i dei,eller
var det dei som sleppte taket i DEG ,enten du ville eller ikkje?

det var jeg....jeg slapp alt fri. Etter å ha tviholdt så lenge og klamret meg til noe som egentlig gikk på helsa løs.

Men desse tinga,titlane, personane-heldt dei likevel sitt klamme tak på deg??
All denne klamringa og denne dvelinga av sorg,er den etter din oppfatning eit einsidig fenomen eller vanlegvis gjensidig?
Betyr det noko,om så er?

(Au! Der kom ein lei strekk i nakken)

Klamringen er både ensidig og gjensidig, spørs hva det gjelder.
Egentlig skal vi ikke klamre i det hele tatt. Se på trærne, så grasiøst og vakkert de slipper sine blader når tiden er moden.
Så enkelt kan det være..

Tre er kloke skapningar..
Kan det ha noko med rotfastheten deira å gjere?
At dei virkeleg får TID til å leve og kjenne på situasjonen sin,meir enn å springe vekk frå den?
At årringane,brunt lauv og nye vårskot fortel noko om eit tre-liv ,som me har gløymt/mista av syne om våre liv?

Det var nydelig sagt
Trea har tid til å leve i nuet...