Sjaman.com – Forumarkiv

Som barn elsket jeg å sitte ved bestemors kjøkkenbord og høre henne fortelle. Det er spesielt en historie jeg husker og som jeg har lyst å dele med dere.

Bestemor skulle hente ned sauene fra fjellet og var helt alene om dette. Sauene sprang hit og dit, og hun hadde et svare strev med å få de samlet.

Men heldigvis dukket det plutselig opp en ung mann med rød lue og hjalp henne. Han sa ingenting til henne, men begynte bare med å hjelpe henne med sauene. Med hans hjelp fikk hun sauene samlet og ned i fra fjellet. Da dette var gjort, snudde hun seg for å takke mannen for hjelpen. Men han var som sunket i jorden. Det var heller ikke fotspor i snøen etter ham.

Bestemor sa videre: Vår herre så jeg trengte hjelp, og sendte den ungen mannen til meg. Hadde det ikke vært for mannen, hadde jeg aldri greid å få sauene ned fra fjellet. Jeg er takknemlig for den hjelpen jeg fikk.

Hun hadde mange historier og det var alltid en fryd å høre på dem.

"Fønix":

Hun hadde mange historier og det var alltid en fryd å høre på dem.

Som det var en fryd å lese om denne. Takk Fønix 

RITA

Din bestemors vise ord   

Nydelig. Jeg elsker sånne historier.

Ja, fin historie  Var det en nisse som hjalp henne kanskje? rød lue. Jeg tror på sånt.

Mener å huske slike rødluede skikkelser nevnt i Jens-Ivar Nergårds bok/bøker ("Det skjulte NordNorge" og "Den levende erfaring" ...trur eg de heter)

Om samiske tradisjoner. Er det mon en av de tradisjonelle måtene de underjordiske viste seg på? Saivofolk, eller haldi (?? Kan være hukommelsen spiller meg et puss med disse ord og benevnelser)

De nevnte bøkene omtaler forresten den berømte Mikkel Gaup (Mirakel-Mikkel), samt to andre kloke gamle mennesker med interessante erfaringer utenfor det ordinære
("Samisk shamanism" av Jörgen I. Eriksson kan også nevnes her)


Men den rødluede hjelperen virket ihvertfall kjent, som en gjenganger i samisk mytologi og fortellerkunst

Fin fortelling!   

Jeg tviler overhodet ikke på at den er sann...folk var åpnere før, og de er åpnere i naturnære omgivelser...samt at langvarig arbeid og slit utendørs åpner for slike opplevelser

Takk Fønix!

Du rører i noe jeg kjenner. Vi kjemperer for være få imot mange!

Hvis du gidder, les dette!

Jeg har en rar ting. Når noe er sant og omhandler noe "utenfor", for jeg et spesielt gys gjenom kroppen. Det fikk jeg nå. Rett etter kom et bilde fra mit eget liv. Jeg har tenkt mye på det, men delt det med få.

Jeg gikk Camino de Santiago alene for noen år siden.
Da jeg skulle gå etappen som fører inn i Pyrenène, over grensen mellom Frankrike og Spania lå tåken tett. Jeg har aldri i mitt liv opplevd tåken på den måten. Det gikk sakte i oppoverbakkene, og knea mine var vonde (med min kneskade burde jeg aldri gjordt noe slikt, vil nok noen si.).  Alt var vått og kaldt, og jeg sloss mot ensommheten.
Jeg hadde mest lyst til å gi opp. Det er bare det at når du går alene langs en kjerrevei i ingenmansland, er det å gi opp ikke et alternativ. Du kan sette deg ned og si : " jeg gir opp, men det kommer ingen å henter deg og kjøre deg hjem!! Det er bare det at når du går langs en ensom vei, er det ikke et akternetiv å gi opp...... I beste fall finner noen deg; langs Caminoen jeg gikk, ett skritt av gangen. Ut av tåka, dukker det opp en hund, ikke så stor, grå og sky, bak meg. Den stryker langs siden på meg, og går akkurat så langt at jeg skimter den i tåkehavet før den setter seg og venter. Da jeg nærmer meg, løper den meg i møte. Passerer meg, og er borte. 3 ganger gjorde den dette i løpet av noen timer. Den var den eneste levende skikkelsen jeg så på mange timer. Etter en stund fikk jeg en følelse av at det lettnet rundt meg,som om himmelen lettnet, uten at jeg kunne se noe mer. Plutselig kommer hunden imot meg, bort til meg. Som om den prøver å lokke meg rundt den neste svingen. Jeg passerte svingen, og dermed den siste tregrensen i Pyrènen. Forran meg lå det først bare enda en oppoverbakke i tung tåke. Så skjer noe, for meg sjelsettende. Jeg ser en stripe av lys i veien foran meg, det er blå-blå himmel i en tynn stripe foran meg. Solens retning er rett mot meg, og tåken er borte i smal stripe. I den andre enden av motbakken, ser jeg hunden legge seg ved føttene til en ung menn. Han sitter på en stein med ryggen mot meg. Jeg går nærmere, hunden holder meg under oppsikt. Da jeg nærmer meg, hører jeg toner fra en munnharpen. I solstripen sitter den unge mennen og spiller, stadig med ryggen mot meg. Da jeg kom til toppen av bakken, så jeg at det bare ver en sving, før det gikk enda bratter opp. Jeg gikk ut på kanten ved siden av dem. En av mine grunner for å ta denn ruten over Pyreèene var utsikten, og et øyeblikk var tåken borte og jeg fikk se det uendlige.
En stund sto jeg der, hunden prøvde å "kretse" meg som en gjenterhund mot sin eier. Så legger han vekk munnharpen, og sier: Vi har ventet på deg. Trenger du en hvil, eller skal vi gå? Jeg må bytte klær, denne tåken var kald. Hunden kretset meg fortsatt.
Gutten reiste seg, tok meg i hånden og sa: Hei, jeg heter Oliver, er 22 år og født i Canada. Hvem er du? Vi måtte vente på deg...... Jeg veit ikke hvorfor, bikkja sa det.
Jeg var lammslått, og litt flau. Han skiftet fra topp till tå, fra innerst til ytterst, helt uten sjenanse.
Jeg hadde et trass i meg, og valgte å begynne å gå( kanskje jeg var sjneret på hans vegne?) men hunden hentet meg inn. Den stoppet meg og knurret, den gikk fra side til side på den smale fjellvegen. Tåken lå tett igjen. Oliver var en ung, vakker energisk mann. Og han sjulte intet. Jeg hadde fortsatt ikke sett fler. Vel noen hadde passert meg, med nedslått, bestemt blikk og dryppende neser i tåka.....
Jeg gikk aldri egentlig sammen med Oliver, han gikk altid foran meg. Men vi hadde pauser som satt sammen. I den en pausen vi hadde, kom en underlig prosesjon ut av tåkehavet. Et 50-talls mennesker bærende på en enorm Maria-statue- De stoppet der vi satt, knea mine ville ikke mer. De fortalte en underlig historie som ikke till hører vår tid. Den ene kvinnin ga meg et lite smykke (charm), den fikk jeg sener datert, og datoen July 1884 stemte- Den var i ren gull.
La meg få si at jeg visste ikke hva Caminoen kunne være da jeg startet men vandring! Oliver og hans hund gikk foran, det ga meg motet og styrken til å gå etter. Regnet var som en pisken fra himmelen. Det var først da vi begynte på nedoverbakkene(enhver med vonde knær, vet hva det er!), at jeg virkelig ville gi opp.  Oliver og hunden gikk foran meg, han spilte..... Altid i grenselandet melomm virkelighet og tåke.
Han snakket noe med meg, det fikk meg til å gå. Et skritt av gangen..
Vi kom ned, da hadde jeg gått i 22 timer i et strekk.
Jeg ønsket å gi Oliver noe tilbake. Er man pilgrim så bor man på herberg(eller som uteligger, som jeg var etter hvert!). I dypet av Pyreneène fant vi et herberge (er usiikker på stavingen av noen av navnene ( Hvis noen skulle være interesserrte kan jeg gi mer info . Just give me a minut...!). I alle fall, Oliver, hunden og jeg gikk ned til herberget, som de siste den kvekden. Vi var stivfrossne, og ble bedt om å beskrive vår tilhørighet til den katolske tro, pinadø! Vi var først og fremst kalde påbeina!! Men Oliver`s første tanke var hunden. Jeg, i vestlig ego-overlegenhet hadde penger, ikke mat. Jeg ville betale  herberge for dem begge. Hunden var ikke velkommen, Oliver sto ute i regnet med en søplesekk over seg, og sa til meg: Vi klarte da! Hva ? Jeg går å legger meg sammen med bikkja i låven. Dyr er ikke velkommne langs Caminoen! Han kysset meg, holdt meg et øyeblikk, og sa "`Èn dag så ser du."
Vi gikk hver til vårt, og møttes aldri igjen.

Jeg brukte drøyt 3 mnd på Caminoen. Jeg pratat med noen som hadde passert  meg over fjellet. Ingen hadde sett Oliver eller hunden. Jeg møtte mennesker som, sa de hadde møtt meg før.  Mange bemerket at jeg hadde passert(det er en spesiell bit av av veien) den biten. De hadde sett at jeg slet med beina, men alle som en bemerk at jeg hadde gått alene. Hvem Oliver er, det vet jeg ikke. Men hvis noen kan gi meg et hint? Det tror jeg ikke, for dere brukere ikke deres evner til felles beste!
Bruk det dere har til å hjelpe hverandre, ikke tal i gåter.

Nå har jeg bitt flytt til 17 mnd gammel link (thank you, Inger Lise ;-*) Utover det, har jeg blitt sensurert (stakkars dere! Kan ikke tåle å lese andre meningn, så det må det jo skånes fra") Utover det, jeg skrev et emne om konstruktiv kritikk...... Noen so har lest svara der?! Jeg spørte om "Hva er en sjaman?" Hva skulle jeg gjøre? Starte å lese 2 år gammel info?  Jeg la inn en oppfordring til å ta vare  på venner som ennå lever, da ble jeg sensurert og, ikke minst!!!! Siterst!

Jeg vetr at dere ikke kier meg her inne, det er ikke mitt problem.
Hjetrlig tall til de som, gadd lese dette.

Tasse


Takk, hvis du gadd lese dette!

Tasse

Av de jeg har nevnt denne hostorien for, er mennesker jeg trefff lang Caminoen.

Please! Ha tilgivelse med mine skrivefeil!

Tasse

Lese- og skrivefe feil er noe dritt !

Tasse

Jeg husker f'***n ikke hva det heter engang!!!!

Men jeg prøver her! Ha tolmodighet med deg!

Tasse

Nydelige eventyr fra virkeligheten, begge to.
     

Takk Fønix!
Jeg trenger å bli minnet om min mors historier,
lurer på hvorfor så mye har gått i glemmeboken.
Når du forteller den historien så kjenner jo jeg den igjen.
Kanskje du skulle begynne å skrive bok om din bestemors historier... hmm.
Jeg ville bli veeeeldig glad for den vet du.
Husker jo en historie "min" bestemor gjerne fortalte.
Hun så jo stadig småfolk, som hun kalte dem.
En dag så hun noen i skogkanten, og da tenkte hun at hun skulle skremme dem bort.
Hun bøyde seg ned og prøvde å få tak i småstein, som hun ville kaste etter dem,
men det var umulig, det var høst og kaldt, så steinene var frosset fast.
Da hun endelig reiste seg opp så var de borte.
Vi ungene syns det var grøssende spennende å høre sånne historier.
Men...akkja... husker jo ikke så mange av dem.
Kristine
Tasse, slutt nu med å leite etter skrivefeil... er sikker på at det er bare du som er opptatt av det.
Jeg har IKKE sett etter sånt.

Tasse, din historie gjorde inntrykk på meg. Takk for at du delte den.

Jeg kan ikke begripe at du skal ha bli sensurert!

En ting som er litt merkelig med den mannen som hjalp til med sauene er at han må jo ha vært i normal størrelse, siden hun ikke reagerte. Man har jo ofte hørt at nissen/fjøsnissen er liten, en halv til en meter eller deromkring. Jeg har nemlig lurt på om jeg så en nisse en gang i skogen, men slo det fra meg, nettopp på grunn av størrelsen. Jeg gikk på en sti, midt i byens lysløype, men det var ikke folk å se. Så hørte jeg en raslelyd til høyre for meg og så opp i skogen. Der forsvant det en menneskelig skikkelse inn i den tette skogen med planta graner, i et område det ikke gikk noen sti. Jeg så bare ryggen på personen, som var kledd i grå klær, og hadde på seg rød gammeldags kvadratisk ryggsekk, og rød- og gråstripete knestrømper. Men dette kan jo ha vært et menneske i nisseklær som har forvilla seg vekk fra stien - men om våren når det er bart går man vel ikke sånn kledd?
Jeg har prøvd å følge med hver gang jeg går forbi - men det har ikke skjedd igjen.

Disse historiene med nisser med rød lue har jeg også vokst opp med - folk i slekta har sett nissen flere ganger. En grandtante så nisser overalt, men hun var livredd dem.

Mvh Stridshjelp

Fortryllende historie, Fønix! 

Tasse: Det der var litt av en bragd, å vandre alene i Pyrene'ne. Vågalt! Men helt alene var du visst ikke! Interessant!

Ellers har jeg ikke fått med meg at du har blitt sensurert...  Har ikke fått med meg så mye i det siste, men det høres da litt merkelig ut...
Her har det da alltid vært stor takhøyde... 

Aventura. Takk.

Ellers er jeg sorry hvsi jeg brøyt "bestemortråden.

Tasse

Først og fremst til Tasse  :biggrin: Vet du hva Tasse, jeg synes historien din fortjener sin egen plass, foreks under sjamanerfaringer. Dette kan moderator evt ordne til, hvis du er enig. Jeg har lest igjennom det du har skrevet og det var veldig spennende.  

ja... hjelpere, engler, eller hva vi nå enn kaller de, finnes overalt, det tror nå jeg  :)

"torstein":


Mener å huske slike rødluede skikkelser nevnt i Jens-Ivar Nergårds bok/bøker ("Det skjulte NordNorge" og "Den levende erfaring" ...trur eg de heter)

Jeg må visst skaffe meg de bøkene. Det virker som spennende lesestoff.

stridshjelp: jeg vet ikke om det var nissen hun møtte på. Hun sa i allefall at han hadde en rød nisselue på seg.
Jeg tror også at han måtte ha normal størrelse, for ellers ville hun nok ha reagert. hm pussig den skikkelsen du så.

Jeg husker godt at bestemor akket seg over den moderne tiden som var kommet. Folk hadde det for travelt til å bry seg om det som fantes i naturen og snakke med ånder.

Fønix?

Har ikke lest så mye av deg. Er dette di din eneste erfaring med naturfolket


Tasse

Hei tasse
intresang historie det du har opplevd,du ga ikke opp det står det respekt av,selvfølgelig hadde du med deg noen på turen,litt misunderlig er jeg
men skitt au.
jeg har dansa med en på over 2 å en halv meter ok klem bast

Fønix: Min bestemor hadde  mye hjelp av småfolket på setrene i Trysiltraktene. Takk for at du minnet meg på hennes gode fortellinger. Og tanken på hva som gjør at vi hører mindre om småfolk nå. Din bestemor møtte kanksje heller en hjelper enn småfolket.
Har også møtt hjelpere som jeg først senere har forstått var synlige bare for meg. Underlig og bevegende er Tasses historie og hvor lenge Tasse fikk ha følge med sin hjelper. Noen ganger kjenner jeg på at akkurat dette møtet, dette øyeblikket, denne personen er en hjelper. Desverre gjenkjenner jeg ikke alltid slike møter tidsnok til å få gaven med meg, men har opplevd også at gaven, eller hjelpen, kommer med erkjennelsen av hva møtet var. 

Jeg tror heller ikke det var en av småfolket, tiril. Tidligere trodde jeg også at det måtte være en hjelper, som kom og hjalp bestemor.
Men uti fra stridshjelp sitt møte, og det torstein nevner om rødluede skikkelser, får meg til å undre over om dette er noe annet.

Ja. Jeg må lese samiske fortellinger igjen. Har Britta Pollans bok og håper det står mer der. Det finnes mange slags hjelpere og lærere...

Den boken har jeg også, men ikke fått lest så mye ennå. Må visst ta og forhøre meg med historikeren i familien.