Sjaman.com – Forumarkiv

I går møtte jeg meg
På den andre siden

Det er ikke meg selv
Det er meg.
Det er jeg som er meg selv, den jeg til stadighet møter i Døra
Hun er meg og vet ikke hva en dør er.

Jeg reiste for å spørre om drømmen min, drømmen jeg skal virkeliggjøre.
Jeg har i meg noe fra fugletiden, hver vår setter reirbyggingstrangen i gang.
Parrer seg med bofastbehovet og der står jeg i masse  tranger og trenger

Jeg har visst ingen drøm som skal bygges.
Jeg er vindens tjener,
Vindens tjener følger vinden.

Det var da jeg med sorg begynte å slippe behovet for å bygge og eie,
at den andre arven fra Fugletiden begynte å bane seg vei fram.
Det Å være i luftstrøm og bevegelse.
Så møtte jeg meg

Ansiketene og kroppene er helt like.
Hun har slikt hår jeg hadde da jeg var liten nesten hvitt med lange lyse lokker.
På overkroppen er hun kledt i en pelskofte. Den har hun fått av alle dyrene, de blandet seg sammen til ett. Hun vandrer rundt i Alldyrsfjærpels. Rundt halsen har hun en liten krukke av terrakotta, i den er noen edle dråper jeg ikke vet hva skal brukes til.
På ryggen bærer hun en kogge med piler, en bue og en forunderlig Tromme...
I beltet har hun alle våpnene og gavene hun har fått på sine reiser.
Hun har en  kort skinnbukse av Alldyrsskinn.
Hun er barbeint og løper fortere enn vinden når vinden vil det slik.
Hun er vindens Tjener

Nå går vi skulder ved skulder
Jeg på denne siden, hun på den andre.
Akkurat nå er hun ute og leter etter Trommehammeren sin.
Jeg holder på å tegne en porat,
nei en ortal.-
Poratl heter det visst.

DET ordet er umulig for meg å skrive akkurat nå
Bare hun som er ute og leter vet hvorfor.
Bare jeg vet hva jeg mener

WoW! Fasinerende og inspirerende lesning...

Der går du på den ene siden , med deg på den andre..? 

Flott du kvinne som går i to verdener! 

Når Poratlen er ferdig kan du kanskje gå gjennom den...?
..og så finnes ikke den ene eller den andre siden mer..

  *edle dråper*

Observerer med nyskjerrighet deg og den andre... de er svært vakre saman

Du har så rett, IngersjamanLise,
takk for gode Sjeleord, Venn
og ditt vakre åsyn der du kikket inn, Final

Det var Ordet
som manglet
I dag kom det,

The Floodgates was thrown Wide open
ut strømmet en flytende masse
klar og glinsende oljeaktig
som en blanding av sæd, fostervann og spinalvæske.
Fulgt av et overjordisk vindbrøl og en fandenivolds banning
som legger enhver helveteshindring flat mot marken
inklusive meg selv der jeg rives med i strømmen
og flyter ut gjennom en tunell

Og mens jeg står der og forteller
hva som akkurat skjedde så går det opp for meg at det er det jeg gjør

jeg forteller ikke det jeg akkurat så, jeg forteller det som akkurat skjedde
og det skjedde her
ikke der i verden bortenfor.

etter en stund setter jeg meg og ser på tegningen
som nå har blitt en staselig Poratle (Jeg gir meg over...) 
og lurer på hvor jeg er
skulle jeg ikke snart komme gjennom?

Det er da det går opp for meg at hun som var på den andre siden,
hun som er den andre siden,
akkurat har født seg selv

Inn i verden
hun er Verden
hun er meg

og jeg er jordmor



( Av en eller annen grunn er da dette ordet som henviser til en storslått åpning inn i noe annet umulig å stave for meg - jeg tar det til meg  )

Sendamat

Jeg gir meg ende over
i glede for deg
kanskje en bueåpning
dekt av villroser
og kaprifolier
og viltvoksende eføy
hvor solen glitrer på
rosa, hvite og grønne blader
vil være en vakker
passasje
for nyfødte deg

Takk du skjønne Villrose for vakker velkomst.

jeg ser den Buen,
og deg der du står lett trippende glad ved siden av
jeg tror jammen du plukket dem i din egen Hage
Villrosene, kaprifolen og Eføyen

Nyfødt går du
sammen med deg selv
gjennom 
Poratle

i den andre
men den samme verden

vakre jordmor

Og hvilke vakre mennesker er det ikke som kommer meg i møte...

Takk Jordmor Rita

Takk for at du delte, du Vindens tjener!

Virkelig flott å lese

takk Gunilla,
du som synger Hagen
eller er det den som synger deg...

Så hvordan ser portalej

ut av seg selv?

Og hvordan?

Takk for dine ord   :wub:

takk Hjortedanser for spørsmålet og o for diktet som puster

Den er et oratorium
for et pust
Som gir seg hen

Til det Dragen vokter

de ligger som store sovende dyr i landskapet.
solvarme og tjærebredde med en lukt av en fordums verden
ru, skjellete hud og hoder i fire himmelretninger
tydelig å se fra lang avstand

Dragen  ble et Guds Hus og ILDEN ble Kirkemaktens Våpen
Inngangen og utgangen med,
det er en Annen HISTORIE
men så dypt sitter Dragevokteren og Det Hellige i oss

Er det Dragen vi møter
På vår vei oppover mot Kilden
gjennom Dyrearvens ryggrad?
Dragen som puster oss i nakken
vekker skyld, skam og syndefall

Når Dragens Ild brenner Hjertet til ren aske
tar vinden tak

løfter det finmalte gjennom
Dragesinnet og skinnet
til den magiske Dragen ved bredden av Sjøen

som stjernestøv danser vi over vannene
som dengang
lett som et vindpust

hvergang når
Vi fødes i den som beveger
og den som beveger fødes i oss

lar vi oss føre med strømmen
gjennom vår egen vibrerende ånd

Inn i en nyskapt verden

"Gro H":


som stjernestøv danser vi over vannene
som dengang
lett som et vindpust

hvergang når
Vi fødes i den som beveger
og den som beveger fødes i oss

lar vi oss føre med strømmen
gjennom vår egen vibrerende ånd

Inn i en nyskapt verden

Nydelig  Jeg tror jammen litt av det stjernestøvet smittet av på meg også