Sjaman.com – Forumarkiv

Det er litt vanskelig å forklare dette, men jeg prøver:

Da min bestefar døde for snart tretti år siden ble hjelperne hans igjen ved huset der hjemme.
Det har ikke vært snakket så mye om dem, men de har alltid vært der.
Jeg likte dem ikke, den ene er stor og mørk og skummel, og jeg likte ikke å gå på den siden av huset alene.

Etter at jeg ble voksen, før jeg lærte om sjamanveien, reiste jeg dit i tankene for å hente styrke og hjelp.
De er der, jeg er ikke lenger redd dem, men jeg er fortsatt usikker på dem.

Det føles som om de kaller på meg
og jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med det
og jeg er redd for at de kommer til å kreve noe av meg som jeg ikke kan gi..


Hva skal jeg gjøre med dette??
Gode forslag mottas med takk...


Hilsen Náste
(som av og til lurer på om alt dette er resultat av altfor livlig fantasi)

Nej det behöver inte vara livlig fantasi.

Min vingliga reise på den åndelige veien har lärt meg, att aldrig gå till noen som kaller, om jag icke har tänkt sig det i forhånd. Vem som helst kan kalla... och det är upp till dig att bestämma dig.

Det føles som om de kaller på meg
Ja det gör de sikkert...

og jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med det
Du behöver icke göra noe alls... Du kan säga: Nei - Hold opp! Jeg vil ikke!

og jeg er redd for at de kommer til å kreve noe av meg som jeg ikke kan gi..
Om du går dem till mötes, bara for att de kallar och inte selv har en plan og intensjon... da kommer de sikkert at kreve noe, som du ikke kan gi. Du må ha en intensjon, ett motiv till din kontakt. Det är kjempeviktig. Kontrolle er kanskje ikke noe man assosierer till det åndelige... men det er viktig, ellers kan vi bli syke. Kontrolle gir deg frihet at utorska i trygghet.


Jag tror att du må ta dig en fundering på vad du vill... Egentlig
Vill du ha kontakt. Greit, men gjör det på en bra måte. Bra for deg.
Bruk de redskaper som finns.
Har du dem? Bruk dem.
Har du dem inte? Lär deg!

Jag tycker det låter som ett spännande utforskande
Lycka till

"Náste":


Etter at jeg ble voksen, før jeg lærte om sjamanveien, reiste jeg dit i tankene for å hente styrke og hjelp.
De er der, jeg er ikke lenger redd dem, men jeg er fortsatt usikker på dem.

Det føles som om de kaller på meg
og jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med det
og jeg er redd for at de kommer til å kreve noe av meg som jeg ikke kan gi..

Vel.. Du er ikke redd dem, men likevel er du det? Hva med å face dem da? De kommer likevel ikke til å kreve deg for noe du ikke kan gi. Usikkerheten knyttes ofte til en frykt, gjerne for det ukjente.. men.. -Følg kallet, og du kommer til å finne svaret.

Fra egen erfaring, kan jeg bare si at mine hjelpere ofte ber meg om det "umulige". Etter kort tid, når jeg har fått tenkt gjennom det, så viser det seg at det faktisk ikke finnes noe som er umulig... Bare vær forsiktig hva du ber om.

Min bestefar var en kraftfull healer.
Jeg ønsker ikke å bli som han, men jeg ønsker å lære.
Hvis jeg møter dem med dette, så kanskje...?

De venter nok til jeg er klar, til jeg kommer hjem til fjorden.
Kaffekopp ved bålet i fjæra,
så kan vi snakke sammen.

Jeg synes jo det er litt spennende også, da 
selv om jeg ike vet helt hvordan jeg skal gjøre dette.

Hvis du e åpen for å møte dem
så kommer de til deg

av egen erfaring
så e det hverken skummelt eller farlig

dine forfedre kjenner deg
å vet kem de har med å gjøre

lykke til

Da mine åndehjelpere først kom til meg ville jeg ikke høre, de var så bastante, så harde, de ba ikke om en dialog -de forventet og krevde.
Da jeg bestemte meg for å "ta imot", å lytte, da forandret alt seg, etter et par møter fløt kommunikasjonen helt fint.
Å "gi seg hen" og stole på åndeverdenen tror jeg er det riktige.
Slike hjelpere kommer inn i livet når man er klar for det, overgangen og oppgjørene som følger i kjølvannet kan være tøffe og man merker kanskje instinktivt at "noe" er i gjære. Det som skjedde for min del var at de trigget et indre oppgjør, en krig, det fjernet seriøst mye gammelt grums og jeg fant tilbake viktige biter av meg selv.

En andre mulighet om dette huset er at de du møter er "husets ånd(er)".
Alt man legger energi i kan bli som kraftobjekter, men man leser og tolker dem (energiene) ut fra personlige referanser, det bli altså en individuell greie.
Noen leser dem som en følelse, andre som personligheter osv.
Så det kan også være at du "smaker" av din bestefars energier på denne måten.

Men dette er bare av mine opplevelser..

Mitt råd er at du legger fra deg frykten, ikke er den reell og ikke er den brukbar til noe, og så utforsker du med et åpent sinn.
Og gjør det så enkelt og ukomplisert som mulig.

Lykke til uansett.