Jeg kaver og maser, mens følelsene av sorg og savn, herjer vilt i kroppen.
Det er fullstendig kaos.
I et lite glimt, ser jeg den indre naturen snu seg på hodet. Kan det bli mer kaos?
Jeg bryter av det synet. Jeg prøver også å bryte av synet av ulven som kommer løpende. Men ulven nekter å vike.
Det gjør også den lille mannen, som plutselig dukker opp. Ham har jeg ikke sett før.
Jeg prøver å riste ham bort, for jeg vil verken høre eller se.
Til tross for det, begynner han å vise meg ritualer, mens han forklarer nøye. (Jeg er mildt sagt overrasket over at han i det hele tatt gjør det,
for ikke er jeg på en reise, og ikke har jeg spurt om hjelp el veiledning. Han bare kom og trampet inn i mitt kaos.)
Han demonstrerer hvordan jeg skal hilse på himmelretningene. På samme måten kan du gjøre det, når du hilser på trær og fjell, sier han.
Han fortsetter videre med å fortelle meg hvordan jeg skal få kontakt med ilden, som jeg forresten har forsømt, sier han.
Men du må først huske å gjøre luften myk, før du gjør det, sier han, mens han viser med feiende håndbevegelser, om hvordan jeg skal gjøre dette.
Det er en merkelig situasjon. Midt inne i mitt følelseskaos, får jeg samtidig opplæring i hvordan jeg skal gjøre ritualer.
Til slutt måtte jeg bare trekke på smilebåndet, av denne lille pussige mannen.
Man trenger ikke være stor for å være vis! Takk for at du deler
en slik flott historie om en kaostilværelse. Høres kjent ut, hehe!
Lykke til med de nye ritualene!
