Sjaman.com – Forumarkiv

<t>Kroppen husker det du vil glemme, heter det i boka til Solveig Bøhle. Jeg forbinner uttrykket med negative minner, traumer m.m. Men kroppen husker vel gode ting også? :badgrin:

moskus</t>

"moskus":
Men kroppen husker vel gode ting også?

moskus

ja vel!!

w

<t>De gode minnene bor også i kroppen.

Noen av dem, de som har noe paradisisk ved seg samles på et bestemt sted.

De settes sammen, nesten som puslespillbrikker til et paradisisk opplevelsesbilde.

Satt sammen av tidløse øyeblikk, uavhengig av kronologi.

Der er et ildsted, og en hage.

Der bor den første latteren,

jeg lurer på om det er da det åpnes og får en form, det levende opplevelsesbildet,

når man ler for aller første gang.

Det kaller seg Hjertets Hage.

Det finnes bakenfor og over hjertet, fra skuldra omtrent og bort mot nakken.

Et kraftfullt og nærende sted.

Det er erfart jordisk paradis.

en tilstand og det som er erfart i denne tilstanden.</t>

Takk Gro - det du sier gir mening.



Jeg kom på en annen ting også: på siste Saivo hadde jeg vond rygg (går ikke i detalj her) - ryggen fikk healing ved at den ble minnet om hvordan det var å være hel og uskadd. For kroppen husker - den vet om alt - og jeg kan jo hjelpe til med å gi positive tilbakemeldinger.

moskus

<t>Forunderlig er kroppen, og den husker helt klart også de gode følelsene. De ligger der og gir energi og glede. Det er fantastisk at kroppen bærer med seg all denne kunnskapen.



Bøhle skriver i boken sin om Marion Rosen, grunnleggeren av Rosen metoden. Hun mener at kjærlighet er den følelsen folk er reddest for å vise, og at det mennesker lider under er at de holder tilbake og gjemmer kjærlighet i kroppen. Det er fordi man har lært at det er farlig, fordi man kan bli avvist og såret. Man orker ikke gjenkjennelsen av den smerten en kjente som barn da vi ubetinget viste kjærlighet og ble avvist.



Hun skriver også at evnen til å elske og å ha nære forhold har sin forankring rundt hjertet, mens virkelig dyp, total og hengiven kjærlighet er forankret i området lenger nede, der lårene forenes med bekkenet. Der vi tillater oss selv å bevege oss, eller ikke å bevege oss. Her sitter altså dyp kjærlighet, og da også dyp angst. Når spenningen slipper her, strømmer den rene kjærligheten, den som bare er.



Så nå går jeg ut i solen og svinger litt på hoftene :wub:</t>

<t>Takk - det gir mening det du skriver -

dyp kjærlighet ja,

rotchakraet -

ståstedet i livet mitt, ja -



jeg vil danse jeg også - kjærlighetsdansen -

danse med livet (enda en fin bok, som kan anbefales)!



:icon_redface: moskus</t>

<t>Det jeg får mer og mer sansen for med kroppen, er huden.



Bare tenk på at den faktisk er ca to kvadratmeter stor, det er mye. Og at det like under huden finnes fem tusen berørings recptorer per kvadratsentimeter.



Ved å berøre huden sender disse signaler til hjernen om å skille ut hormonet oxytoksin.

Dette er et urgammelt "kvinne hormon" som er svært åpnende, og som blant annet utskiller masse boblende velbehag følelser.



Det beste av alt er at huden har en unik evne til å gjenkjenne denne lette og vennlige form for berøring, og dermed også raskt produsere lykke lignende tilstander..



eller,



lykke hormoner som danser rundt i den forunderlige kroppen :wub:</t>