Dette innlegget handler om å stille seg til disposisjon for den store kraften.
Den som er til rådighet for den som ber om hjelp -og vil la seg lede "for det beste".
Dette er noe jeg har gjort til min sannhet og vil gjerne dele litt av min erfaring.
Dette er ikke noen spesielt stor sak, men for meg var det sterkt.
-for jeg kjente kraften som tok over -og varmen i den..
Håper det er noe for andre å lære her..
Var på jobb i natt på et utested. Kaos, en gjest fikk knust et ølglass i ansiktet.
Som altid må man stole på sine instinkter og hoppe inn i en situasjon,
høres kansje rart ut det å bare følge en følelse og handle ut fra det..
men ikke alltid er det tid til å tenke, man kan ikke alltid tillate seg det,
man må stole på den umiddelbare magefølelsen.
Det er bare Go! Go! Go! -mens man er forberedt på det utenkelige.
Gikk bra med denne denne episodens også, legevaktbesøk, men, men..
Likevel, sterkere minner kom frem i kveld.
For noen uker siden:
En stor kar hopper ned fra et platå og ned på en annen like stor kar,
det blir en slags rotasjon og han som hopper får den andre over seg.
Fallet er kraftig, angriper får en slags sleng på hodet og smellet når det treffer gulvet høres helt jævlig ut.
Jeg er der med en gang, sjekker raskt, han puster ikke, legger han i stabilt sideleie
og med et stort sukk er pusten i gang. Ikke nødvendig å sjekke puls da.
Jeg snur ham forsiktig, blod strømmer ut av det ene øret og fra et stort kutt i hodet.
Jeg holder hodet hans i hendene mine, kuttet fyller hele den venstre hånd,
prøver å klemme sårflatene mot hverandre inni handa mi.
Jeg ber om hjelp,
ALT omkring meg forsvinner,
en "kraft" tar over,
det er bare meg og en fremmed bror som trenger noen der.
Jeg er bare såvidt tilstede, satt ut av "noe" som tar over,
alt jeg føler er en stor ro, det motsatte av panikk.
Jeg ber, stiller meg instinktivt til rådighet, spør..
"kan han slippe å blø?"
"er det til det beste?"
Jeg får svar, jeg "bare vet".
"De" er allerede der.
Føler "Deres" smil og omtanke -også for meg..
Får en visshet i meg -alt er ok.
Alt er som det er ment å være.
Det føles trygt -en inderlig varme i meg.
"Han får blø litt til og har mye å gå på" -sier noe i/ved meg.
Dammen av blod blir ikke større -føler at det er "ok" å slippe hodet.
Mye aggressivitet for å takle egen psyke er det som møter meg fra de omkring meg når jeg "vender tilbake" fra min "stille verden".
Mine medvakter forsøker så godt det lar seg gjøre å skjerme situasjonen.
Jeg lar andre overta når jeg får en mobiltlf i handa -prater med AMK -ambulanse underveis.
Hele tiden denne roen.
Politi og ambulanse kommer.
Mannen kviknet til rett før "hjelpen" ankom og gikk ut ved egen hjelp.
Han blødde ikke heller.
Jeg banet vei for ham og de to politifolkene som støttet ham.
Skjønte ikke hvorfor tilsuerne omentrent hoppet unna før etterpå.
Hendene mine var som badet i blod og helt røde.
Jeg gikk og vasket dem -også det var "helt ok".
Etterpå:
Stengt -så vårt vanlige etterjobbmøte med gjennomgang på hva som skjedde
-og hvordan vi kan bli bedre til å mestre uforutsette situasjoner.
Litt senere er jeg alene i bilen og på vei hjemover.
Så utrolig emosjonell, tenker..
Det var så mye panikk og aggressivitet rundt meg i det jeg sto oppi,
men jeg gjorde alt riktig!
Blodet hadde sluttet å strømme..
Et lite under,
ikke mitt under -for jeg bare "var".
Tror ikke noen skjønte det.. men det er ok, det tilhørte ikke deres verden å forstå.
Men jeg er tilbake i "egoverdenen",
føler meg litt stolt -selv om det ikke var "meg", eller var det det..?
Så mange følelser som liksom løsnet i meg i selve hendelsen,
var som en enorm følelsesmessig healing -IKKE som en reaksjon!
Jeg "fikk" ved å gi.
Jeg er bare rørt og så inderlig glad.
Så glad for å ha fått lov til å gjøre en forskjell i andres liv på en god måte.
Rørt og med en stor men god klump i halsen gikk jeg og la meg den morgenen.
-Det samme gjør jeg nå, etter å ha gjenopplevd episoden ved å skrive om den.
Mine helter,
nå vet jeg hvem de er for jeg har fått kjenne på en brøkdel av det som kreves.
Det er de som på grunnlag av et ønske om å gjøre en forskjell i andres liv velger yrke eller å gripe inn i situasjoner der et stort hjerte trengs
-og i tillegg bruker det!!!!!!!!!
Å få erfare Den Store Kraften er noe som alltid fyller oss med ydmykhet.
Det viser oss at vi alltid er forbundet, vi trenger bare å be.
Takk for at du deler
