GjenopprettetMedlem
Større en frykten for å dø er frykten for ikke å ha levet!
Mister man livet som går forbi?
Jfr. Det kjente ordtaket: Alle disse dagene som kom og gikk - ikke visste jeg at det var livet.
Det er i hvertfall min største frykt, at frykten selv hemmer meg så mye at jeg går glipp av alt det gode. Jeg risikerer at mitt liv blir forgjeves.
Anonymous
Den kjenner jeg igjen Stridshjelp.
Men jeg tror likevel ikke det er forgjeves. Det er en erfaring, også leve med frykten og dens konsekvenser (som helvete på jord). Til slutt slipper den...
SEO Crawler
"cenobit":
Hvis vi ser i lys av at verden kun består av 2 ting - materie og energi og vi vet i fra elementær fysikk at ingen av disse kan skapes eller tilintetgjøres bare forandres/forvandles
nettopp. det finnes ingen død, bare opphør av fysisk eksistens. "når jeg skal dø", er å si "jeg er min kropp"
de folka jeg har mest lit til sier alle sammen at verden er i selvet (ikke selvet i verden)
hadde jeg skjønt det bedre, skulle jeg utdypet det. hadde jeg ikke vært så trøtt skulle jeg prøvd. hadde jeg vært (enda) mer jålete skulle jeg funnet fram en glup bok og sitert vilt uten å avsløre den virkelige kilden..
SEO Crawler
forøvrig syns jeg frykt er helt greit, så lenge den ikke er helt lammende og dominerer alt.
men jeg tror ikke all frykt kommer av dødsangst, det er ikke min erfaring.
"alt er bra", er et fint utgangspunkt.
GjenopprettetMedlem
Det meste innen frykt kommer av uvitenhet.
Man frykter døden, fordi man ikke vet hva som skjer etter døden.
Man frykter å møte seg selv, når man ikke vet hva man møter.
Man frykter naturkatastrofer, fordi man ikke vet hvordan overleve uten industri.
Man frykter naturen og mørket, man har ikke kunnskap nok om dyr og skyggene der.
Man frykter det man ikke har kunnskap om.
GjenopprettetMedlem
"torstein":
"cenobit":
Hvis vi ser i lys av at verden kun består av 2 ting - materie og energi og vi vet i fra elementær fysikk at ingen av disse kan skapes eller tilintetgjøres bare forandres/forvandles
nettopp. det finnes ingen død, bare opphør av fysisk eksistens. "når jeg skal dø", er å si "jeg er min kropp"
de folka jeg har mest lit til sier alle sammen at verden er i selvet (ikke selvet i verden)
hadde jeg skjønt det bedre, skulle jeg utdypet det. hadde jeg ikke vært så trøtt skulle jeg prøvd. hadde jeg vært (enda) mer jålete skulle jeg funnet fram en glup bok og sitert vilt uten å avsløre den virkelige kilden..
Jeg beklager virkelig at mine innlegg er så elendige at du oppfatter dem som jålete / ville sitater fra en glup bok Torstein
Jeg har ikke på noe tidspungt påstått at alt jeg skriver ene og alene er sugd fra eget bryst.
Når det gjelder avsløring av den virkelige kilden så har det seg slik at jeg er i en bearbelidelsesprosess og har gjort en rekke notater med for meg glupe/viktige ting. Jeg vil også tilføye at disse notatene i utgangspungtet ikke var ment brukt hverken i dette fora eller andre sammenhenger. de var kun ment for meg selv og av denne enkle grunn har jeg ikke notert meg alle kildene. I tillegg vil jeg påstå at jeg ikke kan være sikker på om boken jeg i tilfelle refererte til var den virkelige kilden.
Du nevner at; Det finnes ingen død - Det er også en boktittel Jeg leste den for ca. 22 år siden og har fortsatt notater fra denne, og husker jeg ikke feil var deler av stoffet skrevet ned som automatskrift. Hvem var da den virkelige kilden?
Anonymous
Tråden ble innledet med spørsmål om metoder mot frykten. Og jeg har oppsummert tre-fire ting for min egen del.
Aller viktigst er pusten - puste dypt inn og ut. Vi låser jo pusten oppe i brystet ved frykt. Få luftsirkulasjonen i gang.
Kreative aktiviteter som skriving, maling, dansing - hva som ligger deg nærmest. Fysisk aktivitet, som Skapheksa nevner.
Menneskelig omsorg, nærhet og total aksept. (men det kan bli avhengighetsskapende og bør ses på som et nødmiddel der og da. Seriøst.)
Man trenger kanskje ikke alltid å finne åraken til frykten, hvis man bearbeide den godt?
Det er et spørsmål jeg gjerne vil ha synspunkter på.
GjenopprettetMedlem
Enig med du på de tre første punkter.....
Man trenger kanskje ikke alltid å finne åraken til frykten, hvis man bearbeide den godt?
Det er et spørsmål jeg gjerne vil ha synspunkter på.
Nevnte her at stor del av frykt, baserer seg på uvitenhet. Man frykter det man ikke vet.....
Hvis det hadde stått en liten advarsel om HVA man kan og HVORDAN man kan håndtere visse opplevelser, vet man hva man går til. Opplevelsen kan likevel være skremmende....men man er litt bedre forberedt.
Selvfølgelig havner vi alle i situasjoner som plutselig oppstår, der må vi være flinke til å hjelpe og støtte hverandre.
Jeg tror det er viktig å face frykten, navngi den og kjenne på den. Da vil man kunne være i stand til å eliminere den bedre.....
For hvordan kan man bearbeide en frykt man ikke vet hva er?....Det vil jeg isåfall mer en gjerne få vite mer om
Anonymous
Man kan jo spørre seg selv hvorfor har jeg frykt for og snakke i forsamlinger??
En kans spørre seg selv, hvorfor går jeg i forsvar når jeg blir konfrontert med noe ubehagelig??
Klart det er en årsak til dette...
Har man frykt for at man er redd for og miste kontrollen?
Har man frykt fordi man ikke føler seg bra nok ??
Eller at du i akkurat samme situasjoen du har misslykkes tidligere..
For min del fant jeg ut at min frykten bunnet rett og slett i min egen usikkerhet som var i mitt indre...
Jeg måtte akseptere se gleden og styrken det livet jeg hadde fått tildelt..og bygge min selvtillit ut fra den biten,,
Igjen min oppskrift, meppe noe som passer for alle...
GjenopprettetMedlem
Det du sier der, om å kjenne på frykten, er viktig......Man må vite hva den er, for å face den.
Da blir det lettere å jobbe den bort.....
Anonymous
Takk for svar.
Det virker jo logisk slik dere sier det. Likevel tenker jeg at man kan møte frykten uten å kjenne årsaken til den. F.eks ved å gjøre det man er redd for.
Det som slo meg her er kontroll. Uansett hva slags frykt man har, er det følelsen av mangel på kontroll som skaper frykt.
Min frykt henger også sammen med usikkerhet, men er ikke det det samme? Som du sier, Skapheksa, å bygge opp tillit og styrke ved å akseptere det livet en har, er grunnleggende for å håndtere frykt og finne glede i livet.
Det vil igjen si at en mestrer livet sitt, tar kontroll.
Anonymous
For meg var det viktig og flytte virkeligheten til nuet..
Min egen konklusjon til meg selv ble:.
Du kan ikke ha frykt for det fortiden.. den er historie..du kan bare ta lærdom av dine feil . og fremtiden vet jeg lite om.. selv om jeg får mine varsler på enkelte ting som skal komme ..
Jeg måtte bli bevist på og leve i nuet og si til meg selv.. ta utfordringen og gleden/sorgen på det som kommer i stedet for og frykte for det ukjente..
For jeg fant for ut at ,,det ukjente har skapte mye frykt hos meg.. nettopp på grunn av ..jeg viste ikke og kunne ikke ha kontrollen.
Og jeg skal være den første til og skrive under på at det er ikke lett og snu hverken tankemønster. handlemåte eller reaksjonmønster..
Mye sorg,smerte, sinne og tårer følger i en slik prosess...
Anonymous
"Skapheksa":
For meg var det viktig og flytte virkeligheten til nuet..
Det er den eneste virkelighet. Takk for at du deler din erfaring med oss. Veldig jordnært, og det er godt.
Anonymous
Mine erfaringer kan jeg kun dele med andre, det er ikke en oppskrift på hvordan bekjempe frykten...Jeg måtte finne min "nøkkel" på og bekjempe frykten...som jeg etter en egen granskning lå på et ubevist plan, jeg ikke var klar over. Mye av min frykt lå i påvirkning fra ytre hendelser og opplevelser som var skapt overtid.
Det var alt fra forventninger til gamle (u)vaner.
For og lage en liten illustrasjon.... to barn sitter på gulvet.. den ene kan stabbe og gå den andre kan kun krype.. og det nytter ikke og ta den som kun kryper og forlange at den skal gå selv om alderen er likt... Det barnet kan ikke gå før det er moden trygg og tørr og slippe seg for og gå alene..
Dette har vært en viktig mal for meg i min utvikling.
Man kan lese til øyet er stort og vått og visdommen blir stor, man kan lytte på alle andres historier.. men det er kun din egen utvikling og modenhet som bestemmer når du kan gå videre neste steg..
Mulig den er litt enkel.. men den har vært viktig for meg, når jeg har hørt på mange som "ser" føler og opplever uforståelige ting i denne forunderlige kompliserte alternative verden..
GjenopprettetMedlem
Deres erfaringer er verdt å ta med seg videre......
GjenopprettetMedlem
Jeg håndterer frykten på denne måten: Som har vært viktig og riktig for meg.
Om noen av dere har lest min opplevelse på sofaen, her for litt siden......under tråden Drømmer....under temaet "en vannvittig skremmende opplevelse" så opplevde jeg en frykt som for meg var rett og slett jævlig!
Heldigvis var kameraten min her....(nabo)....
Jeg tok en hvil på ettermiddagen da denne opplevelsen kom. Jeg søg tak i ham etter å ha kommet til meg selv, å han så med en gang at jeg hadde opplevd noe som ikke var vanlig, hehe....pupillene mine var digre midt i lyse hverdagen.
Jeg tøt ut hva som hadde skjedd, å spurte hvorfor.....hvordan i huleste var dette mulig?......han så på meg med et lurt smil....fortalte meg så hva det var jeg kunne ha opplevd. Fortalte om sin egen erfaring med lignende opplevelse...å lot meg kjenne på om dette var riktig for meg.
Så "tvang" han meg i mild forstand til å gjennoppleve frykten, analysere den, føle på den......på denne måten lærte jeg å kjenne, føle og finne løsningen på hvordan takle den. dermed ble den ikke så skummel likevel......
Nå kjenner jeg stort sett på følelsene mine hele tiden....Kjenner jeg frykt, da setter jeg med ned, kjenner på den.....tenker, hvorfor?....hva kan skje....og hvordan håndtere den......da blir det ingen frykt mer, men en erfaring.
Dette ble fryktelig rotete?......
GjenopprettetMedlem
Min største gave lå BAK den døren som kalles frykt.
Frykt….. er den virkelig naturlig… og nødvendig? Jeg mener ikke den naturlige overlevnings-innstinktet som vi alle er født med, men den frykten som hemmer og forderver kropp og sinn, om den får ta overhånd. Denne er dels pålagt oss av andre, gjennom oppveksten, foreldre, lærere, partnere, politikere, presse, auktoritære personer…m.m. og dels og kanskje mest våre egne illusjoner…
For meg tok den overhånd….
Jeg var et engstelig barn… svært sjenert, og husker da jeg sto og stammet da jeg måtte lese høyt for resten av klassen. Jeg vokste opp alene med mamma som ikke alltid mestret hverdagen like bra.
Det første jeg husker var at jeg sto i sprinkelsengen, var ca.1 år; det var mørkt, og ingen hørte gråten min, og jeg skrek og skrek, men ingen kom. Jeg trodde jeg hadde blitt forlatt…. Jeg sovnet av utmattelse… Det viste seg at mamma var ute på vift, uten barnevakt… Om jeg hadde gjort noe hun ikke likte, tok hun fram gummislangen og slo meg til jeg lovet å være snill… Rundt 6 års alderen ble jeg utnyttet av storebroren til bestevenninnen min, og han truet med å kaste meg i brønnen om jeg sladret…. Vet ikke hvor mye dette og flere opplevelser har påvirket frykten i mitt voksne liv….
I hvert fall…
Jeg turte ikke bryte ut av et destruktivt ekteskap fordi jeg var LIVREDD for forandringer, livredd for å bli forlatt, livredd for å være alene, livredd for det økonomiske. Jeg var ladet av frykt, frykt for fremmede, frykt for å fly, frykt for å ikke bli godtatt, godt likt, for ikke å gjøre det som forventets av meg. Frykt for det ukjente. Prestasjonsangst. Frykt for å ikke lykkes. FRYKT FOR Å LEVE….
Det satte seg i kroppen; Anspenthet…. Førte til fibromyalgi (muskelsmerter)…. Førte til søvnløshet…. Førte til
dyp depresjon… Førte til hjernesvulst… Og endelig førte det til oppvåkning!
Flere av dere her inne har bidratt masse til mitt vendepunkt!!!
Mitt mål er å bli så fryktløst jeg kan bli… å forvandle frykt til glede ( om jeg ikke blir skremt av skrekkfilmer,
gjør det ikke noe; det er så mye annet festligere å utnytte tiden på….) he he…
Å tørre å dra på ferie alene til et ukjent sted, og oppdage at jeg storkoser meg!
Å oppdage at fremmede kan være fremtidige venner.
Å tørre å stå for mine meninger selv om jeg blir motsagt. Og uten å føle trangen til å forsvare meg.
Å tørre å være meg selv, uten trangen å bli likt, godkjent, akseptert. Tørre å drite seg ut, med andre ord.
Å tørre å leve…. Leke, utforske , og ta imot hver anledning til spennende opplevelser. Ha tillit til det ukjente.
Å tørre å danse på Karl Johan, eller i fontenen på Storsenteret for den saks skyld, om jeg skulle kjenne for det…
Å tørre å si at; Åh, jeg har det så bra ! Selv om jeg vet at jeg møter misstro og sjalusi…
Å tørre å sitte alene i skogen, slå som faen på tromma, uten å bry meg om noen skulle tenke at jeg har tørna….
Å tørre å legge inn dette innlegget…
Jeg er på vei til å TØRRE Å LEVE!
Anonymous
Du er som det lille barnet jeg illustrerte... begynt og gå...
Og det står det respekt av
Lykke til videre på din vei.. hvert eneste lite muse steg fører fremover.. og ikke bakover... selv om du må ta en pust i bakken og kjike deg bakover.hvor langt du er kommet ..
GjenopprettetMedlem
"Sjelevenn":
Min største gave lå BAK den døren som kalles frykt.
Frykt….. er den virkelig naturlig… og nødvendig? Jeg mener ikke den naturlige overlevnings-innstinktet som vi alle er født med, men den frykten som hemmer og forderver kropp og sinn, om den får ta overhånd. Denne er dels pålagt oss av andre, gjennom oppveksten, foreldre, lærere, partnere, politikere, presse, auktoritære personer…m.m. og dels og kanskje mest våre egne illusjoner…
For meg tok den overhånd….
Jeg var et engstelig barn… svært sjenert, og husker da jeg sto og stammet da jeg måtte lese høyt for resten av klassen. Jeg vokste opp alene med mamma som ikke alltid mestret hverdagen like bra.
Det første jeg husker var at jeg sto i sprinkelsengen, var ca.1 år; det var mørkt, og ingen hørte gråten min, og jeg skrek og skrek, men ingen kom. Jeg trodde jeg hadde blitt forlatt…. Jeg sovnet av utmattelse… Det viste seg at mamma var ute på vift, uten barnevakt… Om jeg hadde gjort noe hun ikke likte, tok hun fram gummislangen og slo meg til jeg lovet å være snill… Rundt 6 års alderen ble jeg utnyttet av storebroren til bestevenninnen min, og han truet med å kaste meg i brønnen om jeg sladret…. Vet ikke hvor mye dette og flere opplevelser har påvirket frykten i mitt voksne liv….
I hvert fall…
Jeg turte ikke bryte ut av et destruktivt ekteskap fordi jeg var LIVREDD for forandringer, livredd for å bli forlatt, livredd for å være alene, livredd for det økonomiske. Jeg var ladet av frykt, frykt for fremmede, frykt for å fly, frykt for å ikke bli godtatt, godt likt, for ikke å gjøre det som forventets av meg. Frykt for det ukjente. Prestasjonsangst. Frykt for å ikke lykkes. FRYKT FOR Å LEVE….
Det satte seg i kroppen; Anspenthet…. Førte til fibromyalgi (muskelsmerter)…. Førte til søvnløshet…. Førte til
dyp depresjon… Førte til hjernesvulst… Og endelig førte det til oppvåkning!
Flere av dere her inne har bidratt masse til mitt vendepunkt!!!
Mitt mål er å bli så fryktløst jeg kan bli… å forvandle frykt til glede ( om jeg ikke blir skremt av skrekkfilmer,
gjør det ikke noe; det er så mye annet festligere å utnytte tiden på….) he he…
Å tørre å dra på ferie alene til et ukjent sted, og oppdage at jeg storkoser meg!
Å oppdage at fremmede kan være fremtidige venner.
Å tørre å stå for mine meninger selv om jeg blir motsagt. Og uten å føle trangen til å forsvare meg.
Å tørre å være meg selv, uten trangen å bli likt, godkjent, akseptert. Tørre å drite seg ut, med andre ord.
Å tørre å leve…. Leke, utforske , og ta imot hver anledning til spennende opplevelser. Ha tillit til det ukjente.
Å tørre å danse på Karl Johan, eller i fontenen på Storsenteret for den saks skyld, om jeg skulle kjenne for det…
Å tørre å si at; Åh, jeg har det så bra ! Selv om jeg vet at jeg møter misstro og sjalusi…
Å tørre å sitte alene i skogen, slå som faen på tromma, uten å bry meg om noen skulle tenke at jeg har tørna….
Å tørre å legge inn dette innlegget…
Jeg er på vei til å TØRRE Å LEVE!
wow....nå tok du vertfall rotta på meg.......
Fy fasan du er modig......
ALL ÆRE TIL DEG, kjære sjelevenn............................. :wub:
Måtte jeg lære meg din måte å håndtere frykt på.... du som virkelig vet hva frykt er....
GjenopprettetMedlem
Å takk dere herlige vesener..... ( blir helt rørt her)
Hva jeg ville fram til er at jeg virkelig måtte gjennomgå....
før jeg skjønte hva jeg holt på med...
Derfor håper jeg at min historie kan hjelpe andre til å mestre frykten , før det går så langt...
Silva...., min metode var livet eller ikke livet....
ikke noe å ta etter....
Anonymous
"Skapheksa":
men det er kun din egen utvikling og modenhet som bestemmer når du kan gå videre neste steg..
Mulig den er litt enkel.. men den har vært viktig for meg, når jeg har hørt på mange som "ser" føler og opplever uforståelige ting i denne forunderlige kompliserte alternative verden..
Helt 100% enig med deg i dette. Din historie med de to barna er en veldig fin illustrasjon. Man kan ikke forsere utvikling. Man må starte fra der man er til enhver tid.
Og Sjelevenn. Min frykt er også frykt for livet, for meg er det en seig prosess. Din historie er veldig inspirerende!
GjenopprettetMedlem
Skjønne Sjelevenn
Ståpels på meg....sitrende vakkert!
Det er når vi våger at vi vinner....når vi ofrer at vi får (tror Teleterkji sa noe om det tidligere i dag)
Når veier stenges er det fordi det finnes andre bedre veier for oss.
UlveMor
GjenopprettetMedlem
For meg har det vært og det er fortsatt et helvete - Frykt
Noen ganger klarer jeg å trosse frykten (har sågar blitt kalt fryktløs her inne på forumet
) De få gangene som
nå i dette øyeblikk trosser jeg min frykt. Og hver gang jeg makter dette føler jeg store seiere. Seiere like store som det å tørre og gi slipp på bordkanten, tørre å slippe den kontrollen fryktens lammende uhyre har over meg, forsøke å bevege meg og tør prøve å ta kontroll de neste neste skrittene. Jeg lovde "dyrt og hellig" å skrive bok, en av grunnene til dette er at jeg da kan skrive i tredjeperson (er meget stolt over de tettskrevne 9 A4 sidene jeg har skrevet). jeg gjør stadig vekk nye forsøk på å skrive i førsteperson, men det blir bare små bruddstykker - Det er rett og slett for mye psykisk og fysisk smerte forbundet med dette til at jeg mestrer det på en slik måte at jeg feks. klarer å forfatte en enkel sårt tiltrengt søknad/anke/klage osv. (her kommer andre fryktens spøkelser inn i tillegg)
Det jeg har å vise til fra utdannele i norsk skriftlig er NG fra grunnskole og har faktisk alltid slitt sykt med skrivevegrig.
Så for meg er det en stor utfordring å forsøke på å skriftlig formulere meg, gi av mine erfaringer/kunnskaper (jeg er nesten "dødelig" redd for å virke belærende)
Det er om mulig enda verre for meg å stille velformulerte spørsmål, dette i frykt for å avdekke min uvitenhet og mine svakheter.
I det å tørre og skrive hadde jeg mitt stor vendepunkt i vinter, (jeg vet at jeg er rimelig sterk verbalt men det nytter så forbannet lite når frykten har overtaket.) siden da har jeg skrevet mer enn jeg har gjort alle mine tidligere leveår tilsammen.
Jeg har beveget meg i en sinnstillstand mellom aktiv/passiv suisideal over flere år nå og har sett døden i hvitøyet. Jeg er ikke redd for hverken dødsøyeblikket eller det som eventuelt kommer etterpå og dette styrker meg i min kamp mot fryktens spøkelser.
Jeg føler at jeg har kommet et lite stykke på en svært lang "farefull" veg og dette er min drivkraft, bygger sakte men sikkert vidre på min egen mestring og vil aldri gi opp.
Det å kunne få utfordre seg selv blant mennesker som dere, har vært og er en uvurderlig hjelp for meg og mange andre.
Alle har et talent for noe, selv om det bare er evnen til å være en god venn. (Marian Anderson)