(Jeg fant denne godt formulerte beskrivelsen på et annet forum…. kontaktet vedkommende for tillatelse om å legge den ut her… men hørte ingen ting. Håper det er greit for henne at jeg legger inn denne , for jeg skulle ikke klare å beskrive det bedre…)
Selvfølelse…
Jeg mener at selvfølelsen er noe av det viktigste vi eier. Har vi en dårlig selvfølelse, påvirker det alt vi tenker, føler og gjør. Det samme gjelder selvsagt en god selvfølelse!
En dårlig selvfølelse fører til at vi sammenligner oss med alle andre og vurderer oss selv som bedre eller dårligere, og rangerer deretter.
Det fører også til at vi blir opptatt av å fremstå som bedre enn andre (noen opplever det å være et "offer" som en merverdig måte å opptre på), vi søker bekreftelser og er livredde for å bli avslørt som de miserable menneskene vi innerst inne føler at vi er. I verste fall kan vi begynne rakke ned på andre eller smigre uten å mene det, så ingen skal oppdage akkururat hvor ille det står til med oss selv.
Et menneske med laber selvfølelse verdsetter seg selv lavt, og kan bli svært selvsentrerte i sin kamp etter å føle seg gode nok. De er sårbare for kritikk, men paradoksalt nok tar de sjelden til seg rosen og komplimentene de ønsker så inderlig.
Dårlig selvfølelse kan føre til hovmod eller offermentalitet. Det fører til kritikk og negativitet både overfor en selv og andre, det er vanskelig å unne andre å gjøre det bedre enn det en selv gjør, eller la være godte seg over de som ikke "fortjener bedre" når de feiler.
Etter min oppfatning er dårlig selvfølelse en av de største fiendene vi mennesker har, om vi søker et godt liv og gode forhold.
Dårlig selvfølelse er den indre demonen som spiser opp livsgleden og fører til at vi konkurrerer mot hverandre og aldri føler at vi er helt trygge.
Det er fordi mennesker ikke verdsetter seg selv for den de er men etter hva de presterer, og ser begrensninger i stedet for muligheter, at så mange sliter med å føle seg tilfredse og fornøyde med seg selv. Det er derfor så mange føler seg utilstrekkelige og ensomme, og ikke helt våger tro på at noen VIRKELIG kan elske de som de er.
Hvordan kan vi danne ekte, dype relasjoner til andre mennesker, om vi innerst inne er redde for at vi ikke er gode nok? Om vi ikke våger vise hvem vi er, i frykt for at det ikke er tilstrekkelig? Hvordan kan vi komme andre i møte, om vi er så opptatt av å forsvare og forklare og fremheve eller skjule sider ved oss selv? Hvordan kan vi gi og ta i mot kjærlighet, om vi hele tiden tenker på hva andre vil si og mene og tenke om oss? Hvordan kan vi sette pris på livet, når livet blir en eneste kamp om å ha rett eller å være likt av alle? Hvordan kan vi glede oss ved livet, om vi er mest opptatt av hvordan vi ser ut eller høres ut, eller risikoen for at andre kan misforstå eller mislike det vi gjør ut av oss?
En person med god selvfølelse har ikke noe behov for å sammenligne seg med andre. Hun føler seg verdifull og er takknemlig for alt hun er og har, hun er ikke så opptatt av hva andre mener som å være tro mot seg selv og det som er viktig for henne. Hun virkelig ser andre mennesker, fordi hun er ikke så opptatt av hvordan hun selv ser ut. Hun virkelig hører andre mennesker, fordi hun er ikke så opptatt av hva andre vil mene om hennes tanker. Hun er ikke redd, hverken for å sette grenser eller vise kjærlighet, hun er trygg på seg selv og uttrykker følelsene sine uten frykt for andres reaksjoner. Hun har forstått at ingen andre kan gjøre henne mindre enn hun føler seg, og hun føler seg fantastisk!
Sarah Bright
Hva jeg vil med dette er en debatt om emnet….. og hva kan en gjøre selv for å bygge opp denne viktige selvfølelsen.
Det kan være mange grunner for hvorfor selvfølelsen er blitt krenket….. men hensikten med dette innlegget er hvordan bygge den opp igjen. Noen som har noen gode tips og metoder for å bygge den opp? Visualiseringsmetoder, ritualer…???
Siden jeg har gått den tunge veien vedr. dette, har jeg neppe noen smarte metoder.
Men jeg ser at en kan bygge seg opp ved å gå for det en liker og føler en mestrer, ta tak i de små ting i hverdagen.
Det er essensielt å bli bevisst sine egne tankemønstre og mekanismer vedrørende perfeksjonisme og offerrolle, istedet for å sammenligne seg med andre.
Selvfølelsen er helt sentral for alt i livet. Det blir vanskelig å fokusere på noe annet når den er dårlig, og en går glipp av mye verdifullt i livet. Tross alt legger ikke alle andre så nøye merke til hva du gjør, m.ao. det er ikke så viktig som en selv tror.
Det å tillate seg å glemme seg selv og sin egen person i livsutfoldelsen er kanskje cluet. Da utfolder en seg direkte fra kjernen - og det er alltid godt!:D
Det var noen funderinger fra min side..
Den ligger jo i bokhylla.... Gjemt er glemt.... På tide å ta fram den igjen....