Sjaman.com – Forumarkiv

Jeg vil fortelle om en vei å håndtere sinne.
Jeg tenker på slikt sinne en ikke kan kvitte seg med.

En kan skjelle ut mennesket eller mennskene en er sint på når en er helt alene.

Det er bra på flere måter å gjøre slik.
-Du trenger ikke å forsvare deg. Ingen setter spørsmålstegn ved dine argumenter. Du kan si alt du føler uten avbrudd. Og husk at dine følelser alltid er sanne selv om de ser urettferdige ut da en prøver å se dem utenfra.
-Du trenger ikke å angre noe du har sagt etterpå, vedkommende har jo inget hørt. Ellers kan en jo få angst etterpå å føle at en har vært urettferdig.

Det er viktig i denne sammenhengen at en skjeller høyt. Så ørene dine hør hvad du sier. Ellers blir det kun tanker og de bli pleier å komme igjen og igjen.
Når ørene har hørt så veit kroppen å da har jeg erfart at et legende begynner.

En kan trenge å gjøre dette mange ganger.
Tilslutt kan det bli mulig å tilgi.

Gunilla

Dette er et fint innlegg av deg gunilla. Jeg er helt enig i at det er viktig å få ut sinnet sitt. Denne måten du foreslår er en fin måte å gjøre dette på.  En annen måte som også kan være fint å gjøre, er å skrive det ned. hehe jeg har skrevet så blekket har sprutet  , der har jeg skrevet nøyaktig hva jeg mener med saftige gloser til.
Så er det bare å trykke på slette knappen etterpå 

Den høres og bra ut.
Alle veier er bra untatt de dårlige. (den siste setningen  er litt dårlig, men noe en sier i sverige iblant)

Det viktigste er jo å få ut sinnet. Ellers blir en ikke fri.

Det du skrev Fønix har synket inn i meg nå.
Jeg liker virkelig

Så er det bare å trykke på slette knappen etterpå 

Så fint innlegg , Gunilla..

Jeg har ofte hatt dårlig samvittighet fordi jeg ikke klarer å holde sinne tilbake

Det kommer busende ut 

Og det er faktisk bra å få ut følelsene , hvis ikke setter de seg et annet sted
f.eks i kroppen...

Ja det er mye viktig att få ut sinne... men man må også fundere på, hvorfor og hvorfra sinne kommer.
Hva er det som gjör, att det blir en sånn stark fölelse...?
Hvorfor kan et annet menneske, få meg å reagere sånn?

Jeg över på dette... blir utroligt sint over min sjef og hvordan han imötegår meg...
Hvorfor ska han ha denne "makten" att få meg i ubalanse... Hvorfor lar jeg ham beröre min sans?
Det er ikke han... Det er jeg...

Helt enig med deg, Lie ...

jeg spør meg selv hele tiden
det er å utrolig vanskelig noen ganger

Hvorfor blir man så mye mer sint på de som står en nær?

som jeg har nevnt før i en annen tråd( husker ikke hvilken), så tror jeg vi har flere liv
kommer igjen hit , og at vi velger livene våre, personene vi møter er sjeler vi kjenner fra før

så jeg tror også våre nære har en viktig rolle i våre liv
- å trykke på alle de rette knappene for at vi skal utvikle oss !

"Malaika":

Helt enig med deg, Lie ...

jeg spør meg selv hele tiden
det er å utrolig vanskelig noen ganger

Hvorfor blir man så mye mer sint på de som står en nær?

som jeg har nevnt før i en annen tråd( husker ikke hvilken), så tror jeg vi har flere liv
kommer igjen hit , og at vi velger livene våre, personene vi møter er sjeler vi kjenner fra før

så jeg tror også våre nære har en viktig rolle i våre liv
- å trykke på alle de rette knappene for at vi skal utvikle oss !

Her er jeg helt enig med deg, Malaika. Dette er også min erfaring.

De som står oss nær kjenner vi  og føler oss  trygge på. I underbevistheten vet  vi kanskje hvordan deres  reaksjonsmønster.
Det er  nå en gang slik, at man har vel en  viss respekt for det  som er litt mer ukjent.
Og det går igjen på eget selvbilde, og om man virkelig tør og ta konsekvensene av  det man sier og  gjør  i sinne.

Man skal ha rimelig god tro på seg selv og ha en god ryggrad for og buse ut  til gud og  hvermansen...
Så dette mener jeg bestemt har med normer som vi har med  oss fra barndommen og den oppdragelsen  vi  fikk da.

Sinne er bruk av negative energier..
Kanskje man  heller skulle  prøve og  finne ut  hva er årsaken  til at en blir så sint akkurat der og da. Kanskje den  som har gjort det slik at en  blir sint, har mye sinne i seg selv og velger  og provosere  frem et sinne hos en som er svak for slike ting og fort blir sint..
Jeg ville aldri  valgt og  provosere  sinne frem  hos  noen ..der jeg ikke  fikk motstand,men kun en  fornuftig forklaring  tilbake. eller  kanskje  et  smil..

"gunilla":

En kan skjelle ut mennesket eller mennskene en er sint på når en er helt alene.

Hmmm... Er det menneskene man er sint på??
Hvem eier følelsen av sinne i deg?

Jeg legger inn en link fra et tidligere innlegg:
http://sjaman.com/index.php?option=com_ ... pic=3605.0

Samin 

Det er sant Samin...

det er alltid noe annet som har utspring i  mitt sinne -
sjelden den personen jeg retter sinne mitt mot...

når jeg tenker meg om . 

Det sinnet jeg snakker om, det er det en ikke kan kvitte seg med.
Gammelt sinne som gjør at du ikke kan lege.
For eksempel ting som har skedd da du var barn.
Sinne mot en foreldre eller sinne mot noen du har vært sammen med.

Jeg mener det er ikke nødvendig å skjelle ut en foleldre eller tidligere samboer for noe som de gjort eller ikke gjort. Det sinne en har er likevel sannt fordi det er en følelse og den er svært svår å snakke bort. Den er bedre å leve ut.

Det er godt å bli av med slikt og prøve å lege.
Da en daglig blir sint på noen er dette noe annet som det er bedre å løse på annen vei enn å skjelle ut i ensomhet. Det vil ikke løse det problemet som eksisterer i nåtiden.

"gunilla":

Jeg mener det er ikke nødvendig å skjelle ut en foleldre eller tidligere samboer for noe som de gjort eller ikke gjort. Det sinne en har er likevel sannt fordi det er en følelse og den er svært svår å snakke bort. Den er bedre å leve ut.

Mmm... det er sant, og det fungerer det du skriver; skjelle høyt
Men man har likevel nytte av å analysere seg selv... Vhorfor kan jeg ikke slippe...

Skrive det ned og brenne i ilden, er det mange som gjör...


Slikt sinne... har jeg danset udt til Drums of a Nation (John Richardson) ...  :
           

Jeg slet selv med det samme..
Vokste opp  uten 2 foreldre.. faren min traff jeg når jeg var  voksen,min mor  overlot meg som barn  til mine besteforeldre..
Alle som skuffet meg,enten  det var kjærester, venner eller familie..gjorde fryjtelig vondt og vanskelig å forstå..
Og denne sorgen og skuffelsen, ble et mønste som jeg dro med  med gjennom mange år ..
Til slutt  ble det et så stort problem for meg at, jeg gjorde alle skuffelser  til  sorg og nærmest katastrofer.

Jeg søkte hjelp hos en Sjaman til slutt.Det som ble gjort var at denne sjamanen  gikk  til bake  til min barndom,og fortalte meg hva som gjorde at jeg  fikk et slikt adferdsmønster som jeg gjorde, hver gang  noen skuffet meg.

Sammen klarte  vi og løse problemet, med  healing,forståelse og  tilgivelse.
Jeg måtte gå tilbake finne det lille  barnet gi de  lys og kjærlighet..
Det  fungerte  utmerket  for meg og i dag har jeg det veldig  bra. jeg takler skuffelser og sorg på en helt annen  måte enn  tidligere.

Så jeg vil  på  det  varmeste annbefale deg Sjamanhealing, i stedet for og leve ut sinne sorg og  skuffelser..

Sinne er jo en av primær følelsene. Min erfaring er at jeg har problemer med å slippe ut sinne i små mengder. Jeg tar det innover meg og til slutt sprekker det, gjerne mot de som står meg nære. Jeg tror at mye av grunnen til at jeg tar det innover meg er fordi jeg ikke er sikker på å la sinne komme ut der det hører hjemme. Hvis noe gjør meg irritert eller forbanna, bør jeg ta det ut der det kommer fra. Jeg har alltid hatt problemer med sinne, det er noe jeg har lært fra jeg er liten at sinne er "farlig", noe uønsket. Det som skjedde med meg er at etterhvert som jeg gikk å sparte opp sinne mitt, ble det etterhvert til bitterhet. Bitterhet kan sees på som forsteinet sinne. Å gå rundt å være bitter på noen er det samme som å drikke gift å forvente at andre skal dø. noe jeg har trent mye på er å tørre å slippe ut sinne mitt der det hører hjemme. Tørre å si at "Dette gjør meg sint eller forbanna". Da slipper man å vente til man kommer hjem å bli sinna på seg selv fordi man ikke sa ifra, og man tar hensyn til egne behov og man er ærlig mot sine egne følelser. Kanskje går det ann å reise tilbake til en tid hvor man føler at man ble sint og ta ut sinne der. På den måten får man sluppet ut sinne der det hører hjemme. Går også ann å reise for å kaste sinne sitt inn i flammene.

Uansett så føler ikke jeg at sinne er en følelse man bør undertrykke eller ønske vekk. Det er en følelse som forteller deg at du er uenig, at noe er urettferdig og kanskje at du har blitt behandlet dårlig ved at noen har tråkket over dine grenser. Ingen følelser er "dårlige", de er rettesnorer for hvor du  er på vei. Å husk, ingen følelser varer evig