Sjaman.com – Forumarkiv

Hvad er verk og smerte for meg?

Av minst tre grunner er jeg takknemlig for den verk og smerte min kropp gir meg.

Verk og smerte er min kropps vei å fortelle meg at noe er galt, at jeg må forandre noe.
Heldigvis har jeg fått en vei å gå ( og veien er å gå)
En lege sa en gang: ”Prøv å gå, i det minste 20 minutter hver dag.”
Jeg prøvde og det virket.

Kroppen tvinger meg ut, jeg er nødt til å gå, ellers er verken der igjen.
Uten verk ville jeg finne på unnskyldinger for å slippe gå, det er så mye arbeid akkurat nå, det regner og så videre.

Jeg er veldig takknemlig for at verken tvinger meg ut.
Å gå gir meg så mye!
Det er meditasjon, det er naturopplevelse og jeg er med i årstidenes rytme.

Verken gir meg og den fantastiske følelsen av å være i kroppen.
Den minner meg på gaven.
Jeg har fått kroppen.
Jeg er i en kropp!
Jeg lever fortsatt. Kan nyte livet!

Og jeg kan føle fravær av verk.
Fantastisk!
Jeg våkner en morgen og det smerter ingen sted!

Den tredje gode tingen med verk er at den gir meg en forståelse for andre mennesker med verk.
Jeg vet i hvertfall litt hvordan det er å ha bestandig verk.
Det er en god ting når en arbeider med mennesker.

Jeg nekter å se verk og smerte som et straff.
Det er kansje et svar på dårlige valg jeg har gjort, men sånn er da livet, en kan ikke unngå dårlige valg.
Men en kan kansje velge å se med kjærlighet på sine valg og føle takknemlighet over de erfaringer de har gitt.

Akkurat nå har jeg gjort et ”dårlig” valg.
Jeg har ikke gått tillstrekkeligt mye i det siste.
Sitter her med verk og smerte.
Jaja, slik er det iblant!
Jeg må faktisk le av det!

Gunilla

TAKK GUNILLA! 

Du Gunilla DU Gunilla......

Takk så mye for dine ord om verk. Nå kan jeg
faktisk vite å sette pris på verken jeg med...

Ja, for sabla om du vet at du lever...
Jeg har også fått beskjed om å gå en tur hver dag.
Men har ikke vært så flink til det. Er et stykke å gå
for å komme ut i skog og mark, å det er et lite tiltak
ettersom å gå på asfalt er ganske vondt i seg selv.

Å uten serfikat og bil, blir en avhengig av folk.
Åsså er det disse unnskyldningene da.
*orker ikke i dag, etter skole og jobb*
*tar det til helga* Når helga er over, ups...
skulle jo vært å gått en tur. 

Men nå satte du meg litt i sving her
Gunilla.....

Kooooos fra Silva! 

Ja, om man alltid kunne se det sånn! 
Har selv fibromyalgi, som kom etter et altfor langvarig feil valg ja. Da jeg endelig klarte å bryte ut, ble verken mildere. men blusser opp i kaldt og fuktig vær...
Og den beste lindring er å gå!
Takk for disse ord, Gunilla! Jeg skal jammen se på det på den måten.....

både det ytre og indre smerte kan være  vanskelig å takle iblant... det skjer at en  bare "lukker øyene", og prøver å la være  kjenne på smerten, blir  stående  på et sted,uten å gå ...så kan det komme dager en føler seg så "mye bedre", springer bare her og der, og lukker bort smerten. Vi mennesker er så merkelige skapninger at uansett hva, så har vi en overlevelsesmekanisme innebygdt i et sted der inne i den forundrlige kroppen og sjelen...Vet av erfaring ,da jeg  ble virkelig syk,så "lukket" jeg bare "dørene", ville ikke se, lytte, kjenne,og så ble det til slutt det, det ble...Idag med mange erfaringer rikere har jeg funnet ut at enkelte ting og gjøremål må en tvinge seg til, ( og det er jaggu meg ikke enkelt)og prøve å gjøre seg selv en "tjeneste" for å ha det bedre... jeg er flink til å finne unnskyldninger for å slippe både det ene og det andre som kan bidra at jeg selv fikk det bedre, men nå i den senere tid har jeg begynt å ta sånne bittesmå skritt, har falt tilbake, men prøvd å komme i gang igjen( det går  ikke så fort i svingene med 2 krykker men jeg kommer nå frem og tilbake,).
Har lært meg å bli stolt av å mestre EN ting av gangen( det  har tatt tid, måtte begynne alt fra starten, selv å kle på seg skoene var en enorm  jobb)
Nå går det fremover, selv om det har vært dager jeg har hatt lyst til å gi opp, ikke gå et skritt, bare ligge der og synes synd påmeg selv, huff. Men så har jeg reist meg igjen, og sagt høyt til mitt eget speilbilde: "halloo du, vær glad, du ikke sitter i rullestol", ja jeg er glad, men det er bare det at det er så lett å glemme  å være det....

ha en fin gå bort smertedag, alle sammen)

marihøna

"gunilla":


Jeg nekter å se verk og smerte som et straff.
Det er kansje et svar på dårlige valg jeg har gjort, men sånn er da livet, en kan ikke unngå dårlige valg.
Men en kan kansje velge å se med kjærlighet på sine valg og føle takknemlighet over de erfaringer de har gitt.

Straff er et konstrukt av menneskene. Som sådann har den skapt nok lidelse.
Den gode kraften er hinsides straff.

Ellers vil jeg bare si hei gunilla!..og kanskje går vi 20 minutter sammen hos wolf?

Jeg reagerer litt på synspunkter jeg ser av og til om "valg". En slags tanke om at vi selv velger vår skjebne eller sykdom fordi vi skal lære noe av det. Sykdom er ikke i seg selv "feil", det er en del av livet vi må leve med, og kan også som Gunilla skriver her, være en positiv pådriver til å gå i en annen retning, eller en oppvekker i et liv som er i ferd med å bli meningsløst,eller vise til andre forhold.Mennesker kan bli ganske isolert i sin sykdom hvis de får en slik reaksjon at det er deres eget "valg" eller deres egen "feil", og at hvis de forandrer innstilling eller livsmåte, eller kommer opp i en "høyere" åndelig sfære så vil de bli friske. "Valg" i en større sammenheng vil også si at vi ikke ser den sammenhengen, og vi kan derfor aldri helt vite hva disse valgene egentlig forårsaket eller hva de er i den sammenheng vi mennesker ikke kan se. God tur, Gunilla! 
Siv

Jeg fikk litt lyst til å si noe her. Jeg er jo i mitt livs vår år, men har allikevel hatt litt¨å slite med i min kropp. Jeg har funnet all min helbredelse i bevegelse. Og i å utfordre kroppen til  gjøre fler og mer utfordrende bevegelser. I dette utfordrer man sinnet og psyken og ved hver fullførelse har man brutt en ny grense i sinnet.

I tilleg ligger det i menneskearven at vi en gang var nomader som brukte mye tid på å forflytte seg. Man hadde speidere og jegere som løp og løp, og disse ligger i vår kollektive sjelsarv.

Og det er mulig å ta positive valg. Jeg har en venn som er sterkt rammet av reiters syndrom. Dette er et syndrom som gjør at han har kronisk betennelse i alle ledd. Denne gutten er ikke mer enn 20 år. Men han våkner hver dag og går gjennom sin kropp og kjenner hvilke ledd som ikke verker, så smilerhan over dem og gleder seg over at han kan bevege seg. Og med denne opplevelsen har jeg sett ham gå i transe flere ganger, gjennom å bruke sin smerte tar han kontakt med verdenssjelen....

vi kan vel  ikke velge  om vi  blir syke eller  får smerter eller noe annet som  gjør oss skrøpelige men vi  kan  da etter det inntrufne, ( vi  har fått sykdommer, smerter o.s.v. ) velge hva og hvordan vi vil ha det med det  skrøpelige "skrottet" vårt... DET er opptil hver  enkelt å gjøre noe med, og der kan  muligens healing gi noe, selv om den ikke gjør oss helt  friske og raske, men kanskje gir det oss den sårt trengte energien for å klare gjøre  de tingene som kan forbedre vår tilværelse ... slik ser jeg det, er ikke ekspert, men med erfaringer  med  mine egne skavanker, så har jeg oppdaget at  det er faktisk jeg selv som må jobbe med meg selv hvis jeg vil ha det bedre... og derfor var jeg idag på en handletur, gikk ikke så lange strekninger, men  det lille jeg klarte å utføre, gjorde faktisk godt...
å gå bort noe av smertene, tror virker, det setter vel i gang noe i kroppen, og i sjelen ,slik at smerten blir mindre...
tror jeg