Sjaman.com – Forumarkiv

hvordan skal den klare å overleve barndommen og tenårene for så å gå over til de voksne rekker?
Jeg ser for meg at det barnet skaper en slags ZOOMBIE-tilværelse. Kutter ut forbindelser til sine egne følelser og kjenner på INGENTING og BORTEVEKK - LOST IN SPACE følelser.....skaper en slags usynlighet for seg selv og sitt indre og ytre verdenen. Og han/hun lever et ensomt liv i sine 20-25 år for så å jobbe med å få tilbake forbindelsene til sine følelser og sin SANNE IDENTITET. Hvordan ville du ha sett for deg å være dette barnet som ikke kjente morskjærlighet og følte seg utrygg - konstant redd - og så lite forbundet med sin egen kropp? Det er tydeligvis en veldig tung vei å gå....å finne tilbake til sanne identitet i voksen alder og løse opp "Zoombie" - no-existence - "jeg er usynlig for omverdenen og meg selv i mitt indre"-i sitt sinn krever enormt mye. Ville du ha valgt en slik inkarnasjon med en så jævlig start på livet - så ødelagt som det går an å forblitt angående mottakelighet for kjærlighet som lite barn og stengte følelsesmessige forbindelser i tenårene....for så å bearbeide alt dette og så går alt til himmels.....enormt mye transformasjoner og tunge ting som må bearbeides. Å velge en slik inkarnasjon er enormt tøft og med mye karma som skal oppløses. Hadde dere taklet en slik læring? Hvilke tanker har dere rundt det jeg sier? Er det mulig å overleve en slik inkarnasjon?Kan sårene bli for mye? Eller er det mulig? Hvilke typer inkarnasjoner er tøffere å gå igjennom ang å heale seg selv?
Husk dette - barnet har ingen forbindelser til noenting - alt er ødelagt ang kjærlighetskraft og mottakelighet.....mye frykt - angst - så borte - i en ikke-tilstandsbevissthet - følelsen av å ikke eksistere. Barnet har egentlig bare lyst til å flykte fra alt og dra inn i ingemannsland.....

Det er ikke lett å svare på spørsmålene dine her. Men man kan jo alltids stille flere. Hva er morskjærlighet, hva om barnet oppfatter utestengelse selv om mor oppfatter å gi kjærlighet? Jeg tror likevel jeg skjønner hva du spør om. Jeg vet ikke om jeg ville taklet det, men samtidig så er svaret at jeg måtte ha taklet det. Ville jeg valgt en slik inkarnasjon? Vel, jeg har i denne inkarnasjonen ikke tilgang til all den kunnskap som jeg har når jeg velger inkarnasjon, og derfor blir det spørsmålet umulig å svare på. Jeg vet hvilken inkarnasjon jeg faktisk valgte. Jeg valgte en inkarnasjon der jeg var et ekstremt innesluttet barn, når jeg var omtrent 16 år begynte jeg å kjempe meg igjennom det, tidligere valgte jeg å la være. Jeg kjemper fremdeles, jeg er fremdeles sterkt innesluttet, men andre mennesker oppfatter meg ikke slik lenger. Det har vært en tøff inkarnasjon det også, men hva vet jeg om hva som er tøft som er født og oppvokst i rike Norge.
Et barn som det du beskriver, vil kunne bli, hvis det klarer å kjempe seg igjennom det, en av de største healerne som finnes.

Et barn som det du beskriver, vil kunne bli, hvis det klarer å kjempe seg igjennom det, en av de største healerne som finnes.

En veldig såret healer som virkelig har noe å tilby denne verdenen av erfaringsmaterialet om han/hun har troen på å jobbe med sjamanistisk healing eller lignende. Og kan gå igjennom diverse faser i sitt liv.

Et barn som det du beskriver, vil kunne bli, hvis det klarer å kjempe seg igjennom det, en av de største healerne som finnes.

takk for det gode tipset, jeg ser fram til framtiden. Jeg er et slikt barn. Var det slik for deg også, david? Eller hvorfor skriver du så godt her, om mine erfaringer?

"brukernavn":

Et barn som det du beskriver, vil kunne bli, hvis det klarer å kjempe seg igjennom det, en av de største healerne som finnes.

takk for det gode tipset, jeg ser fram til framtiden. Jeg er et slikt barn. Var det slik for deg også, david? Eller hvorfor skriver du så godt her, om mine erfaringer?

Det er helt sikkert mange healere som har valgt en lignende vei på forskjellige måter ja.  Ja, jeg beskriver faktisk den veien jeg har valgt og jo mer dypere jeg går i min egen healingprosess og ang å gi slipp - løsrive seg fra ting som holder meg tilbake så forstår jeg mer og mer hvorfor jeg har valgt en veldig tøff vei. Det er enormt dype sår, men gud bedre så deilig å løsrive seg mer og mer fra fryktens lenker som holder en tilbake. Jeg har iallefall et stort hjerte for barn - med tanke på å velge en slik barndom. Finnes det noe vakrere å se enn et barn smile og være dypt lykkelig - i nuet - i sin lek? Kjempeflott å leve seg inn. Med slik bakgrunn ang inkarnasjonsvalg så er det utrolig mye å bygge opp og reparere for å komme tilbake til min sanne identitet. Mye nye frø skal sås og har blitt sådd - nye prosjekter - drømmer skal bli klar for å gå igjennom. Fordøye og være mottakelig.

Om jeg skulle gi noen som har en lignende barndom råd om selvhealing så er det ingen tvil om at kraftplantene har mye å bidra. Spesielt Ayahuasca. Og erfare det i Amazonas - Peru eller Brasil. For meg er det den beste "medisinen" og "metoden" jeg har erfart for å røske opp i barndommens sår. Det er sånn for meg. Og jeg gir gledelig slik informasjon til dem som ønsker å lytte. Jeg har kontakter i Peru ang camp og sånt. Det er bare å spørre meg så gir jeg mer info på email ang hotell,camper,billige innenlandsflyvninger.

Takk for ein direkte utfordring (og påplass-setjing) her ,David .
Må tenke gjennom det du antyder,og kva reinkarnasjonsteorien slik me omtaler den betyr i realiteten.
Kanskje vel me våre neste inkarnasjon sjøl?
Kanskje er det ein annan faktor inne i bildet som me ikkje oppdager før me har overlevd første kapittel,så og seie?
Uansett,det er eit svært tøfft utgangspunkt du beskriv. Kan ane konturane,nummenheten og den påfølgjande smerten til et slikt barn når det veks opp,men ikkje forstå det i sin fullhet....

Underleg nok framkaller eksempelet ditt ein glødande følelse av å ville omfavne og omslutte dette barnet og seie sssshhhh (på et større plan)

du er fin som sier det på en slik måte. Selv har jeg litt problemer med bitterhet. Føler noen ganger at jeg vet så mye mer enn andre. Mye av det som jeg gjør, har bakgrunn i hvordan jeg har handlet, lært og opplevet før. Og på grunn av erfaring, så står jeg veldig støtt i dag, i det som jeg gjør. Mye innsikt osv. Men noen ganger ville jeg hatt tryggheten og mangelen på innsikt, som de har, de andre. Hvile i dumhet og uvitenheten liksom. Men det er jo sikkert fint for samfunnet at jeg fins, bevares. Bare så trist at jeg aldri kan slappe av selv. Bare pokkers jobbe og herje. Når jeg sover og drømmer, da henter jeg kraft. I meditasjonen og. Pokker. Tror jeg går og legger meg. Takk for optimismen David, Spirit of sun. I morgen står nok solen opp igjen, over Hiroshoma. Da er det tid for yoga.

"brukernavn":

du er fin som sier det på en slik måte. Selv har jeg litt problemer med bitterhet. Føler noen ganger at jeg vet så mye mer enn andre. Mye av det som jeg gjør, har bakgrunn i hvordan jeg har handlet, lært og opplevet før. Og på grunn av erfaring, så står jeg veldig støtt i dag, i det som jeg gjør. Mye innsikt osv. Men noen ganger ville jeg hatt tryggheten og mangelen på innsikt, som de har, de andre. Hvile i dumhet og uvitenheten liksom. Men det er jo sikkert fint for samfunnet at jeg fins, bevares. Bare så trist at jeg aldri kan slappe av selv. Bare pokkers jobbe og herje. Når jeg sover og drømmer, da henter jeg kraft. I meditasjonen og. Pokker. Tror jeg går og legger meg. Takk for optimismen David, Spirit of sun. I morgen står nok solen opp igjen, over Hiroshoma.

Du har ikke smakt virkelig bitterhet før du har smakt Ayahuasca...
Fra spøk til alvor...det å gi slipp på tunge følelser er ikke lett akkurat. Men det handler om å aldri å gi opp. Jeg er en optimist. Det går bra til sist.....ja..jeg har alltid vært en evig optimist...utrolig nok. 

"Final Tribe":

Takk for ein direkte utfordring (og påplass-setjing) her ,David .
Må tenke gjennom det du antyder,og kva reinkarnasjonsteorien slik me omtaler den betyr i realiteten.
Kanskje vel me våre neste inkarnasjon sjøl?
Kanskje er det ein annan faktor inne i bildet som me ikkje oppdager før me har overlevd første kapittel,så og seie?
Uansett,det er eit svært tøfft utgangspunkt du beskriv. Kan ane konturane,nummenheten og den påfølgjande smerten til et slikt barn når det veks opp,men ikkje forstå det i sin fullhet....

Underleg nok framkaller eksempelet ditt ein glødande følelse av å ville omfavne og omslutte dette barnet og seie sssshhhh (på et større plan)

Jeg tror vi velger inkarnasjon selv i samråd med hjelpere og guider rundt oss......skisserer hva vi skal igjennom og sånt. Det er ikke i tvil i mitt sinn at det er slik - jeg har skissert det livet jeg har erfart nå - det er ikke tilfeldigheter der sånn. Det er mening bak alt om man er bevisst på det. Det åndelige eksisterer - oh yeah....har fått så uendelige mye bevis for det. Men en må møte sine mørkeste sider - dypt dypt der inne for virkelig å gå en SATNAM-vei....

Jeg tenkte også på at det barnet kunne være David. Kjenner mange slike barn, som nå er voksne og i den fasen hvor de kjemper med å helbrede seg fra den smerten en slik oppvekst vil gi. Har også møtt slike barn i mitt arbeid som lærer og vet noe om hvor ufattelig mye kjærlighet og positiv energi de trenger for å føle seg trygge og kunne vokse. Med kjærlighetens kraft er helbredelse mulig . Min barndom var hard og brutal der ute i verden, men jeg var iallefall så heldig at jeg hadde det trygt hjemme. Som barn var jeg mye av tiden i tankene og dagdrømmene et annet sted, en svært vanlig reaksjon på å bli påført smerte og være uten beskyttelse. Verden påfører deg smerte, smerten er lettere å holde ut dersom du går ut av kroppen mens det skjer og kanskje heller ser det hele utenifra som en film. Jeg har brukt mye krefter på å forstå at denne filmen med mange brutale scener faktisk skjedde med meg,og jeg har arbeidet mye med å få til å være i kroppen min. Jeg ser at det er mulig og  beundrer med hvilket mot mange mennesker er i stand til å kjempe for å få være hele, levende mennesker.

Oi, her var det mange vanskelige spørsmål. Jeg tror de er vanskelige å svare på, men prøver likavel.

Her må man se på mange og forskjellige egenskaper. Hvordan er barnet selv i oppveksten, dvs...hvilke egenskaper har barnet?
Er det i utgangspunktet et sterkt barn? Et barn som tåler en støyt eller ti, uten å miste fotfestet fullstendig? Eller er det et veldig
følsomt barn, som kanskje ikke er så sterk, og som ikke takler ting så bra.

Bare dette å måtte vokse opp i et fullstendig følelsesløst liv uten kjærlighet, må vel være en av de tøffeste inkarnasjonene vi kan velge oss.
Jeg hadde ingen kjærlighetløs barndom, men min barndom var fullspekket med utrygghet, overstrenge grenser, opplevelse av alkohol og vold
samt masse flytting, jeg har pr i dag flyttet over femti ganger. Dette medførte til et liv uten følelse av å høre hjemme noen steder. Ingen
barndomshjem med minner.

Som sagt tror jeg det avhenger av barnets egenskaper selv. Om det opplever et kjærlighetsløst liv, så mister de sin nære kontakt til
andre mennesker og følelser. Det betyr ikke at de går til grunne. Men de får en forbasket tøff start på livet. Så har du igjen de som ikke takler dette, og de har vel kanskje lett for å havne *utpå* ting. Men det kan også skje barn som har vokst opp i et trygt og kjærlighetsfullt hjem. Mange av disse
kan av andre årsaker havne på *kjøret*

Jeg var nok ganske sterk. Jeg skjønte fort hva jeg måtte gjøre for å *overleve* Jeg måtte følge min indre stemme. Den lot meg kjenne på ting som føltes riktg ut, eller galt ut. De gangene jeg overhørte stemmen, gjorde meg dårlig, så jeg lærte fort å forstå viktigheten av å følge den. Å det har ført meg ut på de *ensomme* veiene. Frem til i dag.

Jeg tror vi som vesner, som skal velge oss et nytt *inkarnasjonsliv* også på samme måte som mennesker....kan ta oss vann over hodet.
At vi tror vi har de egenskapene som skal til for å klare å leve det livet vi har valgt oss ut. Når vi *her nede* forstår at vi ikke takler det likevel, velger vi mange ganger å gjøre ting som enten gjør det verre for oss, velger å selv *forlate* jorden, fordi vi ikke forstår *her nede* hva vi egentlig har i oss og hvordan finne den åndelige veien eller vårt høyere selv, altet og ditto.

Bare noen tanker  :)

En finner mye morskjærlighet i Amazonas-jungelen om det er i kraftplanteseremonier eller bare å være tilstede der. Det var å komme "hjem" for meg da jeg dro dit for første gang ifjor høst. Og skal dra dit om 1 uke - og være der i 3 uker....2 1/2 uker i Amazonas - 5 dager i Cusco - Andes. Og jeg har møtt mange flotte kvinneskikkelser i Norge som har vært med å bearbeide min manglende morskjærlighetskraft i mitt indre og jeg er takknemlig for å ha møtt dem og kjenne dem.  :respect:  Mye vakre Moder Jord-skikkelser.  :wub:

Silva:

Som sagt tror jeg det avhenger av barnets egenskaper selv. Om det opplever et kjærlighetsløst liv, så mister de sin nære kontakt til
andre mennesker og følelser. Det betyr ikke at de går til grunne. Men de får en forbasket tøff start på livet.

Det har hemmet meg mye angående kommunikasjon med andre - siden jeg har hatt en sky av "jeg er ikke synlig"-sfære rundt meg overfor andre og sånt.....når en fullstendig ødelegger kontakten med kjærlighetsfølelser så må man skape et eller annet substitutt og det var å skape en slags "jeg er ikke synlig-sfære" rundt meg...og da blir man en ganske ensom ulv. Så det å kommunisere og hatt kontakt med andre mennesker har vært en utrolig tøff utfordring for meg - et steg av gangen her og der....så tungt å få ut ord - jeg snakket ikke heller de første 5 årene noe særlig og trengte logoped. Så blokkert ang følelser og det å uttrykke seg. Å gå ut av denne "zoombie-jeg er ikke synlig"sfære overfor andre mennesker og i mitt indre er noe av det tøffeste jeg har erfart for å komme nærmere mitt sanne identitet. Og det skjedde en slik transformasjon nå i helgen. Dypt dypt inne i en skog....med evighetens flamme fra bål som en av flere hjelpere i den transformasjonen. 

Jeg deler slike dype erfaringer for å gi noe til denne verdenen ang egne erfaringer og det å inspirere andre på sin vei er noe jeg har sansen for. Og bli inspirert av andre. Å gi og motta. 

Så flott DJ....godt å høre at du får nøsta opp og rykket opp i gamle stagnerte følelser!

Du er en sterk person, og modig. Jeg beundrer at du har klart det du har klart.

En finner mye morskjærlighet i Amazonas-jungelen om det er i kraftplanteseremonier eller bare å være tilstede der. Det var å komme "hjem" for meg da jeg dro dit for første gang ifjor høst. Og skal dra dit om 1 uke - og være der i 3 uker....2 1/2 uker i Amazonas - 5 dager i Cusco - Andes. Og jeg har møtt mange flotte kvinneskikkelser i Norge som har vært med å bearbeide min manglende morskjærlighetskraft i mitt indre og jeg er takknemlig for å ha møtt dem og kjenne dem.    Mye vakre Moder Jord-skikkelser.

det er som du sier david. Utrolig deilig å komme ut i verden etter en slik oppvekse. Fint å se hvor kjærlige og fornuftige folk kan være. Pene å se på, når de ikke krangler etc. Og så bare det å få være i fred for emosjonelle attack. Det var rene hallelujah- opplevelsen for meg, da jeg kom inn i samfunnet, og oppdaget hvordan det egentlig var å være menneske. Jeg kan være blant menneskene, og bare sitte å nyte det å få være i fred. De fysiske spenningene tar jeg vekk med yoga. Nå beveger jeg meg helt fint, tror jeg. Går som jeg vil, og løper som jeg vil, uten å være redd for at det ser rart ut. Om jeg ser rar ut, så er det fordi livet og naturen har gjort meg slik. Og jeg har rett til å leve, bare fordi jeg har skapt. Trenger ikke be om unnskyldning for at jeg spiser og sover. Det gjør de andre menneskene og. Og om noen ikke forstår ting som de er, f. eks at jeg blir sliten og trenger hvile, så er det fordi de selv har vært mer beskyttet. Kanskje ikke moden for innsikten enda. Da tenker jeg et det er godt å være kommet dit jeg er. Jeg er ikke redd for døden, for meg selv, for tabber eller for andre mennesker. Jeg bare hviler i den tryggheten, som yogaen har etablert i meg. Og da sprer bølgene seg til de som er rundt meg, og de får glede og energi av å være i nærheten av meg. Noen ganger trøtner jeg, og da trekker jeg meg tilbake og tar imot kraften fra yin, prana, meditasjon, asana etc. Ikke alle de som vokste opp i trygghet har denne kunnskapen. De kan lett bli stresset, eller vippet av pinnen. Og de vet ikke hvordan de skal fikse det igjen. Jeg tror at den kraften som du finner i de magiske plantene, og i kvinnenes bevegelser, David, den finner jeg i yoga- læren.

Neste steget mitt er å skape frø til å skape egen familie med tanke på disconnection med min jordiske blodsfamilie og til mitt indre og til kjærlighetens kraft så vil det å skape egen familie være ganske kraftfullt. Jeg har sendt ut noen frø og ser frem til det som blomstrer og skal vokse. Det handler om å motta det som en gave fra Naturen,åndene og seg selv.  :respect:

Jeg tror at den kraften som du finner i de magiske plantene, og i kvinnenes bevegelser, David, den finner jeg i yoga- læren.

Mye fin lærdom og metoder fra India ja..... Yoga gir jo næring til kropp,sinn og ånd.

Neste steget mitt er å skape frø til å skape egen familie med tanke på disconnection med min jordiske blodsfamilie og til mitt indre og til kjærlighetens kraft så vil det å skape egen familie være ganske kraftfullt. Jeg har sendt ut noen frø og ser frem til det som blomstrer og skal vokse. Det handler om å motta det som en gave fra Naturen,åndene og seg selv.

da er vi i samme båt her og. Slik gjør jeg også. Litt vankelig å ikke være desperat alltid, men jeg tror at jeg nærmer meg nå. Jeg har vært gjennom en hard karantene med mye lengsel og konflikt. Men sen samme fasen har lært meg å ikke belaste andre mennesker for mye med egne problemer og tankevirksomhet. Dette vil komme til nytte i et evt. framtidig parforhold, tror jeg. Og om jeg ikke klarer å lage parforhold, så kan jeg gifte meg med jobben. Mange betydningsfulle vitenskaps- eller kunstnerfolk har  fått lange og spennende liv av å forsake familieliv til fordel for fordypelse i arbeidet. Med disse tankene sikrer jeg en suksess, uansett utfallet av partner- jakten som jeg brenner etter inni meg.

"brukernavn":

Neste steget mitt er å skape frø til å skape egen familie med tanke på disconnection med min jordiske blodsfamilie og til mitt indre og til kjærlighetens kraft så vil det å skape egen familie være ganske kraftfullt. Jeg har sendt ut noen frø og ser frem til det som blomstrer og skal vokse. Det handler om å motta det som en gave fra Naturen,åndene og seg selv.

da er vi i samme båt her og. Slik gjør jeg også. Litt vankelig å ikke være desperat alltid, men jeg tror at jeg nærmer meg nå. Jeg har vært gjennom en hard karantene med mye lengsel og konflikt. Men sen samme fasen har lært meg å ikke belaste andre mennesker for mye med egne problemer og tankevirksomhet. Dette vil komme til nytte i et evt. framtidig parforhold, tror jeg. Og om jeg ikke klarer å lage parforhold, så kan jeg gifte meg med jobben. Mange betydningsfulle vitenskaps- eller kunstnerfolk har  fått lange og spennende liv av å forsake familieliv til fordel for fordypelse i arbeidet. Med disse tankene sikrer jeg en suksess, uansett utfallet av partner- jakten som jeg brenner etter inni meg.

Ting skjer når man ikke venter det og når man er veldig veldig avslappet til noe man lengter etter er noe jeg har erfart flere ganger. Det kan lett bli for mye selvkontroll om man ønsker noe og tar det for seriøst - loven om tiltrekningskraft handler om å ikke ta ting for seriøst heller - men være åpen og leken også....i sitt hjerte og sinn og ikke minst veldig avslappet og ha troen på at ting ordner seg når det er moden for det. Det høres lett ut - men ikke alltid så lett nei....

Kjære David,
mye av det du skriver om barndommen din, kjenner jeg meg igjen i.
Det er fremdeles vanskelig for meg å fortelle det i et rett frem "språk" som du gjør.
Jeg må visst fremdeles pakke disse opplevelsene inn i et "diktspråk" for idet hele tatt greie å formidle dette.
En stor takk til deg
fra shri

David, du har min fulle sympati og forståelse. Jeg setter pris på din åpenhet om ditt eget liv og utvikling, og også jeg kjenner igjen deler av din historie. Som jeg har nevnt i Shris og brukernavns tråd om samme emne, dette vitner om mot og vilje til forandring, og jeg lærer mye av det selv.  Traumatiske familieforhold er mer vanlig enn kanskje antatt, det finnes mye skjult og rart i de tilsynelatende prektige lykkelige familier. Du gjør en flott jobb med å sette lys på dette, og jeg er oppriktig glad for at du har funnet en vei som hjelper deg! 

Det er herlig å lese om din vilje til utvikling og din lyst...

Jeg er litt eldre enn deg og kan si en likhet - i din alder begynte jeg å riktig ta skrittet til noen slags.... "selvrealisering" (ikke rett ord) i den måten at jeg gikk mot mitt mer "autentiske jeg". Kanskje jeg er mest mitt autentiske jeg nå... vanskeligt att se og si, fra min egen horisont 

Jeg kommer også fra en dysfunktionell familie og jeg vit ikke om jeg har fått morskjärlighet... jeg fölte det ikke sånn, som barn - jeg led mye... min mor tykker antagelig at hun elsket meg, men hun hade for mye egne problemer og hade aldri selv fått kjärlighet. Hun led innom seg... jeg tror hun har lidit i hele sitt liv... tills nå, da hun er over 70 år... jeg har hjulpet henne med healing og samtal... og hun föler litt tillit nå.

Jeg var et tyst litet barn, som ikke turte snakke med folk... alt jeg gjorde hver feil (sa min mor). Jeg var for tyst, for mutt, ikke höflig nok... Men jeg tegnede og tegnede og jeg hade kontakt med åndene. Min mor sa at jeg var rar, som snakket med meg selv og i tenåren stengte jeg av... men jeg hade hatt stötte i åndeverden - det forstår jeg nå. Og så spilte jeg saksofon og tok meg ut i verden og fikk oppleve trivelige mennesker.

Men det var mange år med arbeid med meg selv og mye meditasjon og ikke för jeg hade blitt 40 år, fölte jeg tillit... og det er stort när det kommer; tilliten.

Det skjer noe när man får en ny/egen familie. Det er lettere at gå videre fra det dårlige man kom ifra. Men man kan ikke gå videre om man ikke er bevisst... (er man ikke bevisst gjentar man ofte den sociale strukturen man kommer fra) ... og du er ju bevisst David, så jeg kan bare si, at det ska gå vel för deg, när du finner din nye familie i den nye formen.

Det er deilig å utvikles! 

Takk David for at du bringer dette temaet på banen, det er nok mange fler enn man tror som sliter med nettopp dette du beskriver på en så ærlig og likefrem måte.

Jeg bærer også på traumaer fra barndommen som har fulgt meg gjennom livet som en rød tråd.
Mitt stengsel for å finne begynnelsen til denne røde tråden har vært en slags beskyttende lojalitets følelse overfor min familie.

Det var etter at jeg meldte meg inn på sonen at slørene begynte å falle til side. Jeg fikk opp øynene og forsto endelig at det ikke var mitt ansvar å til enhver tid opprettholde harmonien i min familie.
Jeg har skapt mange vonde følelser i meg selv pga dette ansvaret jeg påtok meg i min barnlighet, og som har fulgt meg frem til idag. Jeg har på denne måten ikke vært tro mot meg selv, jeg har sviktet meg selv og fornektet mine egne behov.
Men nå er jeg endelig i bevegelse...

Et emne jeg har jobbet mye med mitt indre og ytre verdenen er kommunikasjon. Jeg har slitt mye med det ikke så rart når jeg har vært ganske innesluttet i store deler av livet mitt og de første 5 årene hadde jeg knapt noe ordforråd og måtte gå til logoped. Å synge mantraer,chantinger,det å plystre og synge dype sanger i f.eks Ayahuasca-seremonier er med på å skape en mer levende dialog med mitt indre og ytre verdenen. Jeg har hatt for enkel og ensidig måte å kommunisere på - ikke så rart med tanke på det jeg har gått igjennom og så mye som har holdt meg igjen - som jeg har kjent endel rundt hals og solar-plexus. Mye blokkeringer der. Men spesielt i seremonier med Ayahuasca og Psilocybin-sopp så blir språket mer levende og det jobber jeg også med integrere i livet ellers. Mye måter å få en mer levende dialog med sitt indre og ytre. Og jeg elsker variasjonen i diverse kraftplanteseremonier hvor jeg får være med å synge med om det er seremonier på dagtid eller også komme med mine egne spontane sanger,mantraer og plystringer i seremonier som foregår på kveld- og nattestid.