Sjaman.com – Forumarkiv

Jeg har vært så sint i det siste. Først trodde jeg det var på Gud, den jeg lærte om på skolen. Beskyldte han for å gjøre en martyr av meg. Hvorfor føler jeg at det å ta tid til meg selv for å male eller tegne, er å frarøve andre noe? Hvorfor, når jeg sitter å leser og det er noen studenter jeg ikke kjenner i samme rommet, føler jeg at jeg må sitte å smile til de (ser sikkert ut som en psyko  ) så de aldri skal føle seg oversett eller ignorert. Hvorfor føler jeg at jeg ikke har lov til å være egoistisk overhodet, ikke en gang når jeg sårt trenger å ta tid til meg selv. Hvorfor behandler jeg meg selv som en slave for andres behov. Men så kom jeg til å tenke på at det ikke har noe med Gud å gjøre, men min egen far. Den store babyen. Alkoholikeren. Som gjerne kan få raseri annfall over noen brødsmuler på skjærefjølen eller kalle oss i familien alt mulig dritt, hvis vi ikke er enige eller noe sånt. Glemmer ikke den gangen jeg flyttet hjemmefra første gang, og var mye hjemme fordi jeg hadde så ekstremt sosial angst at jeg ikke greide å forholde meg til andre. Tro meg, dette var fint terrormiddel for pappa. Truet med å kaste meg ut gjorde han, hvis jeg ikke var snill pike.

Og nå skal jeg opp dit og late som ingenting. Jeg skal like han og behandle han med verdighet, som et menneske som fortjener det. Hvis ikke sårer jeg kanskje han, ihvertfall mamma. Jeg greier ikke leve med noen av delene. Men hvordan bryter jeg med det forferdelige mønsteret som gjør at jeg setter andre forann meg selv, alltid. Andres minste lille idiotiske barnslige følelse, er viktigere enn mine. Helt fra jeg var bitteliten har jeg måttet stryke faren min med hårene for ikke å sette i gang enda et anfall. Men nå føler jeg at jeg stanger i dette mønsteret hele tiden og det må vekk, for at jeg skal komme videre. Men jeg aner ikke hvordan gå fram.....

Er det noen som har noen erfaringer, med å komme seg ut av lignende? Bare noe jeg kan gjøre, som kan hjelpe...jeg er rådløs.

Skjønner hva du snakker om, har vært i en liknende situasjon selv. Det jeg gjorde for å bryte mønsteret var å skrive av meg den minste lille traumatiske hendelse, tillate meg selv å føle hver eneste lille følelse. Jeg har grått, skreket, raset over den notatboka, og nedtegnelsene har vært deretter. Etterpå så lager du deg et bål, ber om at all smerte forbundet med dette blir frigjort fra deg, at bare lærdommen sitter igjen.

Klønete forklart, men hvis du lurer på noe så får du bare spørre 

Det skal jeg forsøke. Har jobbet litt med det, men det er tydelig at det sitter en god del igjen. Huff, gruer meg litt til å ta tak, det er så mange dumme episoder...

Brant du boken på bålet etterpå?

Takk for råd foresten, det var sårt trengt 

Har ikke kommet så langt ennå, men har brent mange andre ting. Har brent en del gamle tankemønster, ting jeg ikke har bruk for lenger. Men boka, den er ikke ferdig ennå 

Gå til en elvebredd eller kanten av et vann. På veien dit eller når du kommer dit plukker du opp masse småsteiner. Disse spør du om lov til å bruke før du tar de med deg. Så tar du stein etter stein i hånda, putter alle følelser, hendelser, bindinger, mønstre, positive som negative, inn i steinen og kaster den i vannet.

Kanskje får du lyst å rope, brøle, underveis. Eller gråte, le, løpe.... Bare gjør det!

Dette er effektivt og kan gjentas ved behov. Enkelt er det også.

En ting til...det viktigste er å tilgi seg selv. 

Akkurat den jeg mente ja, Inger Lise, har prøvd det med godt hell  Men er nok ikke så god på å forklare

Se for deg den lille jenta du en gang var, hun som måtte lære seg å glemme sine egne behov,
hun som så altfor tidlig måtte lære seg å gå på tærne...
Gi henne det HUN trenger i tankene dine!
Og husk at hun er med hele tiden, i alt du gjør og i alt du er og noen gang måtte komme til å bli.
Skjønner at det er vanskelig å gi til deg selv så jeg tror dette kan gjøre det enklere for å bli så mye som du kan bli..
-det er derfor vi er her, for å vokse i vårt indre og bli så mye vi kan bli ved hjelp av de erfaringer som man møter.
Håper dettte ikke ble for hardt eller bastant men jeg kan bare uttale meg på grunnlag av de erfaringer jeg har valgt å høste på [b]min vei...

Hei Sommersky.

Vær grei å ikke late som ingenting,vis ditt sanne selv til familien en gang for alle. Du sårer i lengden ved å spille følelses-løs.
Du kommer sterkere ut av det,for du har rett å leve i kraften,å være den du er.
Jeg har selv kjent på sånne lammende situasjoner,og insett det er sånne klemmer jeg skal ut av,på egen hånd.
Og sinnet ditt er sundt,det er med å holde deg våken for den du er og det du vil.
Du er på kraftens vei Sommersky,gå oppreist!

"Biernna":

Se for deg den lille jenta du en gang var, hun som måtte lære seg å glemme sine egne behov,
hun som så altfor tidlig måtte lære seg å gå på tærne...
Gi henne det HUN trenger i tankene dine!
Og husk at hun er med hele tiden, i alt du gjør og i alt du er og noen gang måtte komme til å bli.

Dette er en viktig ting, som Bierrna sier her. Jeg har endel erfaring med å behandle traumer fra barndom. Det er som regel den lille jenta fra dengang som trenger healing. Som trenger å tilgi seg selv, og få kjærlighet.
Jeg har selv jobbet lenge med akkurat dette med å ta imot kjærlighet, at det er greit å ha det bra, og tenke på meg selv.
Jeg tror du har kommet langt på vei, og at du må fortsette med alle de fine tipsene du har fått her i denne tråden.
Det er også viktig at du tenker at dette er lag på lag , som skal skrelles av ( som på en løk).
Du vil etterhvert føle det bedre og bedre , når du ser sannheten og aksepterer den.

Spør gjerne en healer eller en sjaman om hjelp også, om du føler du trenger hjelp til å komme igang.
Det funket bra for meg ihvertfall....

Om du setter deg selv i den rollen du alltid har hatt, kommer du ikke noen vei.
Du må bryte med ditt eget mønster ( når du er klar for det ), og være sann mot deg selv. Det er nok kjærlighet til alle . Du tar ikke fra noen andre hvis du får "for mye".
Det er meningen at vi skal ta godt vare på oss selv, så vi kan ta godt vare på andre rundt oss.

Håper du finner noe nyttig her...

Masse lykke til ,

klem 

Du har alrede fått så mange fine svar, så det er ikke mye for meg å tillege.
Vil dog ge et tips (som du kanskje redan vet om) AA's fellesskap av familier og venner av alkoholikere:

AL-ANON: Håp oh hjelp for familier og venner av alkoholikere
http://www.al-anon.alateen.org/norway/

Alkoholisme er en familiesykdom – De av oss som har levd med denne sykdommen som barn, har kanskje problemer som Al-Anon programmet kan hjelpe oss til å løse.
Hvis du svarer JA på noen av disse spørsmålene, kan kanskje Al-Anon være noe for deg
http://www.al-anon.alateen.org/norway/probquiz.html

10. Har du lett for å bry deg om andre, men vanskelig for å bry deg om deg selv?


Jag har venner i Sverige og Norge som priser Al-Anon og har fått mye hjelp å bearbete, se seg selv og klare at gå videre i livet - fri fra medavhengighet. Og du vet... det er ikke kun familie til alkoholiker, som har et medavhengingehets-atferd... det finns mange dysfunksjonelle familier, med slike mönster, der "alkholikern" isteden er en psykisk ustabil forelder...


Glöm ikke å lytte til barnet ideg og kjäle deg på kinn 

Åh..ble litt rørt og satt ut av så mange fine svar 

idag er satt av til å forsøke inger lises forslag, det med steiner. Vet om ei fin elv....

De siste dagene har jeg forsøkt å virkelig ta vare på den jentungen inni meg. Hele tiden lytte til meg selv, hva er det jeg vil nå, hva er det jeg trenger`? Og så i et krafttak, rive meg ut av det jeg føler jeg må. Har greid det noen ganger, det føles veldig bra når jeg får til. Men det hjemme hos familien min er tøft enda. Jeg spiller ikke så mye den gamle rollen, føler jeg. Men sitter ganske steinansikt og prøver å bevare roen inni meg.

Må innrømme teleterkji, at jeg er redd for å miste forholdet til familien min. Men jeg har tatt gradvise steg mot meg selv, det har vært for å være ærlig....jævlig vanskelig. Men en dag kommer jeg vel til det punktet hvor jeg må kreve av pappa at han behandler meg på en ordentlig måte. Jeg mener, si det rett ut og ikke bare bli sur og gå. Huff...gruer meg.

Jeg går foresten i en al anon gruppe ukentlig. Det er en kjempe fin plass å være og har hjulpet meg masse allerede.

Jeg vil bare si takk, for alle gode og kloke ord. Jeg var litt betenkt om jeg skulle tørre skrive i det hele tatt om dette. Heldigvis gjore jeg det.

Du har fått mange gode råd og svar, Sommersky
jeg skal ikke komme med fler, de er gode de du har fått.

Det jeg vil si, er at jeg syns du har kommet godt i gang med prosessen allerede, ganske langt og.

Du ser mønstrene,  du ser dem som en del av deg selv og du har vilje til å transformere dem.
Det skal ganske så mye mot til for å nå en slik erkjennelse, selvinnsikt og. Selvinnsikt, mot og vilje er en nermest uslåelig kombinasjon i møte med det meste, livgivende er det.

Lykke til på din vei,

gro

Jeg vil bare ønske deg lykke til, Sommersky. Om det er tøft, så er det godt å vise hvor man står og åpne følelsene. Slik du har gjort her. Fortsett å nærme deg selv. Jeg sender gode tanker til deg.

                            lykke til fra meg
                                                     

Gå til en elvebredd eller kanten av et vann. På veien dit eller når du kommer dit plukker du opp masse småsteiner. Disse spør du om lov til å bruke før du tar de med deg. Så tar du stein etter stein i hånda, putter alle følelser, hendelser, bindinger, mønstre, positive som negative, inn i steinen og kaster den i vannet.

Kjempebra metode, Inger Lise. 

Har selv sittet ved elvebredden av Drammenselva og kastet sten etter sten... Jepp... det hjelper! Bare det at nå begynner det å bli ganske så grunnt der....   

Takk takk takk, alle sammen for fine tanker og ord 

Hej Sommersky!

Jeg har selv opplevt det samme som du. En far som lett ble sint og som jeg passade meg noga for å ikke rete opp. For meg hjalp det å ta et oppgjør med honom. Det var etter en helg da mamma og pappa hade varit på fest sammen. Mamma ringde dan derpå og var veldig lei seg for pappa hade forstørt ennu en kveld for mamma med sitt humør, etter en del sprit forstås. Hon hade åkt hemifrån og visste ikke helt vad hon skulle gjøre. Senere ringde pappa og lurte på om mamma ringt (mina føreldrer er ikke flinke i kommunikation) så der satt jeg, 100 mil bort og skulle liksom ordne ut. Da ble jeg trøtt å forbanna. Jeg tenkte: no er det slutt på dette å være den som ska vara snill og søt og ordne opp og være en slags megler. Så jeg sluttede å ringe til dem. Pappa ringde da til meg etter to uker og spurte hvorfor jeg ikke hade ringt. Jeg spurte om han virkeleg ville høre svaret, han sa ja. Da begynte jeg å fortelle hvordan jeg hade opplevt barndomen, hvordan jeg såg på honom. Jeg fortalte at jeg er glad i han, men han må få sig hjelp hos AA. Jeg fortalte at jeg forstod at han var redd og at det finns hjelp at få. Jeg sa allt dette in rolig stemme, jeg var ikke sint lengre, jeg bare la ansvaret hos honom, og i og med at jeg gjorde det føler jeg no at jeg har mycket lettere for å gjøre det som er bra for meg.

Han snakkede ikke  med mig på lenge, men no har vi et mye bedre forhold. Vi kan til og med snakke om følelser med hverandre. Jeg bryr meg ikke om ifall han drikker, og han ringer mig aldrig lenger når han er full. Det er hans liv, han må ordne opp, jeg kan hjelpe honom, men han må selv finne løsningen. Denne tanken har og hjelpt mig mye med andre mennesker. Jeg kan ikke ta på mig allt ansvar for andre, de må selve fortelle vad de trenger. Man er ansvarlig for seg selv og sitt liv, man skal hjelpe andre, men ibland må man vente tils de selve innser at de trenger hjelp.

Lykke til! Håper du finner en løsning.
Klem